Små skjemmes...

hormondyret

hormondyret

Flørter med forumet
Kjenner ikke lenger glede over å være gravid
Håper at det er kvalmen, trøttheten og hormonene som gjør det slik.
Akkurat nå ser jeg bare alle utfordringene som står i vente pga vi har så liten leilighet, jeg ikke har jobb og sånt.
Vet at en baby ikke tar mye plass, men pr dags dato har vi ikke plass til sprinkelseng på soverommet engang.. Ikke nok skapplass.
Høres sikkert dumt ut i deres øyne men dette plager meg virkelig.

Håper snart at gleden kommer tilbake..

I går fortalte vi de kommende bestemødrene og ene bestefaren nyheten. Har enda å fortelle pappa og broren til samboern min. Resten får vente til uke 12.
Alle rundt meg er glade så hvorfor er ikke jeg glad?
 
det er kanskje kvalmen som du sier! jeg har slike dager der jeg nesten angrer for jeg er så dårlig og vet ikke når det og om det tar slutt, men de dagene formen er bedre så kan jeg se på magen min og smile 

ang. leiligheten, viss du syns den er for liten, har dere da ikke muligheten for å skaffe dere større leilighet? 

leier eller eier dere?
 
huff så kjedelig å ikke kunne glede seg. Når vi fikk vår første bodde vi på 54 kvm med et knøtt lite soverom. sprinkelsenga sto slik at halve døråpninga ble sperra :/ og i tillegg har vi en hund... Men det gikk kjempebra!! bare tenk positivt. du ha
 
Håper det er derfor. Men er ikke glad de dagene jeg er i ok form heller :/

Jo, men er lite bra utvalg i den prisklassen han/vi har råd til. Han eier leilighet, og i og med at jeg ikke har mer enn 3400 kr i mnd å lever for nå gjør det ting vanskeligere.Håper for gudsskyld at det dukker opp en brukbar leilighet i rett prisklasse før mai
 
dere får ha øynene åpne og kanskje forhøre dere litt rundt så dukker det sikkert opp noe 
 
Skjønner hva du mener! Sist var jeg ikke noe fornøyd i det hele tatt. Ville jo bli gravid og var gla for det såklart, men mye skjedde..

Først fikk jeg vondt i puppene. Dvs helsikens vondt! Jeg sa 1000 ganger at jeg heller ville raspe av brystvortene med ostehøvel enn å få stive brystvorter pga smerten. Kunne ikke ligge på magen pga puppene..  Så var jeg småkvalm.. Og trøtt!!  bekkenløsniong begynte tidlig, og jeg følte meg småfeit hele svangerskapet. Og må huske den ekle tenåringshuden som plutselig dukket opp. Hormonene tok helt av og jeg kunne sitte inne på rommet og grine fordi jeg ikke hadde klær som passa. Mens vi hadde besøk i stuen..
Jobben min gikk konkurs, jeg fikk ikke ny jobb, når jeg gjorde det så ble jeg sykemeldt etter en mnd. Jeg fikk stor mage og følte meg som en hval på land, med alkoholikernese. Mamma var sjuk, hun døde 2 uker før jeg fødte, og vi var på sjukehuset hele jula..

Hele svangerskapet gikk bort i bekymringer og depresjon.. Jeg var gla for å være gravid, glad når vi fikk høre hjertet, se ul, kjenne spark og pakke ut arva klær :) Men resten var noe drit..

