Ble akkurat 6 PPer her, natten før jeg testet positivt var jeg såå trist av å se folk jeg kjente som hadde baby (bl.a. enda en som fikk ved uhell), og jeg skulle egentlig holde meg til IKM, men jeg tenkte at det eneste som hjelper nå er om jeg er gravid, også var jeg faen meg det!
Prøveperioden var vel ikke noe spesiell, vi bare kjørte på sånn som vi ville, jeg tempet, og prøvde å holde meg til IKM med å teste
Det tok jo opp mye av tankene mine selv året før jeg faktisk ble gravid, så det var veldig opp og ned psykisk, spesielt når andre rundt meg ble gravide (gråt når en venninne ble gravid ved et uhell), det føltes alltid så urettferdig. Når jeg ser tilbake følte jeg ikke det var så ille, men når man kjenner ønsket så sterkt så er det jo det, og tiden går så sakte.
Selve graviditeten gikk egentlig ganske bra, jeg var kvalm mye, men spydde for det meste bare i 1. trimester. Kjente mye liv tidlig, som ble plagsomt mot slutten av 2. trimester, og det ble også ganske tungt. Men hadde ikke sånn voldsomme plager, så det var vel ganske medium
Koste meg for det meste med å være gravid, og rett etter fødsel visste jeg at jeg lett ville gjøre det igjen (bare ikke med en gang, vi har nok å gjøre nå, og jeg vil vente til jeg kjenner den lengselen igjen)
Masse lykke til! Både fysisk og psykisk
Trenger virkelig noen oppmuntrende historier
