Snart samlivsbrudd...?

  • Trådstarter Trådstarter Såret samboer
  • Opprettet Opprettet
S

Såret samboer

Guest
Samboeren min og jeg fikk baby for noen mnd siden og helt ærlig har jeg opplevd siden før jeg ble gravid at ting ikke er som det skal. Ja et forhold har oppturer og nedturer, men jeg føler vi konsekvent er på en nedtur, men noen lyse punkt, svært sjelden, og de varer ikke mer en et par timer....
Har gjør ingenting av husarbeid(kan lage middag), ikke noe babystell(har har VÆRT MED å bade henne 1 gang på nesten 6 mnd), sist han tok på en bleie tok han den på feil vei.... Det er aldri noe takk å få for noe, men sutring fordi han er tom for rene boksere/arbeidsklær, eller at jeg kunne jo gjort mer når jeg har fri heeeele dagen(er i permisjon med baby så vil ikke definere det som fri). I dag var han kjempesur, hele dagen, fordi han forsov seg til jobb. Jeg sto opp tidlig med babyen som alltid, jeg hørte på et tidspunkt at alarmen han ringte, men han sto ikke opp. Litt over en time før han begynner på arbeid spør jeg om han passer på klokka og han svarer ja. Når han står opp og ser at han har forsovet seg kjefter han på meg for å ikke ha vekket han, passet på at han kom seg opp. Og jeg måtte jo skjønne at når han sa ja til at han passet på klokka betydde det at han hadde på alarm(den som allerede hadde ringt).
Planen er å flytte sørover til våren så jeg kan studere, men selv om han sier ja er det verdens undergang og han kan ikke annet enn å klage på hvor forferdelig det er at jeg ikke bare kan finne meg noe annet å studere som jeg kan studere her.

Nå står jeg her litt tom. Jeg sa alt dette til han og at jeg ikke orker å være med en som er sur og gir meg kjeft for ting som ikke på noen måte er min feil. Jeg sa at om ikke ting blir bedre får jeg og babyen bare flytte og så får han bestemme seg for hva som er viktigst for han. Da sa han bare "javel, da får du bare gjøre det"

Det er jo alltid to sider av en sak og det der, men hva synes dere? Skal man være i et sånn forhold fordi man har en baby? Eller skal man gjøre det man ønsker, og risikere å miste samboer? Føler nå, etter svaret hans at han ikke er noe å ta vare på, men jeg er jo glad i han
 
Spør han om han er villig til å jobbe for forholdet. Villig til parterapi. Sier han nei synes jeg du skal flytte. Du kan ikke forlange at han endrer seg. Kanskje han ikke liker familieliv og babystadiet. Umodent ja, men det kan skje. Du må rett og slett ta eget valg. Ikke vente på han.
 
Med den holdninga der, hadde jeg nok bare ordna meg en ny plass å bo. Å tatt deg av den som faktisk er en baby!

Kanskje han ser hva han har når han får avstand!?

Det hjalp veldig her hvertfall, var veldig likt. Å jeg dro på sommerferie da til mine foreldre i en drøy mnd. Så han kunne kjenne på hvordan det var å være uten oss. Å nå er han blitt mye flinkere og hjelper til. Skryter å er mye blidere generelt.
 
Solsikke2016 skrev:
Spør han om han er villig til å jobbe for forholdet. Villig til parterapi. Sier han nei synes jeg du skal flytte. Du kan ikke forlange at han endrer seg. Kanskje han ikke liker familieliv og babystadiet. Umodent ja, men det kan skje. Du må rett og slett ta eget valg. Ikke vente på han.
Klikk for å utvide …
Har prøvd å få han i parterapi lenge, uten hell.
Håper at ved et mirakel skjerper han seg nå, men har liten tro.
 
Han der kommer ikke til å skjerpe seg. Så lenge du fortsatt bor sammen med han, så kommer han til å fortsette å være sånn. Ta med deg babyen og flytt.
 
Såret samboer skrev:
Har prøvd å få han i parterapi lenge, uten hell.
Håper at ved et mirakel skjerper han seg nå, men har liten tro.
Klikk for å utvide …
Jeg beklager å si det, men tror ikke han verken vil eller kommer til å skjerpe seg. Skjønner du håper, men det er det klassiske å vente på at den andre skal endre seg først.

Trives du ikke i forholdet og har det kjipt med mannen må du selv ta ansvar og flytte (sørover). Hvis du vil studere, ja så gjør du det. Ikke vent på han. Han har ikke ansvar for at du har det bra i ditt liv.

At han må betale bidrag for barnet sitt, ja det er en annen sak.
 
Det er mulig han kan skjerpe seg, men det krever enormt mye arbeid fra deg... Jeg har vært i samme situasjon som deg. Ikke på langt nær like ille, dog, men jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver.
Ikke kast bort tiden på å oppdra et voksent menneske. Det tar så enormt mye tid og krefter fra deg, at det er faktisk ofte ikke verdt det.

Hadde jeg vært i dine sko hadde jeg tatt med babyen og flyttet, det er ikke verdens undergang å bli alenemor. Det er tøft, men det er verre å være tobarnsmor slik du er nå.
 
Har du mulighet til å dra på ferie til dine foreldre en stund? I såfall vil jeg anbefale deg det. Så får dere begge ting litt på avstand, og han ser hvor mye du stiller opp for han. Kan hende at det hjelper ;)
 
kgn30 skrev:
Har du mulighet til å dra på ferie til dine foreldre en stund? I såfall vil jeg anbefale deg det. Så får dere begge ting litt på avstand, og han ser hvor mye du stiller opp for han. Kan hende at det hjelper ;)
Klikk for å utvide …
Jeg tror nok jeg drar på ferie til foreldrene mine en stund om ikke noe endrer seg fort. Han har lovet å skjerpe seg, og de to første dagene nå har det gått bedre, men fortsatt sånn at han fort svarer surt på helt normale ting. Så vi får se.
 
Såret samboer skrev:
Jeg tror nok jeg drar på ferie til foreldrene mine en stund om ikke noe endrer seg fort. Han har lovet å skjerpe seg, og de to første dagene nå har det gått bedre, men fortsatt sånn at han fort svarer surt på helt normale ting. Så vi får se.
Klikk for å utvide …
Håper at dere finner ut av det :)
 
Såret samboer skrev:
Samboeren min og jeg fikk baby for noen mnd siden og helt ærlig har jeg opplevd siden før jeg ble gravid at ting ikke er som det skal. Ja et forhold har oppturer og nedturer, men jeg føler vi konsekvent er på en nedtur, men noen lyse punkt, svært sjelden, og de varer ikke mer en et par timer....
Har gjør ingenting av husarbeid(kan lage middag), ikke noe babystell(har har VÆRT MED å bade henne 1 gang på nesten 6 mnd), sist han tok på en bleie tok han den på feil vei.... Det er aldri noe takk å få for noe, men sutring fordi han er tom for rene boksere/arbeidsklær, eller at jeg kunne jo gjort mer når jeg har fri heeeele dagen(er i permisjon med baby så vil ikke definere det som fri). I dag var han kjempesur, hele dagen, fordi han forsov seg til jobb. Jeg sto opp tidlig med babyen som alltid, jeg hørte på et tidspunkt at alarmen han ringte, men han sto ikke opp. Litt over en time før han begynner på arbeid spør jeg om han passer på klokka og han svarer ja. Når han står opp og ser at han har forsovet seg kjefter han på meg for å ikke ha vekket han, passet på at han kom seg opp. Og jeg måtte jo skjønne at når han sa ja til at han passet på klokka betydde det at han hadde på alarm(den som allerede hadde ringt).
Planen er å flytte sørover til våren så jeg kan studere, men selv om han sier ja er det verdens undergang og han kan ikke annet enn å klage på hvor forferdelig det er at jeg ikke bare kan finne meg noe annet å studere som jeg kan studere her.

Nå står jeg her litt tom. Jeg sa alt dette til han og at jeg ikke orker å være med en som er sur og gir meg kjeft for ting som ikke på noen måte er min feil. Jeg sa at om ikke ting blir bedre får jeg og babyen bare flytte og så får han bestemme seg for hva som er viktigst for han. Da sa han bare "javel, da får du bare gjøre det"

Det er jo alltid to sider av en sak og det der, men hva synes dere? Skal man være i et sånn forhold fordi man har en baby? Eller skal man gjøre det man ønsker, og risikere å miste samboer? Føler nå, etter svaret hans at han ikke er noe å ta vare på, men jeg er jo glad i han
Klikk for å utvide …

Leste lenger ned at han har bedret seg litt de siste dagene, og det er jo bra. Men skal dette vare så må dere virkelig snakke sammen. Ikke sånn at den ene får si sitt også er det et ett ords svar tilbake. Du må høre hva han mener om hele greia. Om du så må tvinge det ut av han. Si at du kan ikke bedre noen ting slik at både du og han kan få det bra sammen. Han må gjøre en relativt stor helomvending, men det kan hende at du også må gjøre det.
Jeg hadde et problem med å tolerere at gubben spilte data 24/7 i nesten tre mnd. Jeg fikk helt dilla og tenkte i mitt stille sinn at dette skal ikke jeg leve med. Han er en fantastisk mann og har data som sin store interesse, det har ikke jeg. I det hele tatt. Så jeg fikk så inst nok en dag og sa det rett ut at om han skal fortsette med å spille så mye og kun bruke tiden sin på spill så vil ikke vårt forhold funke. Han ble stille og sa kun ok. Han er ikke en som har vært flink til å si hva han føler og mener om div, men jeg sa ganske klart i fra at han må fortelle meg om hvorfor han bruker all sin tid på pc og ikke med meg og alle andre virkelige folk. det er jo vårt forhold. Ikke mitt eller hans. Vi er to om det og vi skal leve sammen. Så han ble pent nødt til å fortelle meg hva som var greia. Det kom ikke så mye, men nok til at jeg forstod. Så vi fant løsninger på hvordan vi skulle gjøre det fremover og vi snakket etterhvert litt og litt bedre sammen. Men jeg måtte spørre hver gang jeg følte det gikk tre skritt tilbake. Så det tok litt tid før det ble veldig bra. Og i dag har vi jobbet oss frem til et veldig godt forhold der han får dyrke sin lidenskap samtidig som at vi lever livet sammen. Det er jeg enormt glad for.
Forresten så skulle vi også flytte vekk fra der vi bodde for jeg måtte få det bedre og komme meg nærmere venner og familie, vi kom frem til et kompromiss der også og det har fungert. Men det er kanskje ikke så mye man kan gjøre om du ikke kan studere det samme i nærheten av der dere bor nå...for å bare si at man kan studere noe annet som ikke interesserer en er jo waste of time.
Det kan hende du har prøvd det her, men det er ihvertfall hvordan jeg gjorde det og som har funket for meg og han :)
Hvor en dust det høres ut så lever du jo bare en gang, så hvorfor skal du kaste bort tiden din på å ha det kjipt med en som ikke gjør deg glad? Ja, man må jobbe for det, men ikke for enhver pris.

Jeg lurer på hvorfor han ikke er med på familie livet? Kan det være hvordan han ser på ansvaret ift barn og mor og er litt gammeldags? Var han klar for barn før dere ble gravide? Og hvis han ikke har det bra, hvorfor sier han ikke no, men heller melder seg ut og har det kjipt?
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp