Sosial angst
- Trådstarter *Hera*
- Opprettet
Kjente meg veldig igjen i dette.
MEN, jeg har fått hjelp[:)] Men jeg hadde depresjon i tillegg da.... Spiseforstyrrelser i 10 år, selvmordsforsøk, you name it!
Angsten tok helt overhånd, var nervøs så og si hele tiden, utrolig slitsomt! Hadde gått rundt sånn sia jeg var lita (ca 12 år tror jeg).
Når jeg var 25 år, innså jeg tilslutt at jeg trengte hjelp, jeg klarte ikke mer.
Jeg kontaktet fastlegen min, snakket med henne og fortalte mer eller mindre hele livshistoria mi. Hun sendte søknad til ett dps (distrikts psykiatrisk senter) og jeg ble innkalt for utredning. Sjekke om de mente at jeg trengte hjelp, noe jeg gjorde. Måtte vente nesten ett halvt år da.... Men imellomtiden hadde jeg gått på anti-depressiva og de hadde begynt å virke.
Går fortsatt til samtaler hos psykolog der. Skulle egentlig slutte, men så ble jeg gravid og de ville ha meg med videre.
Veien er lang, men man merker framskritt etter kort tid, så det er absolutt verdt det!! [:)]
Ang. den sosiale angsten min..... Jeg tok saken i egne hender og trakk meg ikke unna folk, men "oppsøkte" de heller.
Det har hjulpet masse, og nå går det mye bedre.
MEN, jeg har fått hjelp[:)] Men jeg hadde depresjon i tillegg da.... Spiseforstyrrelser i 10 år, selvmordsforsøk, you name it!
Angsten tok helt overhånd, var nervøs så og si hele tiden, utrolig slitsomt! Hadde gått rundt sånn sia jeg var lita (ca 12 år tror jeg).
Når jeg var 25 år, innså jeg tilslutt at jeg trengte hjelp, jeg klarte ikke mer.
Jeg kontaktet fastlegen min, snakket med henne og fortalte mer eller mindre hele livshistoria mi. Hun sendte søknad til ett dps (distrikts psykiatrisk senter) og jeg ble innkalt for utredning. Sjekke om de mente at jeg trengte hjelp, noe jeg gjorde. Måtte vente nesten ett halvt år da.... Men imellomtiden hadde jeg gått på anti-depressiva og de hadde begynt å virke.
Går fortsatt til samtaler hos psykolog der. Skulle egentlig slutte, men så ble jeg gravid og de ville ha meg med videre.
Veien er lang, men man merker framskritt etter kort tid, så det er absolutt verdt det!! [:)]
Ang. den sosiale angsten min..... Jeg tok saken i egne hender og trakk meg ikke unna folk, men "oppsøkte" de heller.
Det har hjulpet masse, og nå går det mye bedre.
Kjenner meg igjen i det du sier. Synes jo selv at jeg bare er rar, jeg vet jo egentlig at det bare er å snakke. Når jeg er på jobb går det greit, selv om det bare blir løspjatt (jobber i butikk), men er det folk jeg må forholde meg til senere, så låser det seg helt. Hater å ha besøk av svigermor f.eks, vet jo ikke hva jeg skal si og prate om. Heldigvis snakker hun så mye at jeg slipper billig unna da[8D]
Ang. psykolog så er det nok lang ventetid hos «offentlige» psykologer, men private er det ikke så lang ventetid hos. Men da blir det fort dyrt, uten at jeg har noen konkret pris på det...
Ang. psykolog så er det nok lang ventetid hos «offentlige» psykologer, men private er det ikke så lang ventetid hos. Men da blir det fort dyrt, uten at jeg har noen konkret pris på det...
Bello
Elsker forumet
ORIGINAL: Tøsa
vet hvordan du har det. jeg får helt angst hvis jeg ser gamle kjente som jeg liksom ikke har kontakt med.
da snur jeg. prater fint med slektninger og venner, og folk jeg ikke kjenner i det hele tatt går kjempefint.
det verste som kan skje meg er å treffe på noen jeg har gått i klasse med feks... da blir jeg helt ødelagt, begynner å svette og stamme osv. før brukte jeg alltid å handle langt unna der jeg bodde i frykt for å treffe på noen, men nå har det faktisk blitt litt bedre, så nå går jeg på den lokale butikken.
det er jo bare å kaste seg i det egentlig... men det er helt forferdelig.
har mye med selvtilliten å gjøre hos meg iallefall.
Helt sykt å lese, akkurat som om jeg skulle skrevet det selv!
Jeg trodde lenge jeg hadde sosial angst, men mistenker nå at det er en personlighetsforstyrrelse.
Jeg sliter med generel angst og angst for angsten, og det jeg føler i sosiale sammen henger kan ikke helt sammenlignes med angst følelsen. Er mer det at jeg kvier meg til å gå i sosiale sammenkomster, men siden jeg føler meg pliktig til å være sosial, så stiller jeg opp like vel. Jeg sier minst mulig, unngår øyekontatk, og vist jeg sier noe kan jeg gå i flere dager etter på og tenke på hva jeg sa, om jeg skulle sagt det annerledes, hva tror de om meg nå, skulle jeg bare hold kjeft osv. Dette gjelder kun om jeg har snakket med folk jeg ikke kjenner så godt. Sammen med de nære så tenker jeg ikke sånn.
Når det er sagt, så er det ikke sikkert det er så tydelig, jeg bruker mye humør og selvironi som et slagt skalkeskjul for hvordan jeg egentlig har det, så det er ikke sikkert så mange merker det med meg, men har jeg en dårlig dag, så kan det heller tenkes at det mener jeg er overlegen, kald og har en ovenfra og ned holdning, noe jeg ikke har men det er min måte å vise at jeg helst vil unngå å snakke med noen, at jeg ikke er motagelig for noe snikksnakk.
Har kommet i kontakt med psykitarisk poliklinik, og har fylt ut en haug med skjemaer, gått til samtaler og mye styr, så håper på en diagnose veldig snart, etter fulgt av behandling.[:)]
Her er et utklipp av den personlighetsforstyrrelsen jeg mest sannsynlig sliter med.
Unnvikende (engstelig) personlighetsforstyrrelse
Unnvikende (engstelig) personlighetsforstyrrelse er kjennetegnet ved at personen har lav selvfølelse, er usikker og nærtagende. Dette fører til frykt for kritikk, avvisning og for å ikke bli likt. Livet blir preget av spenning, engstelse og usikkerhet, redsel for å dumme seg ut og bli latterliggjort. Personen vil innrette livet slik at han eller hun vil være tryggest mulig, og dermed unngå mange sosiale sammenhenger eller andre situasjoner som vedkommende opplever som skremmende.
Hiver på en litt mer utfyllende link også: http://no.wikipedia.org/wiki/Engstelig_%28unnvikende%29_personlighetsforstyrrelse
Jeg sliter med generel angst og angst for angsten, og det jeg føler i sosiale sammen henger kan ikke helt sammenlignes med angst følelsen. Er mer det at jeg kvier meg til å gå i sosiale sammenkomster, men siden jeg føler meg pliktig til å være sosial, så stiller jeg opp like vel. Jeg sier minst mulig, unngår øyekontatk, og vist jeg sier noe kan jeg gå i flere dager etter på og tenke på hva jeg sa, om jeg skulle sagt det annerledes, hva tror de om meg nå, skulle jeg bare hold kjeft osv. Dette gjelder kun om jeg har snakket med folk jeg ikke kjenner så godt. Sammen med de nære så tenker jeg ikke sånn.
