Canon_95
Forelsket i forumet
Når jeg satt gravid første gang scrollet jeg meg en del gjennom disse trådene med prøvere ,mest for nysgjerrighetens skyld. Trudde ikke jeg skulle ende opp som en prøver selv da første var et «p-pille-mirakel».
Her sitter jeg da, i februar har vi prøvd i 3 år. da vi er relativt unge har vi ikke stresset så mye med det, men skal ikke legge skjul på at når tanta kommer på besøk, røsker hun håpet og prøvegleden med seg... nå er jeg lei, lei av å drømme, legge planer på is, ikke kunne planlegge ting for «tenk om jeg er gravid da, da går det ikke» osv osv...
Vi ble anbefalt prøverør i sommer (hadde da prøvd i 2,5år), selv om han ikke kunne finne noe galt. Det ønsket vi ikke, og fikk forsåvidt ikke annen info enn som så.
i starten brukte jeg eggløsningstester, etterhvert følte jeg at med kalender og «kjenne litt etter» kunne jeg kjenne eggløsningene, og har ikke brukt slikt på lenge. Begynte igjen rundt november i fjord, trur jeg... får positiv eggløsningstest, men det skjer jo ingenting. Vi har vært flinke med å ha sex GANSKE regelmessig, så og si annenhver dag i alle disse 3 årene, kjenner mannen begynner å gå lei av det presset med at vi MÅ. Hvertfall når jeg tar test, da virker det som det største orket som fins.
noen her som har tips til ting en kan gjøre som ikke i inkluderer behandling? Evnt kanskje om det finnes hormoner eller annet en kan be om for å «hjelpe på». Prøverør og alt det innebærer frister fint lite for min del, og virker litt voldsomt.
som nevnt har jeg vært gravid før, som gikk fint, hun blir 5år i år. drømmen om tette barn har jo gått over for min del. Kan vell nevnes at jeg er 25 år snart. Så tid har jeg jo.
Takk for svar, tøffe, sterke damer
Her sitter jeg da, i februar har vi prøvd i 3 år. da vi er relativt unge har vi ikke stresset så mye med det, men skal ikke legge skjul på at når tanta kommer på besøk, røsker hun håpet og prøvegleden med seg... nå er jeg lei, lei av å drømme, legge planer på is, ikke kunne planlegge ting for «tenk om jeg er gravid da, da går det ikke» osv osv...
Vi ble anbefalt prøverør i sommer (hadde da prøvd i 2,5år), selv om han ikke kunne finne noe galt. Det ønsket vi ikke, og fikk forsåvidt ikke annen info enn som så.
i starten brukte jeg eggløsningstester, etterhvert følte jeg at med kalender og «kjenne litt etter» kunne jeg kjenne eggløsningene, og har ikke brukt slikt på lenge. Begynte igjen rundt november i fjord, trur jeg... får positiv eggløsningstest, men det skjer jo ingenting. Vi har vært flinke med å ha sex GANSKE regelmessig, så og si annenhver dag i alle disse 3 årene, kjenner mannen begynner å gå lei av det presset med at vi MÅ. Hvertfall når jeg tar test, da virker det som det største orket som fins.
noen her som har tips til ting en kan gjøre som ikke i inkluderer behandling? Evnt kanskje om det finnes hormoner eller annet en kan be om for å «hjelpe på». Prøverør og alt det innebærer frister fint lite for min del, og virker litt voldsomt.
som nevnt har jeg vært gravid før, som gikk fint, hun blir 5år i år. drømmen om tette barn har jo gått over for min del. Kan vell nevnes at jeg er 25 år snart. Så tid har jeg jo.
Takk for svar, tøffe, sterke damer
