PP3, CD20
..Vente, vente, vente. Fortsatt ingen tegn til EL annet er slim. Og trolig hormoner, for jeg er så forb*#&a SUR. Sa til mannen på tirsdag at jeg venter på eggløsning, og han er bra igjen, sa han. Så legger vi oss, jeg venter på at han skal ta initiativet, men ingenting skjer. Så starter han å snorke (mannen sovner jo på tre sekund!), og jeg blir enda surere. Dagen etter, samme oppskrift, og kona enda surere. Er nok ikke lett å være mann heller, men han kunne jo bare strøket meg forsiktig over låret, hoften, magen - så hadde vi vært i gang. Det mangler jo ikke på slikt resten av dagen. Men neida! Så nå er jeg SUR.
Og det hjelper ikke på at guttungen hans er hjemme fra skole i påvente av covid-testing etter smitte i klassen. Jeg har på en måte innforstått meg med at jeg ikke blir gravid før jeg omfavner ungen hans som min egen, men jeg klarer det bare ikke... Ungen hans er en konstant påminning på at kroppen min ikke vil - at han har fått det til men en annen kvinne - at han har TATT på en annen - at hun alltid vil være i livet vårt og kontrollere det på sin måte.
Denne uken skulle være "min" uke - et par dager hjemme alene, ungen hans skulle være store deler av uken hos mor, vi skulle på julebord til helgen og få litt kvalitetstid sammen bare vi to. Men i stedet blir alt ødelagt pga corona. Ungen stuck hos far i karantene, julebord avlyst og hodet mitt holder på å eksplodere. Jeg kjenner at jeg må gjøre noe, men vet ikke hva. Det er et stort smitteutbrudd her nå, så hva kan man gjøre, annet enn å sitte hjemme å stirre på en skjerm?
Dette ble mye syting, men hva er vel ellers en dagbok til? Satser på at neste innlegg blir mer oppløftende.
