Sorg og glede, hånd i hånd.. tungt nå!

S

siiiiiilje

Andre møte med forumet
For en sommer.. jeg kjenner meg plutselig helt tom og sliten. Ikke så veldig fysisk sliten, men psykisk. Min pappa døde brått fra oss den 18.mai i år. Bare dager før han skulle fylt 51 år. Han hadde så mye å tenke på stakkars.. hjertet stoppet og det kom som et sjokk på oss alle. Hans kone lå på lindrende hjem og døde tre uker etter han. To begravelser på altfor kort tid.

Sommeren har blitt brukt til å ordne alt det praktiske, tømme og selge hus og bil. Papirarbeid. Alle minner som man går gjennom. Både fint og hjerteskjærende på en gang. Og oppå det hele skal man glede seg over et voksende liv i magen og den fine treåringen man har.jeg føler jeg har taklet det det bra. Blitt fulgt opp tett av verdens beste fastlege som også min far brukte.

Men nå når termin nærmer seg kommer sorgen. Følelsene og savnet. Det er helt forferdelig. Jeg gleder meg sånn over livet i magen, gutten som skulle bli det første guttebarnebarnet, fra før har jeg en jente og min søster har to jenter. Han skal få navn til ære for min far. Det føles godt.

Men så sitter jeg her og nå når alt det praktiske er ordnet kommer følelsene. Også blir jeg brått redd for at noe skal gå galt med gutten i magen. Det hadde jeg ikke taklet. Heldigvis skal jeg til legen i dag, jeg får lette litt på tankene hos han.

Ble litt langt dette, men jeg måtte bare lufte tankene litt.
 
Det er alltid tungt å miste de man er glad i! Husk at det er lov å kjenne på sorgen, la tårene trille, men prøv å få fokus på de gode minne. Flott at du har en lege du kan snakke med, kanskje du trenger mer tid til å snakke med noen (det kan jo være hvem som helst, kanskje har du en god venninne? jm, psykolog?)

Kanskje det hjelper å skrive noe ned? Hva med å lage album der du kan fortelle barna om den fine bestefaren de ikke fikk bli kjent med (3åringen vil desverre ikke huske så mye). Jeg vet jeg savner det med min morfar som jeg aldri fikk møte.

Det er rart å prate med barn om døden, de kan være sorgfulle og alvorlige i ene øyeblikket for å så skifte fokus og snakke om en film i neste...
 
Har ikke så mange ord i en sånn situasjon ♡ Men sender deg en klem ♡ Håper du vill føle deg bedre med tiden. Og det er greit å være lei seg og gråte. Bare få det ut, kanskje det kan hjelpe. Eller som hun over skriver at det kanskje kan hjelpe å snakke med noen om det. Er jo ikke godt å bære de følelsene for seg selv, det hjelper hvertfall ikke i lengden. Reaksjonen kommer før eller siden. kan være godt for deg å få bearbeidet det på en god måte med en gang.
 
Føler med deg ♡ Jeg mistet pappa brått i 2011 da sønnen min var bare 10 uker. Han rakk aldri å bli kjent med bestefaren sin...
Håper du har noen å snakke med, for du har tydelig mye å tenke på..når man opplever noe slikt setter det virkelig perspektiv på ting!
 
Sniker fra Oktober.....
Det er jo veldig vanlig at følelsene og reaksjonene kommer i ettertid.. Først takler man alt ved å bli så himla praktisk og man går litt på autopilot og ordner alt osv. SÅ slapper man av og da kommer reaksjonen.....
Livet gir og livet tar....Snart kommer et nytt liv du må konsentrere deg om, og selv om sorgen vil være der og SKAL være der også, så får du et lite nurk som trenger deg og som viser deg at livet går videre og noen trenger deg <3 Sender masse gode tanker <3 Min far er veldig syk, og jeg tenker at det å ha barn hjelper en gjennom mye som man kanskje hadde taklet dårligere dersom man var barnløs og uten noe/noen å "fokusere på" <3 Sender deg masse gode tanker <3
 
Uff, du har hatt det kjempe tøft ser jeg! Fikk helt vondt av deg... O så med alle hormonene fra før! Jeg tror og håper at prinsen i magen vil være "vendepunktet" for noe ordentlig positivt som hjelper deg videre når han kommer til verden... Og så flott at at velger å kalle han opp etter pappen din :-) sender deg en klem, og kjenner på at vi skal sette pris på de små gode stunder i hverdagen sammen med dem man bryr seg om! Brått kan det være over....
 
Tusen takk for varme tanker alle sammen! Det var godt å få ut litt følelser, nå har alt vært så praktisk så lenge, og når ting har roet seg kommer plutselig sorgen som et slag, selv om det har vært vondt helt siden han gikk bort.

Jeg har heldigvis fantastiske venner og familie, og en fastlege jeg kan snakke med. Men noen ganger er det også deilig å få tankene ut til mennesker man ikke kjenner. Hormonene bobler om dagen og jeg lengter sånn til å få holde babyen min i armene mine. Det er virkelig et lyspunkt <3 men så prøver jeg også å huske på at jeg har lov å sørge selv om jeg er så glad som jeg aldri har vært før.

Masse lykke til dere andre også! Klem
 
Stor klem. :Heartred
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp