Slett

Vi har litt den samme tendensen her.
Enten handler jeg, med hvertfall en unge på slep (har to), eller så handler han og jeg er med barna. En gang jeg uttrykte at jeg ikke fikk handlet ferdig fordi det ble kaos med ungene så sier han, du må bli strengere, det der må du bare klare..
-jo takk, stort sett så klarer jeg det, men innimellom så blir det streik.. Men tar han noen gang med seg begge ungene på handling en ettermiddag? Absolutt ikke!

Han er ikke helt i form for tiden, så han står aldri opp først. Det gjør han for så vidt ikke når han er frisk heller. Når han først gjør det så sender han den eldste opp for å hente meg, det er jo så mye hyggeligere at vi er sammen...

Altså, han er ikke helt i form, jeg har akkurat vært delvis sykemeldt pga stress. Hjemmet har nok noe p si, det er nok ikke kun jobb som har skylden. Vi venter nr 3, og kroppen jobber mye. Likevel er fordelingen slik:
Jeg står opp om morningen, kler, mater og leverer barna. Han står opp når vi har gått..
Jeg løper hjem fra jobb, handler, hentet barns, lager middag.
Han hjelper til med å rydde av bordet og ta oppvasken.
Jeg tar oftest kveldsstellet og legging, hvis han skal legge (og jeg er hjemme), må jeg hjelpe til på badet...
-han har tatt på seg hovedansvaret for oppussing (det foregår stort sett i helgene, eldste på 6 er vist litt liten for å hjelpe til), så da blir det meg som aktiviserer ungene og lager middag da og.
-det hender han klager på at det må vaskes eller støvsuges, når jeg gjør det for jeg beskjed om at jeg gjør det feil, eller begynner feil. Så nå tenker jeg at jeg skal slutte med det, så kan han få det ansvaret...

Jeg har vurdert å flytte fra mannen, men jeg er jo glad i han. Han er bare så sykt vanskelig å jobbe med. Han stod opp å hjalp meg en stund, men så glemmer han det. Det er som om det er mine barn. Han er ikke lurt inn i papparollen. Alle barna er resultat av IVF, så dette var han fullt klar over :laughing002

Jeg er egentlig mest lei meg på barnas vegne, de mister verdifull pappatid.. Han blir heller aldri med på Yatzi, billedlotto, uno eller andre barnespill. Enten er det for kjedelig eller så klarer han ikke å spille de spillene fordi det er flaks, og ikke strategi... Skjønner han ikke at det er kvalitetstid?
Lego med god gutten, det gjør han, og det liker og oppmuntrer han til...

Nei, jeg vurderer strekt om vi skulle snakket med en parterapeut. Dette kan jo absolutt ødelegge fremtiden for familien..
 
Jeg elsker å være med barnet, så det er ikke noe stort problem, men provoserende.

Som i dag da vi dro på handling sammen. Det var forventet at enten min mann dro alene eller at vi var med. Det er med andre ord aldri snakk om at han tar med barnet på handling eller at jeg kan handle uten barnet. Det tas for gitt at jeg passrt barnet 24/7

Når vi omsider kommer oss på butikken, tar jeg vognen. Jeg ønsket å titte på nye gardiner. Jeg tittet på gardiner med barnet med på lasset, noe som ble utfordrende. Mannen handlet mat uten barnet. Vi kommer hjem og jeg tar barnet mens mannen pakker ut. Deretter tar jeg barnet med for å sove mens mannen lager seg lunsj.

Jeg tar med barnet i badekaret og er borte en god stund. Mannen startet med middag. Jeg kommer ut iført undertøyet etter 45 minutter fordi jeg ikke fikk på meg klær før barnet var lei. Jeg sa « jeg løper og henter en genser». Får deretter høre at det ikke var greit å bare stikke fra og overlate ansvaret til han når han står midt i middagsforbereldelsene.

Er det lov å bli litt oppgitt?
Er det sånn at han ikke tar initiativ og du da tar barnet fordi han ikke tar initiativ? Eller er det sånn at du spør om han kan trille vognen litt sånn at du kan se på gardiner og han sier nei?

Jeg tenker det er lett å føle at barnet er ditt ansvar og at du da på en måte uten å egentlig mene det tar styringen og ikke nødvendigvis gir rom for at han kan tenke at han skal gjøre noe. Med det mener jeg på ingen måte at dette er din feil, men at det heller ikke nødvendigvis er noe han gjør galt. Har du fortalt han hva du føler eller hva du ønsker fra han? Det er helt menneskelig at du innimellom ønsker pauser selv om du elsker barnet ditt over alt på jord.

Jeg påpeker dette kun fordi jeg selv har gått i samme felle, så det er ikke nødvendig det er samme for dere, men tenker det er verdt å nevne.

Jeg kan skjønne litt at han sa fra når du gikk fra midt i middagsforberedelsene, men da ene og alene fordi han kanskje ikke har forberedt og om han da hadde noe på ovnen som kunne koke over eller brenne seg så var det jo litt sånn shitshitshit, men han kunne jo absolutt sagt vent litt jeg skal bare …

Jeg tenker at du må si i fra hvordan du har det og lufte forventningene dine til han. Husk at man gjerne forventer at våre partnere skal skjønne ting uten at vi må be om eller si fra om alt, men de er ikke tankelesere så det blir mindre missforståelser og misnøye om man sier tydelig fra hva man ønsker og forventer.

Jeg håper ikke du tar denne kommentaren som kritikk, jeg skjønner virkelig at det er slitsomt å ha det sånn og at du skal forvente mer fra han, men jeg tror det er noe som i de fleste tilfeller kan løses. Om han bare sier nei og ikke vil hjelpe så er det jo noe helt annet.
 
Vi har litt den samme tendensen her.
Enten handler jeg, med hvertfall en unge på slep (har to), eller så handler han og jeg er med barna. En gang jeg uttrykte at jeg ikke fikk handlet ferdig fordi det ble kaos med ungene så sier han, du må bli strengere, det der må du bare klare..
-jo takk, stort sett så klarer jeg det, men innimellom så blir det streik.. Men tar han noen gang med seg begge ungene på handling en ettermiddag? Absolutt ikke!

Han er ikke helt i form for tiden, så han står aldri opp først. Det gjør han for så vidt ikke når han er frisk heller. Når han først gjør det så sender han den eldste opp for å hente meg, det er jo så mye hyggeligere at vi er sammen...

Altså, han er ikke helt i form, jeg har akkurat vært delvis sykemeldt pga stress. Hjemmet har nok noe p si, det er nok ikke kun jobb som har skylden. Vi venter nr 3, og kroppen jobber mye. Likevel er fordelingen slik:
Jeg står opp om morningen, kler, mater og leverer barna. Han står opp når vi har gått..
Jeg løper hjem fra jobb, handler, hentet barns, lager middag.
Han hjelper til med å rydde av bordet og ta oppvasken.
Jeg tar oftest kveldsstellet og legging, hvis han skal legge (og jeg er hjemme), må jeg hjelpe til på badet...
-han har tatt på seg hovedansvaret for oppussing (det foregår stort sett i helgene, eldste på 6 er vist litt liten for å hjelpe til), så da blir det meg som aktiviserer ungene og lager middag da og.
-det hender han klager på at det må vaskes eller støvsuges, når jeg gjør det for jeg beskjed om at jeg gjør det feil, eller begynner feil. Så nå tenker jeg at jeg skal slutte med det, så kan han få det ansvaret...

Jeg har vurdert å flytte fra mannen, men jeg er jo glad i han. Han er bare så sykt vanskelig å jobbe med. Han stod opp å hjalp meg en stund, men så glemmer han det. Det er som om det er mine barn. Han er ikke lurt inn i papparollen. Alle barna er resultat av IVF, så dette var han fullt klar over :laughing002

Jeg er egentlig mest lei meg på barnas vegne, de mister verdifull pappatid.. Han blir heller aldri med på Yatzi, billedlotto, uno eller andre barnespill. Enten er det for kjedelig eller så klarer han ikke å spille de spillene fordi det er flaks, og ikke strategi... Skjønner han ikke at det er kvalitetstid?
Lego med god gutten, det gjør han, og det liker og oppmuntrer han til...

Nei, jeg vurderer strekt om vi skulle snakket med en parterapeut. Dette kan jo absolutt ødelegge fremtiden for familien..
Her tenker jeg at du ikke må være strengere med barna, men med mannen din. Har du prøvd å bare si jeg går å handler, du får passe på barna mens jeg er ute? :rolleyes: Vi har faktisk lov å stille litt krav vi også! Her har vi heldigvis ganske likt ansvar, men vi spør alltid om det er greit og snakker om hvem som skal gjøre hva.
 
Her tenker jeg at du ikke må være strengere med barna, men med mannen din. Har du prøvd å bare si jeg går å handler, du får passe på barna mens jeg er ute? :rolleyes: Vi har faktisk lov å stille litt krav vi også! Her har vi heldigvis ganske likt ansvar, men vi spør alltid om det er greit og snakker om hvem som skal gjøre hva.
Jeg er streng med mannen, men når jeg gir beskjed så hjelper det en liten stund før det faller tilbake igjen. Han er minstemann i familien sin, mulig han er vandt med at alle tar hensyn til han??

Det hender jeg tvinger han til å ta med den eldste når han skal jobbe med huset (han er seks og flink til å p hjelpe). Da får jeg kommentar på at , hvis han skal være med, så får ikke han gjort det han skal. Likevel går det fint hver gang. Han husker det bare ikke fra gang til gang.

Jeg har fordelt litt mer ansvar på han i det siste. Guttungen har begynt på fotball, treningene starter mens jeg har møte på jobb (samme tid hver uke), det betyr at hvis gutten skulle gå på det måtte ha ta ansvar. Det gjør han, og de gleder seg begge to. Det er bra. Nå skal han også starte håndballag for kullet til guttunge, så det er håp!

Jeg var på jobbtur for et par måneder siden. Da var jeg borte i to netter, og mannen måtte ta alt her hjemme. Da fikk jeg kommentar på at jeg tar mer enn han, så han vet det. Jeg lurer på om han er usikker på om han kan, om han tenker at det er lettere for meg?
Jeg er vokst opp med en mor som var dagmamma, og jeg er lærer på barneskole, så barn kan jeg litt om... Jeg blir likevel litt sliten og oppgitt..
 
Mye likt her, mannen kan rope ut for hele verden at han skal på butikken, ingen reaksjon så han får gå i fred (ber jeg han ta med en eller flere av de 4 barna er det veldig vanskelig). Jeg har stort sett alltid barn med meg på butikken, jeg henter og leverer stort sett alltid i bhg, men har sagt at når jeg går av nattevakt er morgenene hans ansvar og at jeg forventer at de er på vei ut eller ute av dørene når jeg kommer hjem rundt kl 8 (skolen starter kl 8.15). Det har skjedd 4 ganger ila 1.5 år, jeg kommer alltid hjem til minst 1-2 som ikke er påkledd og resten er kaos. Så jeg må ta over å få barna kledd og ut dørene. Middag er det jeg som lager, jeg må planlegge hva vi skal ha, ta ansvar for husarbeid. Tar jeg ekstravakter på dagtid i helger og ferier kommer jeg hjem til ett gulv full i leker. Er det rart vi kvinner blir sykemeldt pga stress?
 
Har erfart at menn ikke er tankelesere og må ha alt inn med teskje og litt til . Så fortell han det , ikke pynt på det , fortell akkurat hva du tenker , føler og mener rundt dette . Det er ikke sikkert han er bevisst på det selv heller . :Heartred
Menn tror faktisk at vi er superhelter døgnet rundt .
 
Back
Topp