Vi hadde problemer med søvn frem til da, og har selvsagt hatt våkennetter ellers også. Pleier ikke å rope det ut her inne, for da blir man jo halshugd, men vi tok en variant av ferber på henne da hun var 4 mnd. Jeg hadde fødselsdepresjon, og eneste måten å få henne til å sove på var å amme, og selv det funket jo ikke siden jeg egentlig måtte amme konstant (og hun var trillrund og gulpet masse, så det var ikke pga øking heller). Nyttet ikke å bare ta opp og trøste, hun hylte til puppen kom i munn. Så vi tok en kveld med gråting hvor vi gikk inn og ut, med så korte intervaller at vi ikke engang satte oss mellom hver tur inn og ut. Neste kveld halverte tiden til hun sovnet, og tredje kveld la hun seg uten en lyd. Det var vondt å gjøre, men vi visste ikke annen råd, og vi har hatt sykt uttelling for det. Plutselig falt alt på plass og vi fikk rutiner på dagen, det har aldri vært noe problem å legge henne. Så andre vil vel kanskje mene at vi har skadet henne og det var ego og feil, men det var som om vi alle fikk et nytt liv etterpå, og jeg sluttet å føle meg redd for st jeg skulle skade henne eller meg selv, fordi vi alle fikk nok hvile. Men poenget mitt var uansett at når babyen begynner å få en søvnrutine så er det jo mer som spiller inn enn hvor de sover, og det trenger ikke være et problem i det hele tatt å bruke senga på dagtid.