Sosial angst...

[Olivia09]

Noen som har overvunnet dette og kan gi meg tips? Til meg så er den ikke konstant, men inntrer ofte når jeg har vært ute av en spesifikk sosial arena over tid, da er det svært vanskelig for meg å gå tilbake.... Et godt eksempel er at jeg har en helt super barselgruppe som fortsatt treffes, men pga av jeg har jobba 100% og de har møttes delvis på ukedager så klarer jeg liksom ikke å reise en dag det egentlig passer. Har mistet mange venner på at jeg velger bort kafebesøk, middager ol. Syns at det er så trist for jeg er superbevisst på det og alikevel klarer jeg ikke å gjøre om på den "negative atferden" Mange av de folka jeg har blitt kjent med opp i gjennom tiden må tro at jeg er en utrolig arrogant person som bare dropper de, mens sannheten er at jeg mer enn gjerne vil ha kontakt.... Tenkte faktisk at jeg skal begynne å si hvorfor, ikke for å få medlidenhet, men forståelse for at det ikke er de det er noe galt med... Tips til å få bort dette sosial-angst trollet????

 

[Nawroz]

Har ei bekjent som har skikkelig sosial angst, og hun går til psykolog, men i tillegg har hun på forskjellige terapigrupper, blant annet uttrykksterapi. Dette har hjulpet henne mye. Hun er ikke helt kvitt det ennå, men hennes sosiale angst var veldig, veldig sterk før da. Nå deltar hun på mange ting hun aldri i livet klarte før dette. 

 

[Lissin]

Tror du står ganske sterkt i å få gjort noe med det, i og med at du har erfart hva som kan gjøre dagene vanskeligere. For eksempel er en sykemelding noe av det verste en kan be om når angsten blusser opp. 

Har selv opplevd hvor vanskelig det er å komme tilbake i rutinene etter en sykemelding, aldri igjen!!  Det eneste som nytter er å stå i det. Vet ikke hvor mange ganger du kanskje allerede har hørt de ordene, men de er faktisk sanne. 

Jeg har fulgt en regel jeg har satt for meg selv iløpet av arbeidsavklaringen jeg har vært igjennom de to siste årene: Hvis jeg kjenner at jeg gruer meg for noe, betyr det kun at jeg må gjøre det! Og jeg har kommet kjempelangt. Selvfølgelig med terapi og angstgrupper i tillegg.

Det kan hende at det hjelper å fortelle de rundt deg hvorfor du trekker deg unna. Ved at de får vite det vil det jo gjøre det lettere for deg å ta kontakt igjen, uten at du trenger å bekymre deg for hva de har trodd om deg. En kjempetrigger forsvinner bare ved å fortelle. Har bare hatt positive opplevelser rundt det å fortelle at jeg har angst.

Lykke til med jobbinga, sikker på at du ser resultater kjapt hvis du våger å være litt tøff med deg selv!

 

[Lillesnille]

Men det er jo veldig vanlig at man kvier seg for å dra tilbake når man har vært vekke lenge.. :) Du er ikke unormal vet du :)

Det handler mye om å tvinge seg selv. Jeg vet det er vanskelig for jeg er sånn selv...
Men jeg har begynt å tenke som så, at ingen av dem vet egentlig at jeg føler det sånn.. Det blir lettere for hver gang jeg gjør det.. :)

 

[LilleLavendel]

to ting som hjelper:

- fortell de som betyr noe for deg hvordan det faktisk står til. da opplever du kanskje litt mer forståelse for at du plutselig uteblir osv. da letter kanskje noe av presset du føler også!
- hopp i de situasjonene som er kjipe, jo kjappere jo bedre, så ikke tankebygninger bygger seg opp så de blir så høye at det blir umulig! som noen sa over her,- de tingene man ikke vil, er de tingene man MÅ gjøre for å overvinne dette, eller leve med det på best mulig måte

 

[¤Kanonica¤]

Ville først og fremst gjerne fortalt det.

 

[Olivia09]

Jeg er klar over at det er normalt å grue seg for å være sosial når man har vært ute av den arenaen en stund, det er vel ikke helt det jeg sliter med... (forståelsen altså) Det er den destruktive adtferden jeg får når jeg står ovenfor en invitasjon til jente-kveld med venninder bla. da jeg begynner å lete etter unnskyldninger og bortforklaringer fordi jeg ikke klarer å dra på grunn av angsten... Det er jo ikke sånn at jeg ikke har lyst!! Jeg klarer det bare ikke..... Det skal sies her at jeg er veldig klar over hvilke mekanismer som slår inn hos meg, og at jeg må finne trygghet i situasjonen. Tror jeg har bestemt meg for å si det som det er, ikke for å få medfølelse men for at de skal forstå hvorfor det blir sånn noen ganger. Så kan jeg kanskje vise fingern til angsten en gang og gjøre som jeg vil! :P