nr 3 på tur.
Forelsket i forumet
Gud no er jeg sliten. Har hatt de verste dagene evver!!! Mandag dro sambo ut på båt. Buhu. Tirsdag fikk storebror feber. Fikk i han lite mat og drikke. Men la han får en dupp da han var så sliten stakkar. Han sov i 2 timer før jeg hørte han rope. Gikk inn til han og småpratet med han oppe i sengen. DA hørte jeg lillemor våkne i vognen ute. Gikk ned for å hente henne. Da jeg kom opp og innpå rommet til storebror lå han i feberkramper.
Verste opplevelsen evver!!! Han har hatt d en gang før, men ikke så ille. Jeg fikk av han alle klørne og ga han paracet supp. Bar han på stua og åpnet verandadøra. Da ringte jeg 113. Han pustet bare overfladisk og ble blå på mleppene , kinna og nasen. D sendte ambulanse men herre vi bor jo midt på lande og jeg tenkte han kommer til å dø. Jeg har altid følt meg forberedt på nye kramper. Paracetn ligger i skuffa på rommet hans. Men der ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre. han begynte å skumme rundt munnen, og jeg la han på siden så det rant ut en del slim. Da roet anfallet seg og han fikk tilbake fargen i kinna. Men han hylte og slo om seg. fikk ikke kontakt med han Slik lå han til Lege og ambulanse og en forskrekket bestefar (som skulle komme med is til guten) kom inn døra. Da hadde det gått 30 min. Lillesøster lå på sengen hans og hylgren.Først etter 2 timer snakket han ordentlig. Før det satt han i fange midt med litt spasmer og kiket til høyre. Da raste jo tankene om han hadde fått litt for lite O2 og om han aldri ville bli som før. Men all ære til ambulansepersonale. De var helt supre. rolige og effektive samtidlig. Det ble1 natt på sykehuset og tur til molde i dag for å utelukke epilepsi. Nå er vi bedre rustet for nye anfall hvis de skulle komme med krampestillende medisiner.
Ble litt langt dette. Men må bare få det ut.. Har aldri vært så redd i midt liv. Er selv sykepleier og har vært borti en del i yrket. Følte meg så alene der jeg satt og følte meg så hjelpesløs da han bare ble mer og mer blå i ansiktet.
De sier jo at feberkramper ikke er alvorlige og går åver av seg selv. Men dette var for meg noe av det verste jeg har opplevd..
Sitter fortsatt med en del tanker rundt d hele.. hoff.
Verste opplevelsen evver!!! Han har hatt d en gang før, men ikke så ille. Jeg fikk av han alle klørne og ga han paracet supp. Bar han på stua og åpnet verandadøra. Da ringte jeg 113. Han pustet bare overfladisk og ble blå på mleppene , kinna og nasen. D sendte ambulanse men herre vi bor jo midt på lande og jeg tenkte han kommer til å dø. Jeg har altid følt meg forberedt på nye kramper. Paracetn ligger i skuffa på rommet hans. Men der ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre. han begynte å skumme rundt munnen, og jeg la han på siden så det rant ut en del slim. Da roet anfallet seg og han fikk tilbake fargen i kinna. Men han hylte og slo om seg. fikk ikke kontakt med han Slik lå han til Lege og ambulanse og en forskrekket bestefar (som skulle komme med is til guten) kom inn døra. Da hadde det gått 30 min. Lillesøster lå på sengen hans og hylgren.Først etter 2 timer snakket han ordentlig. Før det satt han i fange midt med litt spasmer og kiket til høyre. Da raste jo tankene om han hadde fått litt for lite O2 og om han aldri ville bli som før. Men all ære til ambulansepersonale. De var helt supre. rolige og effektive samtidlig. Det ble1 natt på sykehuset og tur til molde i dag for å utelukke epilepsi. Nå er vi bedre rustet for nye anfall hvis de skulle komme med krampestillende medisiner.
Ble litt langt dette. Men må bare få det ut.. Har aldri vært så redd i midt liv. Er selv sykepleier og har vært borti en del i yrket. Følte meg så alene der jeg satt og følte meg så hjelpesløs da han bare ble mer og mer blå i ansiktet.
De sier jo at feberkramper ikke er alvorlige og går åver av seg selv. Men dette var for meg noe av det verste jeg har opplevd..
Sitter fortsatt med en del tanker rundt d hele.. hoff.