Når det er sagt, så er det ikke sikkert det er så tydelig, jeg bruker mye humør og selvironi som et slagt skalkeskjul for hvordan jeg egentlig har det, så det er ikke sikkert så mange merker det med meg, men har jeg en dårlig dag, så kan det heller tenkes at det mener jeg er overlegen, kald og har en ovenfra og ned holdning, noe jeg ikke har men det er min måte å vise at jeg helst vil unngå å snakke med noen, at jeg ikke er motagelig for noe snikksnakk.
Har kommet i kontakt med psykitarisk poliklinik, og har fylt ut en haug med skjemaer, gått til samtaler og mye styr, så håper på en diagnose veldig snart, etter fulgt av behandling.[:)]
Her er et utklipp av den personlighetsforstyrrelsen jeg mest sannsynlig sliter med.
Unnvikende (engstelig) personlighetsforstyrrelse
Unnvikende (engstelig) personlighetsforstyrrelse er kjennetegnet ved at personen har lav selvfølelse, er usikker og nærtagende. Dette fører til frykt for kritikk, avvisning og for å ikke bli likt. Livet blir preget av spenning, engstelse og usikkerhet, redsel for å dumme seg ut og bli latterliggjort. Personen vil innrette livet slik at han eller hun vil være tryggest mulig, og dermed unngå mange sosiale sammenhenger eller andre situasjoner som vedkommende opplever som skremmende.
Hiver på en litt mer utfyllende link også: http://no.wikipedia.org/wiki/Engstelig_%28unnvikende%29_personlighetsforstyrrelse
Jeg hadde tatt kontakt med fastlegen å hørt hvor lang vente tid det var til psykolog,her er det helt vannvittige køer så jeg har valgt å gjøre det privat,går 1 gang i uken betaler 700 kr gangen ja det er mye penger men tenker at det er en invenstering i helsen min.
Synes det hjelper å få snakket med en utenforstående.
Synes det hjelper å få snakket med en utenforstående.
Misforstå meg rett, men det er litt godt å høre at jeg ikke er alene... Jeg går og tenker på dette hele tiden, men jeg klarer liksom ikke å si det til noen. Alle vet nok at jeg er sjenert, men at det stikker dypere enn det tror jeg ikke de har tenkt på. Er jo i godt humør for oftest og klarer nok å skjule angsten ganske godt.
Mesaana: Takk for link! Veldig interessant lesning. Kjente meg igjen i mye av det som stod der, men det er (som det også stod der) vanskelig å skille mellom det og sosial angst.
Kjenner meg også igjen i det du skriver om at du går gjennom samtalene med folk og lurer på om du har sagt noe feil osv.
Mesaana: Takk for link! Veldig interessant lesning. Kjente meg igjen i mye av det som stod der, men det er (som det også stod der) vanskelig å skille mellom det og sosial angst.
Kjenner meg også igjen i det du skriver om at du går gjennom samtalene med folk og lurer på om du har sagt noe feil osv.
ORIGINAL: *Hera*
Misforstå meg rett, men det er litt godt å høre at jeg ikke er alene... Jeg går og tenker på dette hele tiden, men jeg klarer liksom ikke å si det til noen. Alle vet nok at jeg er sjenert, men at det stikker dypere enn det tror jeg ikke de har tenkt på. Er jo i godt humør for oftest og klarer nok å skjule angsten ganske godt.
Mesaana: Takk for link! Veldig interessant lesning. Kjente meg igjen i mye av det som stod der, men det er (som det også stod der) vanskelig å skille mellom det og sosial angst.
Kjenner meg også igjen i det du skriver om at du går gjennom samtalene med folk og lurer på om du har sagt noe feil osv.
Det er vanskelig å skille, jeg kjenner meg igjen på begge deler, men siden jeg oppsøker og prøver så godt jeg kan å stille opp i sosiale sammenhenger, så tenker jeg at jeg kan ikke ha sosial fobi, da ville jeg nok heller unngått det så langt det går.
Selv om jeg sliter med svetting og rødming når alles oppmerksomhet er rettet på meg, jo flere som er til stede jo verre.[&o]