Hei alle sammen, tenkte kanskje jeg skulle prøve å føre dagbok for å få utløpe for litt tanker underveis i prosessen 
Litt info om meg/oss. Vi er en familie på 4, meg og min forlovede, samt hund og ett barn på litt over 1 år. Vi var så heldige å få vår datter i mai 2023 etter et langt og tungt svangerskap. Jeg fikk bekkenløsning i uke 6-7 og det ble bare verre og verre underveis i graviditeten. Jeg var sykemeldt eller i svangerskapspenger fra to dager etter positiv test. Jeg har en aktiv jobb og lider av "flink pike" syndrom ovenfor arbeidsgiver/kollega. På det meste jobbet jeg 30% med halve dager og tilrettelagte arbeidsoppgaver, men jeg hadde jo ingenting på jobb å gjøre... Jeg gikk til fysio og kiropraktor hele graviditeten uten at det hjalp nevneverdig, brukte bekkenbelte uten effekt og til slutt endte jeg opp på krykker de siste månedene. Det var tungt for psyken å sitte så mye inne og ikke klare å gå på kjøpesenter, gå tur eller noe for å få tiden til å gå. Samboer og familien min stilte opp som helter og vasket hus, lagde mat, masserte meg og alt som måtte være
Jeg ble satt i gang en uke før termin grunnet "invalidiserende bekkenløsning" da jeg rett og slett ikke klarte mer. Måtte ha hjelp til absolutt alt fra å snu meg i senga, ta på meg truse o.l., jeg bare gråt og var på nippet til å sitte i rullestol.
Fra ballong ble satt inn og jeg var helt umoden til jenta vår var ute gikk det 25 timer, så jeg hadde en rask igangsettelse til å være førstegangsfødende. Det var en heftig opplevelse som jeg syntes var litt traumatisk med en gang, men nå er jeg der at jeg gleder meg igjen til neste gang. Kroppen og sinnet er merkelig sånn
Etter fødsel var det heller ingen dans på roser. Jeg ventet på at bekkenet skulle bli bedre bare barnet var ute, for det hadde jo alle trøstet meg med gjennom graviditeten. Det skjedde ikke i mitt tilfelle... Jeg hadde full betennelse i alle tre bekkenledd i mange mnd etter fødsel, så jeg fikk ikke trillet tur før veslemor var 5 mnd gammel. Jeg var helt avhengig av samboer for å få bysset jenta vår i søvn da jeg ikke klarte det selv og det tok flere uker før jeg klarte å stå ved stellebordet og skifte bleier. Jeg var livredd for at kroppen min var ødelagt for alltid og at jeg skulle bli ung ufør. Jeg ble veldig engstelig og tankekjøret var på døgnet rundt. Jeg var så lei meg for at jeg ikke fikk den fine barseltiden jeg hadde sett for meg og jeg gikk inn i en skikkelig fødselsdepresjon. Heldigvis ble dette plukket fort opp av de rundt meg og jeg fikk rask hjelp av kommunepsykolog og helsesøster!
Etter mye tid, spesialisert fysioterapi og kiropraktortimer, trening, og egeninnsats er bekkenet nå på god bedring og jeg klarer faktisk å jobb 100%, noe som er helt utrolig. Jeg har fortsatt problemer, som kanskje alltid vil være der, og jeg må prioritere hva jeg bruker kroppen min på. Jeg kan ikke nødvendigvis både trene og jobbe samme dag, men det er levbart.
I lang tid så var både jeg og samboer usikre på om vi turte å få et barn til, men jeg klarer ikke å legge fra meg tanken og vi ser jo at kroppen har bedret seg. Så nå satser vi igjen og håper jeg ikke blir helt invalid på veien dit
Vi har funnet ut at vi gjerne ønsker oss barn født fra mai og utover igjen da vi syntes mai var en veldig fin tid med forrige barn. Så da må vi begynne å prøve i august, og det nærmer seg jo med stormskritt. Forrige satt på første ordentlige forsøk, så vi får se hvordan det går denne gangen. Både EL-tester og graviditetstester er nå på vei i posten og jeg begynte aldri på prevensjon etter fødsel så det er klart. Jeg skulle gjerne prøvd allerede, men da jeg skal begynne på et årsstudium i august som har eksamen tidlig i mai 2025 så føler vi at april passer litt dårlig. Barnehagedekning her er heller ikke så mye å skryte av, så barnet får ikke bhgplass før august året etter. Med maibarnet måtte vi ta ut mye ferie og 2 mnd ulønnet permisjon, det er jo en kostbar affære, så det er også en faktor... Men hvem vet, vi bruker ikke prevensjon og hopper av i svingen så man vet jo aldri
Litt info om meg/oss. Vi er en familie på 4, meg og min forlovede, samt hund og ett barn på litt over 1 år. Vi var så heldige å få vår datter i mai 2023 etter et langt og tungt svangerskap. Jeg fikk bekkenløsning i uke 6-7 og det ble bare verre og verre underveis i graviditeten. Jeg var sykemeldt eller i svangerskapspenger fra to dager etter positiv test. Jeg har en aktiv jobb og lider av "flink pike" syndrom ovenfor arbeidsgiver/kollega. På det meste jobbet jeg 30% med halve dager og tilrettelagte arbeidsoppgaver, men jeg hadde jo ingenting på jobb å gjøre... Jeg gikk til fysio og kiropraktor hele graviditeten uten at det hjalp nevneverdig, brukte bekkenbelte uten effekt og til slutt endte jeg opp på krykker de siste månedene. Det var tungt for psyken å sitte så mye inne og ikke klare å gå på kjøpesenter, gå tur eller noe for å få tiden til å gå. Samboer og familien min stilte opp som helter og vasket hus, lagde mat, masserte meg og alt som måtte være
Jeg ble satt i gang en uke før termin grunnet "invalidiserende bekkenløsning" da jeg rett og slett ikke klarte mer. Måtte ha hjelp til absolutt alt fra å snu meg i senga, ta på meg truse o.l., jeg bare gråt og var på nippet til å sitte i rullestol.Fra ballong ble satt inn og jeg var helt umoden til jenta vår var ute gikk det 25 timer, så jeg hadde en rask igangsettelse til å være førstegangsfødende. Det var en heftig opplevelse som jeg syntes var litt traumatisk med en gang, men nå er jeg der at jeg gleder meg igjen til neste gang. Kroppen og sinnet er merkelig sånn
Etter fødsel var det heller ingen dans på roser. Jeg ventet på at bekkenet skulle bli bedre bare barnet var ute, for det hadde jo alle trøstet meg med gjennom graviditeten. Det skjedde ikke i mitt tilfelle... Jeg hadde full betennelse i alle tre bekkenledd i mange mnd etter fødsel, så jeg fikk ikke trillet tur før veslemor var 5 mnd gammel. Jeg var helt avhengig av samboer for å få bysset jenta vår i søvn da jeg ikke klarte det selv og det tok flere uker før jeg klarte å stå ved stellebordet og skifte bleier. Jeg var livredd for at kroppen min var ødelagt for alltid og at jeg skulle bli ung ufør. Jeg ble veldig engstelig og tankekjøret var på døgnet rundt. Jeg var så lei meg for at jeg ikke fikk den fine barseltiden jeg hadde sett for meg og jeg gikk inn i en skikkelig fødselsdepresjon. Heldigvis ble dette plukket fort opp av de rundt meg og jeg fikk rask hjelp av kommunepsykolog og helsesøster! Etter mye tid, spesialisert fysioterapi og kiropraktortimer, trening, og egeninnsats er bekkenet nå på god bedring og jeg klarer faktisk å jobb 100%, noe som er helt utrolig. Jeg har fortsatt problemer, som kanskje alltid vil være der, og jeg må prioritere hva jeg bruker kroppen min på. Jeg kan ikke nødvendigvis både trene og jobbe samme dag, men det er levbart.
I lang tid så var både jeg og samboer usikre på om vi turte å få et barn til, men jeg klarer ikke å legge fra meg tanken og vi ser jo at kroppen har bedret seg. Så nå satser vi igjen og håper jeg ikke blir helt invalid på veien dit
Vi har funnet ut at vi gjerne ønsker oss barn født fra mai og utover igjen da vi syntes mai var en veldig fin tid med forrige barn. Så da må vi begynne å prøve i august, og det nærmer seg jo med stormskritt. Forrige satt på første ordentlige forsøk, så vi får se hvordan det går denne gangen. Både EL-tester og graviditetstester er nå på vei i posten og jeg begynte aldri på prevensjon etter fødsel så det er klart. Jeg skulle gjerne prøvd allerede, men da jeg skal begynne på et årsstudium i august som har eksamen tidlig i mai 2025 så føler vi at april passer litt dårlig. Barnehagedekning her er heller ikke så mye å skryte av, så barnet får ikke bhgplass før august året etter. Med maibarnet måtte vi ta ut mye ferie og 2 mnd ulønnet permisjon, det er jo en kostbar affære, så det er også en faktor... Men hvem vet, vi bruker ikke prevensjon og hopper av i svingen så man vet jo aldri