Smerter, hvordan reagerer du?

Agnete

Agnete

Forumet er livet
Jeg føler ofte at jeg ikke blir tatt alvorlig når jeg har smerter for jeg er rolig, stille og ser ganske normal ut. Spesielt rundt fremmede folk. Under fødsel så trodde de ikke at jeg hadde så kraftige rier f.eks for jeg så ikke slik ut så ble de litt sjokkerte når de så på målingene. Jeg har blitt oppdratt til å svelge alt og stå i det og det er på både godt og vondt. Det er mange ganger jeg da ikke har fått den hjelpen jeg har trengt.
Hvordan reagerer du på smerte? Jeg vil jo tro vi er flere som reagerer slik?
 
Det varierer. Jeg har kroniske ryggsmerter og når de er veldig plagsomme da blir jeg sur, sliten og lett irritert.
Fødesmerter er jo på et helt annet nivå - da kom «urkvinnen» fram, brøl og alt det der - men ganske lett irritabel da og :hilarious: Med sistemann lå jeg og irriterte meg grønn over jordmødrene som sto i et hjørne og prata.. i følge gubben hadde de utveksla et par setninger, men det var for mye for mine fødeører :hilarious::hilarious:
 
Blir irritabel, kortere lunte hvis jeg har vondt. Da jeg slet med gallesteiner, så kunne jeg ikke klare å skjule det. Jeg kaldsvettet, vandret i ett, la press på magen. Da gråt jeg, så vondt var det. Ved fødsel så hadde jeg vondt og var ikke redd for å si det :p

De verste smertene har faktisk vært gallesteinsmertene :depressed:
 
Holder vel inne mye, men er blitt flinkere til å gi beskjed til jobben for eksempel da jeg fikk bekkenløsning. Klager gjør jeg mest til mannen :P Biter tennene sammen som regel og tar på meg maska. :rolleyes:
 
Jeg går inn i meg selv, men nåde deg om du snakker med meg :p
Med kroniske smerter lærer man seg jo visse teknikker, så for ukjente er det nesten helt umulig å merke på meg når jeg har vondt. Vanlige hverdsgssmerter kan ikke en gang kjente merke det :p
 
Vet ikke jeg, falt ned en trapp på onsdag, men dro på jobb.
Mandag morgen dro jeg til legen, men ble avvist siden jeg ikke hadde vondt nok.
På MR noen år senere viste det seg at fallet hadde gitt meg 3 brudd i ryggen.

Kommer inn til fødselslegen etter en vaginal fødsel fra h***, og et akutt keisersnitt, denne gangen skulle jeg har planlagt KS.
Fødselslegen ser på meg før jeg setter meg ned at dette er innvilget.
Så sier hun at dette må planlegges nøye siden bedøvelsen IKKE virket sist.
Det hadde jeg ikke hørt før, ja, det gjorde da litt vondt, men var ikke så ille.... Hadde det vært det hadde vi ikke fått nummer 3..
Jeg husker KS'et, husker jeg så frøkna et halvt sekund før hun ble tatt ut (fant ut på det møtet at de tok henne for ut siden de måtte legge meg i narkosen siden kroppen min var ved å gå i sjokk), jeg husker det første skriket...
 
Synes det er vanskelig å svare på fordi det kommer så an på hvilken situasjon/hendelse det er. Under fødsel prøver jeg aldri å skjule at jeg har vondt. Klarer ikke helt å kommunisere, men de får høre på skrik og brøl at jeg har det vondt. Under fødslene mine klarte jeg ikke å si at jeg trengte smertelindring når det stod på som verst. Det synes jeg er kjett. Burde nok stått i et fødebrev :p

Prøver å skjule om jeg har ryggvondt osv. Vil ikke ha noe oppmerksomhet rundt det. Om jeg feks har vondt i hodet eller tenna kan jeg godt si at jeg har vondt, men er ikke sånn at jeg surver eller gjør noe mer ut av det :rolleyes: Om jeg er hos tannlegen og ting gjør vondt sier jeg ifra. Tar lett en bedøvelse :joyful: Men er ikke sånn at jeg tar Paracet for den minste ting.

På jobben i dag slo jeg hodet inni tørkepapirbeholderen… det gjorde jævla vondt!! Men jeg latet som ingenting mens jeg gikk svimmel og fjern bortover gulvet :hungry: Ville bare legge meg ned litt, men kunne jo ikke det :hilarious:

Kan ikke huske at folk har spurt om jeg har vondt annet enn én gang, og det var ved bekkenløsning på jobben som høygravid. Jeg utstråler nok ikke «åååh, jeg har så vondt» :wacky: Har vært et par ganger jeg kunne trengt sykemelding, som jeg ikke fikk, fordi jeg umulig kunne ha vondt nok i følge fastlegen min… feks: jeg var halvveis i svangerskapet med bekkenløsning. Legen mente det var for tidlig å bli sykemeldt pga bekkeløsning :rolleyes: Kanskje legen hadde tatt det på alvor om jeg gråt litt? Ikke godt å si.. jeg er ikke av den typen som sitter der å gråter. Gråter heller på vei hjem :lurking:
 
Last edited:
Førstemann ble tatt med hastesnitt pga gestasjonsalder og leie, så rakk aldri kjenne de sterke riene.

MEN jeg hadde i flere år hyppige gallesteinanfall, noe de av oss som har både født og hatt det kan sammenligne godt. Og det lærte jeg meg takle helt fint. Gått med kroniske smerter i bekken og ryggen (prolaps) i flere år, men hverdagen må jo gå.

Så vil si jeg takler smerte godt, men blir ofte sur og sliten.
 
Jeg lever med kroniske smerter, pga leddgikt og fibromyalgi. Jeg viser veldig sjeldent at jeg har vondt, mye pga at jeg bestandig lever i smerter, og prøver å leve et så normalt liv som mulig.

Jeg fødte begge barna uten noen form for smertelindring, og er glad for det. Vil si jeg har en meget høy smerteterskel, kanskje unormalt høy. For det er faktisk lov å si at man har vondt, innimellom.
 
Mama Bear skrev:
Jeg lever med kroniske smerter, pga leddgikt og fibromyalgi. Jeg viser veldig sjeldent at jeg har vondt, mye pga at jeg bestandig lever i smerter, og prøver å leve et så normalt liv som mulig.

Jeg fødte begge barna uten noen form for smertelindring, og er glad for det. Vil si jeg har en meget høy smerteterskel, kanskje unormalt høy. For det er faktisk lov å si at man har vondt, innimellom.
Klikk for å utvide …
Ja, det synes jeg det burde være lov til.
Jeg tenkte ikke på smerteterskel når jeg lagde denne tråden. For hvordan man viser smerte har ingenting med hvor mye smerte man tåler. De som lager lyd tåler ikke mindre eller mer enn de som ikke lager lyd. Men jeg lurte på hvordan man ble med smerter og hvordan helsevesenet møter deg.
Jeg aner ikke hvordan smerteterskel jeg har egentlig, jeg vet ikke hvordan andre opplever den smerten. Jeg har mye smerter jeg også i dagliglivet, en som jobbet med kronikere mente at vi fikk lavere og lavere terskel for smerte fordi vi ble slitene enn de som ikke levde med smerter. Jeg aner ikke, men synes selv at jeg tåler mye da :)
 
Forskjell på type smerte. Jeg er evig takknemlig for epidural under fødsel, men med kun 10 sek pause mellom riene som satt både i mage og rygg i x antall timer klarte rett og slett ikke kroppen mer.

men utenom fødsel tar jeg ikke noe smertestillende. Er også av typen som biter tennene sammen og går på jobb med sykdom og smerter (tar hjemmekontor for å ikke smitte andre ved sykdom). Så tåler mye, men mitt problem er vel heller at jeg tåler litt for mye…er noe jeg jobber med.
 
Stolt mamma skrev:
Forskjell på type smerte. Jeg er evig takknemlig for epidural under fødsel, men med kun 10 sek pause mellom riene som satt både i mage og rygg i x antall timer klarte rett og slett ikke kroppen mer.

men utenom fødsel tar jeg ikke noe smertestillende. Er også av typen som biter tennene sammen og går på jobb med sykdom og smerter (tar hjemmekontor for å ikke smitte andre ved sykdom). Så tåler mye, men mitt problem er vel heller at jeg tåler litt for mye…er noe jeg jobber med.
Klikk for å utvide …
Jeg hadde epidural jeg også på en fødslene mine, men da snakker vi om hvordan opplevd smerte er, Problemet med å få epidural for meg er at de opplevde meg som ikke hadde spesielt vondt, de ga meg ikke en seng på mange timer fikk en kjøkkenstol og til slutt sa mannen at nå må hun få seng og epidural dette går ikke lenger og når de sjekket meg da så hadde jeg 7 cm. De opplevde meg lite påvirket av smerter, men jeg var påvirket jeg ville bare dø egentlig pg synes det ver helt forferdelig. Når jeg spør om hvordan man reagerer på smerte, så tenker jeg ikke på at man mener man ikke har behov for smertelindring eller mener at mine smerter er vonde men klarer dette likevel.Jeg lurer på hvordan folk reagerer på smerte Som å bli høylytt eller stille, sint osv. og synes det er rart at mange helsepersonell ser på pasienten og mener den har nok ikke så vondt som hen sier for ser jo ganske upåvirket, smerteterskel er noe helt annet :)
 
Agnete skrev:
Jeg hadde epidural jeg også på en fødslene mine, men da snakker vi om hvordan opplevd smerte er, Problemet med å få epidural for meg er at de opplevde meg som ikke hadde spesielt vondt, de ga meg ikke en seng på mange timer fikk en kjøkkenstol og til slutt sa mannen at nå må hun få seng og epidural dette går ikke lenger og når de sjekket meg da så hadde jeg 7 cm. De opplevde meg lite påvirket av smerter, men jeg var påvirket jeg ville bare dø egentlig pg synes det ver helt forferdelig. Når jeg spør om hvordan man reagerer på smerte, så tenker jeg ikke på at man mener man ikke har behov for smertelindring eller mener at mine smerter er vonde men klarer dette likevel.Jeg lurer på hvordan folk reagerer på smerte Som å bli høylytt eller stille, sint osv. og synes det er rart at mange helsepersonell ser på pasienten og mener den har nok ikke så vondt som hen sier for ser jo ganske upåvirket, smerteterskel er noe helt annet :)
Klikk for å utvide …

jeg blir som deg stille, ser upåvirket ut. Derfor er det heller ingen som reagerer når jeg er på jobb eller i sosiale settinger. Under min første fødsel bemerket jordmor at jeg var unormalt stille og spurt både meg og samboer om hvordan jeg reagerte på smerter. Med nr 2 og 3 skrev jeg fødebrev og informerte om det der.
 
Jeg er av den stille, rolige typen som biter tenna sammen og gjerne ikke viser at jeg har vondt.
Blir det så vondt at jeg ikke klarer å skjule det, så reagerer jeg med å smile og le mens jeg offer meg litt :laughing002

Mannen min reagerer på smerte med sinne, og kan da finne på å slå i veggen og si noen banneord :rolleyes:
 
Agnete skrev:
Ja, det synes jeg det burde være lov til.
Jeg tenkte ikke på smerteterskel når jeg lagde denne tråden. For hvordan man viser smerte har ingenting med hvor mye smerte man tåler. De som lager lyd tåler ikke mindre eller mer enn de som ikke lager lyd. Men jeg lurte på hvordan man ble med smerter og hvordan helsevesenet møter deg.
Jeg aner ikke hvordan smerteterskel jeg har egentlig, jeg vet ikke hvordan andre opplever den smerten. Jeg har mye smerter jeg også i dagliglivet, en som jobbet med kronikere mente at vi fikk lavere og lavere terskel for smerte fordi vi ble slitene enn de som ikke levde med smerter. Jeg aner ikke, men synes selv at jeg tåler mye da :)
Klikk for å utvide …
Man får lavere og lavere terskel for smerte faktisk, fordi nervene blir mer følsomme, så det blir mer vondt. Og legene er vandt med disse menneskene som omtrent hyler og lager grimaser… de tenker ikke på de som sitter der stille og lider.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp