Slettet

  • Trådstarter Trådstarter Stinky2
  • Opprettet Opprettet
Sniker fra juli, og vi er litt i samme situasjon. Var fornøyd med de 2 vi har (men jeg kunne fint tenkt meg en til). Var ingen tvil om at vi skulle beholde, så får vi heller gjøre endringer andre steder i livet for å få det til å gå opp/ rundt om det trengs :love2 Samboer her ønska heller ikke flere barn nettopp pga jeg blir så dårlig, og hovedansvaret havner på han, men vi er åpne om dette og til nå så går det veldig fint! Jeg er snart 14 uker. Her har vi nettopp i høst kjøpt hus til 2,6, så økonomien er ikke den beste her heller. Må også ha ny bil siden den vi har blir for lite, men det ordner seg nok!:hilarious:

Man angrer sjeldent på et barn man har fått, og mange angrer på barnet de ikke fikk har jeg hørt:)
 
Hei. Sniker fra mars, og vil si at jeg var i nesten nøyaktig samme situasjon som dere.
Er 32 år, har to jenter på 4 og 2 år.
Noe familie i nærheten, men omtrent null mulighet for avlastning derfra (barna har sovet borte henholdsvis 3 og 1 gang siden fødsel).
Bor i liten enebolig med 3 soverom, vi kjøpte huset i 2020. Barnehagen tvers over veien, har fått noe økonomisk lette i barnehagepris pga lav inntekt, men fikk avslag på det ved dette barnehageåret.
Jeg har vært arbeidsledig og i små deltidsjobber de siste snart 4 årene, samboern er elektriker og jobber i eget firma. Liten mulighet til å være hjemme med syke barn eller hjelpe meg på tunge dager.

Hadde tenkt på nr tre, men ville vente til eldste var i skolealder ihvertfall. Så ble jeg gravid ved et uhell i sommer. Min samboers første reaksjon var å tenke på alt vi må måtte endre: større bil, ikke nok soverom, dyrt med enda en barnejageplass, han var bekymret for min helse og vår mulighet til å følge opp de barna vi allerede har.
Og jeg var helt enig. I tillegg har jeg fødselsangst og tanken på et ny fødsel gjorde meg kvalm og redd. Jeg søkte opp nummeret til sykehuset for abort flere ganger.. Men hver gang jeg tenkte på å gå igjennom det, så klarte jeg ikke ringe. Og det var ikke fordi jeg er i mot abort eller muligheten til å velge, og jeg ville faktisk ikke ha dette barnet heller. Trodde jeg.
Men ukene gikk, og jeg klarte ikke ta en avgjørelse. Og da innså jeg at jeg jo faktisk tok en avgjørelse allikevel, og den roen jeg sa følte var så herlig.
Så jeg gikk til samboern med tankene mine og da han sa han også ville ha barnet, så ble det sånn.

Så javel, da får ikke ungene mulighet til mer enn én ekstra aktivitet etter skolen, og vi kan ikke dra til Syden hvert år.. Men jeg har selv vokst opp med 5 søsken og mye dårligere råd enn vi kommer til å ha nå, og det fikk helt fint.
Så lenge man har tid og kjærlighet nok til alle barna, pleier det å gå fint. Hvis barna er ønsket ❤️
 
Så fint at dere er enige om å beholde Hvordan innstilling man har, har så utrolig mye å si! Høres ut som dere tar fatt på utfordringen med åpne sinn, det er jo supert. Jeg skulle ønske samboeren min var litt mer sånn, han virker ganske "satt" på at det kommer til å bli problematisk og stress. Han kommer selv fra en søskenflokk på 3 ,og jeg spurte om han kunne si noe fint med å være 3 søsken og da sa han ingen ting.. Bare at det var først nå i voksen alder at han har glede av den yngste. Tror han har kjent på at det har vært begrensende å være 3 stk(yngste i hans flokk var en god del år yngre), at de kanskje har måttet droppe å bli med på ting fordi foreldrene har bare to sett armer hver, og at det er ett for lite med 3 barn. Men herregud, det er da mange som har mer enn to barn og det går jo bra!! Ønsker dere lykke til, det blir nok fint å være 5
Jeg selv har 3 søsken, der de 2 yngste er 6 år yngre enn meg. Vi har jo selvsagt ikke hatt den relasjonen vi har nå i alle år, men si fra jeg var 17/18 og de 11-12 så har vi hatt ett nært og godt forhold som venninner! Før det så hadde vi god relasjon altså, men mer søskenkjærlighet/ krangling liksom :hilarious:

Kan dere snakke med en tredjepart for å hjelpe med avgjørelsen? Familievern på helsestasjonen? Jordmor?
 
Sniker fra juli 23. Jeg venter barn nummer 4, veldig uplanlagt (en liten spiralspire.....). Minstemann var 9 måneder da vi fant det ut, og vi var rett og slett skikkelig fortvilet de første ukene. Vi satt med mange av de samme tankene som flere av dere i denne tråden - hvordan i all verden skal dette gå? Skal vi beholde eller velge abort..? Timingen var rett og slett fryktelig dårlig, og spørsmål om økonomi, helse og ivaretagelse av barna vi allerede har kom på løpende bånd.

Avgjørelsen om å beholde ble tatt da jeg snakket med fastlegen min. Hun foreslo at vi skulle kjøre et toveisløp - hvor svangerskapet ble fulgt opp som om jeg skulle beholde, samtidig som prosessen for en potensiell abort ble påbegynt. Da hun skulle til å ringe sykehuset, så knøt det seg helt i magen og jeg visste med én gang at jeg ikke ville klare å gjennomføre en abort. Dermed begynte prosessen med å akseptere at vi ventet et fjerde barn, og jeg har brukt mye tid på å samtale med mannen min, familie og venner for å se løsninger på alt som fremstår som vanskelig. Dette har vært til stor hjelp, og jeg føler nå at jeg har begynt å glede meg over barnet som skal komme - og alle bekymringene har blitt mye mindre nå som vi har laget konkrete planer for hvordan vi skal få hverdagen og økonomien til å gå opp til beste for alle.

Lykke til med avgjørelsen!
 
Hvordan ble du fulgt opp "som vanlig" hos fastlegen så tidlig? Jeg har ikke snakket med fastlegen, men jeg ringte rett til gyn.avd. på sykehuset samme dag jeg fant det ut og bestilte time til abort(samtale og ultralyd). Dette skjedde før jeg hadde snakket med samboeren, jeg var helt sikker på at det var uaktuelt for han med ett barn til og jeg ønsker selvfølgelig ikke å sette han i en situasjon han ikke makter å være i. Da vi snakket mer og han sa at det var mitt valg ble jeg mer usikker. Har vært så vinglete de siste dagene, men nå trooor jeg jeg har landet på abort. Tror det er det riktige valget for vår familie, selv om det betyr at jeg aldri skal bære frem et barn igjen. Det er en stor sorg i det, men hensynet til familiens beste veier nok tyngre.
Veldig fint å høre at dere har klart å lande litt og ikke bekymrer dere like mye nå, det må jo være deilig å ha bestemt seg og være trygg i det valget. Lykke til som 4barnsforeldre!
Skjønner at du spør! Jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg må følges opp av fastlegen minst hver 4. uke ved svangerskap. Hadde jeg ikke hatt det, så hadde oppfølgingen i starten av svangerskapet naturligvis ikke bestått av så mye.

Jeg tenker at det ikke finnes noe fasitsvar her, utover det som kjennes riktig for deg og din familie. Jeg håper du lander støtt og godt i avgjørelsen din, uansett hva den blir!
 
Hei dere. Jeg trenger bare å lufte noen tanker og kanskje få litt innspill fra noen som er/har vært i samme situasjon.

Jeg er tidlig i 30årene, har to barn(en på 4 år og en på 9 mnd). Vi bor i en bolig med 4 små soverom, kun 1 bad og toalett. Vi har stasjonsvogn. Barnehage og skole i gangavstand. Praktisk beliggenhet sånn sett. Vi bor også veldig nærme svigerforeldre og mine foreldre, men av ulike årsaker er det begrenset hvor mye de kan stille opp.

Så til saken. Jeg fant i dag ut at jeg er gravid igjen. Det hadde vi ikke planlagt. Etter nr 2 kom i fjor vår så kjente vi oss ferdige, ihvertfall samboer uttrykte da at nå holder det, han ønsket ikke flere barn. Jeg var mer åpen for at vi kunne prøve å få en til, men at det eventuelt måtte skje når minste hadde vokst til litt, typ når han hadde blitt 5 år. Så sitter vi her da, "i uløkka"... Jeg sliter med å bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Samboer sier at dette er helt opp til meg og at vi får det fint uansett, MEN at barn er dyrt. Han mener det vil bli vanskelig for oss økonomisk å kunne gi barna det vi ønsker dersom vi skal få en til. Kan nevne at vi har forholdsvis høyt lån på hus(som forøvrig trenger en del oppussing etter hvert...) vi har helt vanlige jobber og utgiftene er store med hus, forsikring, bhg ++. Spesielt nå i disse tider, som alle sikkert kjenner på. Han nevner bl.a. at vi ikke vil ha økonomisk handlerom til å la barna delta på fritidsaktiviteter som korps, fotball o.l. Ferieturer blir mye dyrere osv.

Jeg har hatt slitsomme svangerskap hvor jeg har vært mye sykmeldt, og tankene på at jeg skal gjennom en ny runde er blandet. Jeg holder alltids ut 40 uker med dårlig form, men mye av omsorgsarbeidet ovenfor våre to fine barn faller jo da på samboeren min. Det er en av grunnene til at han ikke ønsker flere, at han synes det er tungt med alle oppgavene når jeg er i dårlig form. Jeg får dårlig samvittighet av å tenke at jeg vurderer å gjennomføre svangerskapet når jeg vet at det er noe han ikke ønsker og at det vil medføre mye stress for han. Samtidig vet jeg at tiden går fort og at man kan hvis man vil.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Ble sikkert rotete. Men er det noen som har vært i lignende situasjon som kan si noe om hvilke vurderinger dere gjorde?
*sniker*
Vi fikk nr 3 i fjor (ikke planlagt). Jeg kan si såpass at jeg synes det er helt jævlig travelt. Jeg er alltid sliten, strekker ikke til hverken hjemme eller på jobb. Men barna er lykkelige og friske, og jeg ville aldri, aldri vært foruten noen av dem.
Lykke til :Heartred
 
Hei dere. Jeg trenger bare å lufte noen tanker og kanskje få litt innspill fra noen som er/har vært i samme situasjon.

Jeg er tidlig i 30årene, har to barn(en på 4 år og en på 9 mnd). Vi bor i en bolig med 4 små soverom, kun 1 bad og toalett. Vi har stasjonsvogn. Barnehage og skole i gangavstand. Praktisk beliggenhet sånn sett. Vi bor også veldig nærme svigerforeldre og mine foreldre, men av ulike årsaker er det begrenset hvor mye de kan stille opp.

Så til saken. Jeg fant i dag ut at jeg er gravid igjen. Det hadde vi ikke planlagt. Etter nr 2 kom i fjor vår så kjente vi oss ferdige, ihvertfall samboer uttrykte da at nå holder det, han ønsket ikke flere barn. Jeg var mer åpen for at vi kunne prøve å få en til, men at det eventuelt måtte skje når minste hadde vokst til litt, typ når han hadde blitt 5 år. Så sitter vi her da, "i uløkka"... Jeg sliter med å bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Samboer sier at dette er helt opp til meg og at vi får det fint uansett, MEN at barn er dyrt. Han mener det vil bli vanskelig for oss økonomisk å kunne gi barna det vi ønsker dersom vi skal få en til. Kan nevne at vi har forholdsvis høyt lån på hus(som forøvrig trenger en del oppussing etter hvert...) vi har helt vanlige jobber og utgiftene er store med hus, forsikring, bhg ++. Spesielt nå i disse tider, som alle sikkert kjenner på. Han nevner bl.a. at vi ikke vil ha økonomisk handlerom til å la barna delta på fritidsaktiviteter som korps, fotball o.l. Ferieturer blir mye dyrere osv.

Jeg har hatt slitsomme svangerskap hvor jeg har vært mye sykmeldt, og tankene på at jeg skal gjennom en ny runde er blandet. Jeg holder alltids ut 40 uker med dårlig form, men mye av omsorgsarbeidet ovenfor våre to fine barn faller jo da på samboeren min. Det er en av grunnene til at han ikke ønsker flere, at han synes det er tungt med alle oppgavene når jeg er i dårlig form. Jeg får dårlig samvittighet av å tenke at jeg vurderer å gjennomføre svangerskapet når jeg vet at det er noe han ikke ønsker og at det vil medføre mye stress for han. Samtidig vet jeg at tiden går fort og at man kan hvis man vil.

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Ble sikkert rotete. Men er det noen som har vært i lignende situasjon som kan si noe om hvilke vurderinger dere gjorde?
Vi var i samme situasjon som dere for 1 år siden. Ble uplanlagt gravid med nr. 3 og de andre barna var 1 og 4 år. Mannen var helt sikker på at han kun ønsket 2 barn, mens jeg kunne tenke meg en nr. 3. Vi er midt oppi husbygging og har et stort boliglån! Jeg ønsket ikke abort og mannen respekterte det valget selv om han var veldig fornøyd med de 2 barna vi hadde. Månedene gikk og vi ble begge innstilt på at det kom til å gå bra og vi begynte å glede oss etter hvert.

Minstemann ble født i november 2022, og det har gått over all forventning. Mannen har blitt hodestups forelsket i det lille mennesket vårt og hverdagen med 3 relativt tette barn går mye bedre enn begge hadde fryktet. Selvfølgelig er det travelt, men vi samarbeider godt og vi har aldri hatt det bedre enn vi har det nå. Nå mener både jeg og mannen at det var helt riktig at minstemann i flokken skulle være en del av familien vår:Heartred
 
Sniker fra juli 23. Jeg venter barn nummer 4, veldig uplanlagt (en liten spiralspire.....). Minstemann var 9 måneder da vi fant det ut, og vi var rett og slett skikkelig fortvilet de første ukene. Vi satt med mange av de samme tankene som flere av dere i denne tråden - hvordan i all verden skal dette gå? Skal vi beholde eller velge abort..? Timingen var rett og slett fryktelig dårlig, og spørsmål om økonomi, helse og ivaretagelse av barna vi allerede har kom på løpende bånd.

Avgjørelsen om å beholde ble tatt da jeg snakket med fastlegen min. Hun foreslo at vi skulle kjøre et toveisløp - hvor svangerskapet ble fulgt opp som om jeg skulle beholde, samtidig som prosessen for en potensiell abort ble påbegynt. Da hun skulle til å ringe sykehuset, så knøt det seg helt i magen og jeg visste med én gang at jeg ikke ville klare å gjennomføre en abort. Dermed begynte prosessen med å akseptere at vi ventet et fjerde barn, og jeg har brukt mye tid på å samtale med mannen min, familie og venner for å se løsninger på alt som fremstår som vanskelig. Dette har vært til stor hjelp, og jeg føler nå at jeg har begynt å glede meg over barnet som skal komme - og alle bekymringene har blitt mye mindre nå som vi har laget konkrete planer for hvordan vi skal få hverdagen og økonomien til å gå opp til beste for alle.

Lykke til med avgjørelsen!
Åy, wow. Spiralspire, hvordan er det mulig? Trodde spiral var noe av det sikreste man kunne bruke. Ble den satt inn «feil», eller var alt riktig og så ble du gravid likevel? Hilsen 3-barnsmor som satte inn spiral forrige uke:nailbiting:
 
Back
Topp