Snart mamma (for første gang), men ingen glede?

[Nysgjerrig skeptiker]

Jeg har aldri sett for meg et liv med biologisk barn, dog har jeg alltid sett for meg å få en «ferdig laget» via adopsjon eller fosterhjem. Min forlovede har en datter på 8år fra tidligere forhold. Om jeg skal ha barn med noen er det med han, ingen tvil.

I dag er jeg 7+2, jeg blir veldig fort sliten (ekstra fort i ukene vi har 8åringen selv om jeg har ganske lite å gjøre med henne). Jeg spiser hele tiden, lite mat frister men frykten for å bli kvalm gjør at jeg «alltid» spiser på noe.

Jeg er oppblåst, puppene endrer seg, det er uten tvil nok av mange små symptomer. Min kjære gleder seg. Men jeg... gleder meg ikke. Jeg tenker fortvilet at et barn ikke kommer med fórvert avtale (har passet hest en del i løpet av livet). Jeg er gradert ufør, og det er ikke for morroskyld akkurat. Jeg er redd for det kommende nye livet, men før det må jeg først og fremst komme meg gjennom en fødsel, og pr dd er begge alternativene like skumle (kutte ut eller presse ut ungen).

Jeg har delt nyheten om kommende baby til de nærmeste, men selv når jeg får høre «gratulerer» drar jeg lenge på «takk» for det er mest av alt skummelt og uforutsigbart.

Det er ikke virkelig enda. Jeg skal på ultralyd i uke 8. forhåpentligvis endrer følelsene seg da.

Jeg har tidligere i livet kjent på både angst og depresjon, og er redd for at det skal blusse opp igjen.

 

[Lillafrosk]

Jeg tror ikke følelsene er så unormale.
Jeg gleder meg til en evt baby, men greier ikke glede meg over svangerskapet enda (for redd for at det skal gå galt). Det er ikke virkelig nok, fordi jeg enda ligger så i risikosonen, føler jeg.
Men, snakk med jordmor om disse følelsene. Jeg tipper på det bedrer seg etter UL, hjertelyd og spark. Men jordmor skal være en du kan prate med om sånt; uansett.

Og, det er vanlig å bli sliten og føle seg dårlig på denne tiden. Andre trimester er egentlig best sånn sett..
Håper du greier føle deg bedre snart

 

[habibti]

Jeg hadde også mange av de samme tankene som du har/hadde når jeg var yngre. Jeg var livredd for å føde, og ville så absolutt ikke ha biologiske barn. Jeg har også slitt med helsa og med energien i flere år nå. Men likevel på et eller annet tidspunkt bestemte vi oss for å prøve på et barn. Etter 3 måneder ble jeg gravid, og jeg fikk sønnen min (han er 3 år nå). Desto mer gravid jeg ble, desto mer gledet jeg meg, og desto mindre redd ble jeg for fødsel (selv om jeg trodde jeg skulle dø om de skulle ta keisersnitt og kutte i meg mens jeg var våken). Likevel endte det med hastesnitt etter en lang fødsel uten fremgang, og der og da ville jeg bare bli ferdig og at babyen skulle ha det bra - og jammen gikk det bra også. Denne gangen kjenner jeg også på fødselsangst nå i begynnelsen, men jeg håper at det igjen med samtaler med jordmor og gjennom graviditeten roer seg ned. Bare vær åpen med jordmor om angsten, og også om at du har hatt depresjon tidligere. De kan være med på å forebygge og være til hjelp med å fange opp om det skulle begynne å blusse opp igjen.

Tiden etter sønnen kom har ikke bare vært lett. Jeg har slitt mye med lite energi, men det har likevel alltid gått på et vis, og barn "krever" ikke så mye mer enn kjærlighet og at man stiller opp for dem. Det er vi selv som setter lista så høyt med at vi skal greie alt til enhver tid. Middag fra bunnen, rent hus, tomme skittentøyskurver, prestere på alle arenaer... Det må man bare legge litt til side. Bruk den energien og helsa du har på barnet (og familien) og deg selv.

For min del blusset angsten sterkt opp en stund etter jeg fikk sønnen min, men jeg var rask å søke hjelp, og fikk den under kontroll igjen. Angsten kom rett og slett fordi jeg la lista for høyt, og følte jeg ikke presterte på noe som helst.

La deg selv føle det du føler, og tenk at alle følelser og reaksjoner er lov. Men søk heller hjelp tidlig om du ser at du begynner å miste kontrollen, da er det så mye lettere å komme seg på rett spor igjen. Ta vare på deg selv.

 

[Starflower]

Jeg følte det på samme måte med min første. Jeg hadde angst for å føde og følte ingen tilknytning til babyen i magen. Når sparkene og magen begynte å komme for fullt så begynte jeg å få litt andre tanker. Etter fødsel sleit jeg også med å knytte meg. Siden hun kom til verden med akutt keisersnitt og jeg ikke fikk være våken og se henne med en gang så følte jeg liksom ikke sen tilknytningen, at det var samme barn som lå i magen. Etterhvert som ting begynte å roe seg og hun vokste seg forbi den «sover, spiser» perioden så endret ting seg fullstendig og mammafølelsen kom for fullt. Jeg sleit nok litt med fødselsdepresjon i starten også, men nå kunne jeg ikke sett for meg en verden uten. Det er tungt, det er ingenting å legge skjul på, men det er verdt det til slutt. Dette kommer fra meg som de første 2 mnd etter fødsel ikke ville ha flere barn over hode. Nå er jeg gravid igjen med nr 2 og det var planlagt. Så det at jeg er villig til å gå igjennom alt dette igjen håper jeg viser at det blir verdt det til slutt.