MEN; denne gangen skal jeg nyte det! Kjenne på bekkenløsningen og roe ned når jeg må det. Jeg skal tenke på meg selv og magen, og skjemme meg vekk med massasje og et nytt klesplagg innimellom. Jeg skal glede meg til fødselen, og ikke tenke på at mamma skulle vært der. Jeg skal tenke at alt ordner seg selv om kattene elsker vogner, og vi har MASSE å pusse opp og handle inn :)


Selv om dere ikke har plass til sprinkelseng, så finnes det andre løsninger :) Minisenger som dere fester på deres seng f eks. Stellebord er ikke kjempenødvending, selv om det er praktisk.
Nok skapplass har jeg absolutt ikke heller. Får sikkert aldri nok skapplass ;) Hva med sengeskuffer?
Kan du skaffe deg en jobb nå? Eller går du på skole? Både nav og lånekassen har ordninger for de fleste!
Det ordner seg så fint! Ikke stress allerede, ta det med ro så blir alt bra skal du se!


Ikke meningen å lage et lagt syteinnlegg om min graviditet, men ville bare vise at du ikke er alene om å føle det sånn! de aller fleste har ting de misliker med graviditeten, men det som kommer etterpå er det mest fantastiske du kan forestille deg <3
 
I natt våknet jeg og tenkte: "Det er litt fint å ikke være gravid også. Å ikke 'miste' kroppen sin, alle plagene (og jeg har vært lite plaget, så skal ikke klage), bare ha alt som 'det er' fordi det funker" osv... Men stoler på at alt ordner seg når den tid kommer og at det blir kos. Vet at jeg har min perfekte match til å dele 'oppgaven' med og det hjelper meg en masse. Tror det er normalt at det i perioder går litt opp og ned. Jeg synes nok mest det er litt skummelt fordi jeg ikke vet hva jeg går til, men føler meg trygg på at det vil gå helt fint.
I begynnelsen kan dere også 'bygge opp en liten seng' i deres seng med en dyne hvor poden kan ligge helt til å begynne med :) Da ligger h*n nære og kan høre deres pust, kjenne deres lukt osv :) Og så finnes det masse bra man kan få kjøpt på finn til en rimelig penge og kanskje er dere heldige og kan arve litt!? Selvsagt er det godt å kunne unne seg noe nytt, men da kan man heller velge noen man vil ha nytt, og se etter resten på finn eller arve. Vi kommer til å arve en hel del, se etter litt på finn, og unne oss noe nytt :) 
Om du har tid og overskudd er det jo kjempefint med feks en gammel vogge og noen malingsstrøk!? 
Håper humøret kommer seg, hvis ikke vil jeg anbefale at du snakker litt med legen eller jordmoren din om det. Hva sier kjæresten din?

Masse lykke til og en stor klem fra meg!
 
Jeg har det ganske likt som deg! føler liksom ikke den gleden:/ men håper den kommer etter hvert, tror nok det har mye med den elendige formen jeg er i å gjøre, dårlig samvittighet ovefor mann, barn og jobb fordi jeg ikke klarer å være til hjelp med noen ting omtrent.. 

Vi har nok plass, men jeg tenker på at billappen ikke er i boks hos noen av oss, alle utgiftene som kommer, at lillegull får for liten tid til å være alene om mammas og pappas oppmerksomhet osv, vi hadde hele planen forran oss om hva som skulle være i boks før neste unge kom, men nå er ingenting blitt sånn vi hadde sett for oss, vet det bare er filleting og vi kommer helt sikkert til å klare oss fint, men jeg forstår godt tankene dine!
 
Vet at jeg også har møtt den rette til å leve livet med, og få barn med så er ikke redd for det.
Og vi kommer til å kjøpe alt bortsett fra bilstol brukt. Så vi sparer jo penger der.

Kjæresten min gleder seg veldig og snakker ikke om så mye annet. Og det er jo forsåvidt bra. Han er litt bekymret over at jeg ikke gleder meg like mye, men sier at det sikkert kommer seg når kvalmen avtar. Noe egentlig jeg også tror.
Vi skal på første kontroll og tidlig ul i neste uke så jeg håper at det skal roe meg litt og at jeg føler meg litt bedre når jeg får se den lille på skjermen :)

Vi fortalte nyheten til mine svigerforeldre og til mamma i helgen. Mamma er nå i ekstase og gleder seg skikkelig. Svigerforeldrene mine ble nok litt paff men så glade ut de også.
Nå føler jeg at vi må fortelle det til pappa og svigerbroren min også. Men kan hende jeg vil vente litt.
I og med at jeg ikke føler den samme gleden blir det liksom så mye "mas" når foreldrene våre vet føler jeg.
Planen var å vente til uke 12 men siden jeg har vært så dårlig er det ikke mulig for meg å skjule det. Og nå har vi ikke vært hos pappa og dem siden 25.september. Savner lillesøster :/ Hun kommer ikke til å skjønne så mye av at hun i en alder av 2 år og 2 mnd skal bli tante :b
 
Kom på en ting ang lite soverom. Lillesøsteren min leier en leilighet med lite soverom, så poden deres sover i vognbag'en om natta. De har bare bygd opp litt under så han kommer litt opp fra gulvet. og på den måten slapp de utgifter på sprinkelseng foreløpig + at de uansett ikke hadde hatt plass til det på soverommet. Han er ca 3 1/2 mnd nå, vokser godt, men har fortsatt god plass i bag'en :)

Hvordan har du det i dag?
 
Synes du skal prate med jordmor om disse følelsene jeg. Kanskje du kunne fått ekstra oppfølgning?
 
Finner vel på noe lurt hvis vi ikke får flytta.

Takk for at du spør.
Bortsett fra kvalmen føler jeg meg bedre i dag :)
Ser bare fram til første kontroll og tidlig ul i neste uke. Blir spennende å se at det faktisk er en liten krabat som vokser inni meg :)
 

hormondyret skrev:
Finner vel på noe lurt hvis vi ikke får flytta.

Takk for at du spør.
Bortsett fra kvalmen føler jeg meg bedre i dag :)
Ser bare fram til første kontroll og tidlig ul i neste uke. Blir spennende å se at det faktisk er en liten krabat som vokser inni meg :)
Alt løser seg alltid :) Godt å ha noe å se frem til! Det hjelper også :)
Lykke til på kontroll og tidlig ul neste uke. Kos deg masse! *klem*
 

Phibonacci skrev:

hormondyret skrev:
Finner vel på noe lurt hvis vi ikke får flytta.

Takk for at du spør.
Bortsett fra kvalmen føler jeg meg bedre i dag :)
Ser bare fram til første kontroll og tidlig ul i neste uke. Blir spennende å se at det faktisk er en liten krabat som vokser inni meg :)
Alt løser seg alltid :) Godt å ha noe å se frem til! Det hjelper også :)
Lykke til på kontroll og tidlig ul neste uke. Kos deg masse! *klem*

Ja det gjør vel det. Og min kjære sier at han skal gjøre absolutt alt han kan for at vi skal få det bra når barnet kommer :)
Tusen takk :))
Klemme tilbake
 
Jeg tror at det som føles vanskelig nå, føles kanskje ekstra vanskelig fordi vi har et lass med hormoner som styrer tanker og følelser. Jeg har også hatt dager med menssmerter hvor jeg har tenkt: "Det er f ikke verdt det" og dager hvor jeg skulle ønske at jeg ikke var gravid til og med. Jeg vet innerst inne at jeg er glad, men innimellom så har mørke tanker fått litt tak. Snakka med ei venninne om dette, og hun fortalte at hun hadde nesten vært deprimert den første tiden av graviditeten, fordi det var så mye nytt å venne seg til, ting å bekymre seg over, osv. Det hadde så klart gått over, men det hadde vært skikkelig kjett mens det varte. Jeg satser på at alt ser lysere ut etter 12 uker, og vet jo at rundt uke 9 så er hormonene på sitt høyeste (leste jeg et sted), så jeg trøster meg med det! Dette går nok over skal du se, prøv og fokuser på det postive: dere har klart å bli gravide, og om 7 måneder kommer det et lite nurk som du kommer til å elske mer enn noen andre ;)
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp