Bkno4640072
Betatt av forumet
Jeg lukker øynene og brått er jeg tilbake i det gule sykehusrommet, med et bilde av en vannliljedam på veggen og den ekstra døra som førte til hvilerommet som legene brukte når det var stille på vakt. Jeg husker forhenget over senga med 11 gardinklips som hang der uten å være festet i forhenget. Jeg telte dem gang på gang. Jeg husker lyden av nyfødte i gangen, og det å dele kjøkken med andre lykkelige nybakte foreldre, og jeg husker sparkene i magen. Ansiktsutrykket til jordmorstudenten som for første gang var med på noe slikt og det gjentatte spørsmålet om noen hadde slått meg i magen. Alle detaljene er der som om det skulle ha vært i går. Jeg husker sjokket og ventetiden, først legen som høynet lite håp den første dagen, før han dagen etter mente at det kanskje kunne gå om jeg bare kom meg til Ullevål, men også at skjermen nå var så alt for stille. Dagen jeg ble innlagt hadde jeg våknet tidlig i sengen til treåringen. Det var den andre bryllupsdagen vår, og jeg rakk for glede meg før jeg satte beina utenfor senga og kjente at vannet gikk. Jordmoren i kommunen mente det ikke kunne stemme og tok meg inn under tvil, jeg kunne komme klokka 14. Klokken var 7, lange timer. Først klokka 16. fikk jeg komme inn på sykehus. Ventetiden der var også lang, før de kunne konstatere at jo, vannet hadde gått. I uke 21 var det ingen håp, det var bare å få aborttabletter. Skulle jeg ta tabletter å selv ta tabletten som ville ende livet til den etterlengtede i magen. Hun vi hadde forsøket på å få i ett år og mistet både i uke 6 og uke 12 på veien? Heldigvis rakk jeg aldri så langt. Vannet gikk 2. Juli, 3.juli sluttet hjertet hennes å slå. Jeg slapp å ta valget selv, hun hadde tatt det for oss. Det ble for tøft der inne uten fostervann.
En lang fødsel ble startet, den ene jordmoren mente hun bare ville falle ut og dette ned i do, så jeg måtte ha med bekken på do, men sånn var det ikke. Fødselen var lik som med storebror som var fullbåren, foruten mindre pressrier gikk det flere timer i aktiv fødsel. Så kom hun stille til verden. Bitteliten, men så lik storebror og pappaen sin. Når jeg lukker øyene føles det som det var i går, i dag er det 10 år siden bittelille Julie kom så alt for stille til verden Små føtter setter dype spor.
En lang fødsel ble startet, den ene jordmoren mente hun bare ville falle ut og dette ned i do, så jeg måtte ha med bekken på do, men sånn var det ikke. Fødselen var lik som med storebror som var fullbåren, foruten mindre pressrier gikk det flere timer i aktiv fødsel. Så kom hun stille til verden. Bitteliten, men så lik storebror og pappaen sin. Når jeg lukker øyene føles det som det var i går, i dag er det 10 år siden bittelille Julie kom så alt for stille til verden Små føtter setter dype spor.
God klem til deg
