Nå er det bare uker igjen til termin. Jeg har vært svært dårlig gjennom dette svangerskapet og i nesten tre mnd. nå har jeg ikke klart å forlate huset annet enn til de faste kontrollen og mange ganger ikke de engang. Jeg har bekkenløsning av en annen verden og prolaps i tillegg som gjør at den eneste stillingen som fungere i lengden er liggende. Er litt oppe hjemme i løpe av dagen men kan ikke dra så langt for når smertene for alvor setter inn må jeg være nært en seng. Må ta paralgin forte når jeg skal/må ut av huset. Nå har jeg på toppen av det hele fått svangerskapsforgiftning og er spent på hvordan de sist ukene blir nå som jeg må enda hyppigere til kontroller. Livredd for å bli innlagt da jeg har en toåring hjemme som jeg i mange mnd. ikke har kunnet bidra så mye med som ønskelig. Heldigvis er pappaen super! Han har så og si vært alenepappa nå, jobbet, tatt seg av huset og meg.
Men er så skuffet over flere av venninnene mine! Det er virkelig slik at det er når man trenger dem mest at man merker hvem som virkelig er der for en! Jeg har alltid stilt opp når mine venninner har hatt det tøft. Spesielt en, som støtt og stadig roter seg borti feile menn til stor frustrasjon for oss rundt henne. Men hver gang det går skeis er jeg der å plukker opp bitene. Tar med en film, blomster og godteri, og bruker tiden min med henne. Nå i vinter var hun også langvarig syk og til tross for min allerede da, dårlige form stilte jeg opp og brukte av tiden min. Men hva får jeg i retur? Ingen ting! Hun har vært en gang på besøk siden jeg ble gravid. Da skulle vi spise middag sammen og hun kom å la seg godt til rette på sofaen og reiste seg først da maten var servert av meg og mannen min. Jeg vet hun vil ha meg i livet sitt og hun spørr stadig om jeg blir med ut å spiser eller på stranden, men fysikken min klarer det ikke nå og det har jeg sagt tusen ganger. Hun er ikke den eneste som har glimtet med sitt fravær, men hun er den jeg har "måtte" stilt opp mest for så trodde virkelig at hun av alle, viste hvor viktig det var med venninne som er der for en. Dette gjelde selvsagt ikke alle venninnene mine, noen har vært mye på "sykbesøk".
Selv er jeg oppvokst på et lite sted. Kanskje derfor jeg har et litt annet forhold til dette med å stille opp for hverandre? Jeg hjelper mine venner å flytte, vaske, passe barn, setter av ekstra med tid når de har det tøft, dukker opp med en blomst, osv. alt etter hva behovet er. Og som regel trenger de ikke å spørre, jeg tilbyr eller bare gjør. Hva med dere? Er det bare jeg som er slik? Jeg har en eneste venninne som tar i et tak. Hun har med kaffebrød og ordner både det og drikk når hun er her, jeg får sitte i godstolen der det gjør minst vondt. Hun har også passet toåringen en ettermiddag og laget middag, mens jeg lå på sofaen hennes (manne min var bortreist). Men hun er også fra "bygda" og ser også litt ulikt på slike ting enn våre venninner fra byen. Vi har til og med et vennepar som har hintet frempå om vi kunne stille opp på dugna hos de for et par mnd. siden! Jeg ble oppriktig sjokkert! De skulle få opp et lekehus i hagen. Mens vi har vanskeligheter med å få klippet egen plen og har et barnerom som står uten gulv og lister i mange mnd. nå. Mannen min jobber fra morgen til kveld og jeg er oppe knapt noen timer om dagen også hinter de om dugna!
Jeg er så skuffet og føler meg lite viktig for mange av venninnene mine. Jeg kommer til å "kutte" de venninnene som ikke har kommet på et eneste besøk disse ni mnd. og noen av de andre også. Jeg trenger ikke slike folk i livet mitt. Skulle bare ønske jeg hadde sett deres sanne jeg litt før. Så hadde jeg sluppet å gi av meg selv uten å få noen ting tilbake. Noe andre som har opplevd noe liggende?
Men er så skuffet over flere av venninnene mine! Det er virkelig slik at det er når man trenger dem mest at man merker hvem som virkelig er der for en! Jeg har alltid stilt opp når mine venninner har hatt det tøft. Spesielt en, som støtt og stadig roter seg borti feile menn til stor frustrasjon for oss rundt henne. Men hver gang det går skeis er jeg der å plukker opp bitene. Tar med en film, blomster og godteri, og bruker tiden min med henne. Nå i vinter var hun også langvarig syk og til tross for min allerede da, dårlige form stilte jeg opp og brukte av tiden min. Men hva får jeg i retur? Ingen ting! Hun har vært en gang på besøk siden jeg ble gravid. Da skulle vi spise middag sammen og hun kom å la seg godt til rette på sofaen og reiste seg først da maten var servert av meg og mannen min. Jeg vet hun vil ha meg i livet sitt og hun spørr stadig om jeg blir med ut å spiser eller på stranden, men fysikken min klarer det ikke nå og det har jeg sagt tusen ganger. Hun er ikke den eneste som har glimtet med sitt fravær, men hun er den jeg har "måtte" stilt opp mest for så trodde virkelig at hun av alle, viste hvor viktig det var med venninne som er der for en. Dette gjelde selvsagt ikke alle venninnene mine, noen har vært mye på "sykbesøk".
Selv er jeg oppvokst på et lite sted. Kanskje derfor jeg har et litt annet forhold til dette med å stille opp for hverandre? Jeg hjelper mine venner å flytte, vaske, passe barn, setter av ekstra med tid når de har det tøft, dukker opp med en blomst, osv. alt etter hva behovet er. Og som regel trenger de ikke å spørre, jeg tilbyr eller bare gjør. Hva med dere? Er det bare jeg som er slik? Jeg har en eneste venninne som tar i et tak. Hun har med kaffebrød og ordner både det og drikk når hun er her, jeg får sitte i godstolen der det gjør minst vondt. Hun har også passet toåringen en ettermiddag og laget middag, mens jeg lå på sofaen hennes (manne min var bortreist). Men hun er også fra "bygda" og ser også litt ulikt på slike ting enn våre venninner fra byen. Vi har til og med et vennepar som har hintet frempå om vi kunne stille opp på dugna hos de for et par mnd. siden! Jeg ble oppriktig sjokkert! De skulle få opp et lekehus i hagen. Mens vi har vanskeligheter med å få klippet egen plen og har et barnerom som står uten gulv og lister i mange mnd. nå. Mannen min jobber fra morgen til kveld og jeg er oppe knapt noen timer om dagen også hinter de om dugna!
Jeg er så skuffet og føler meg lite viktig for mange av venninnene mine. Jeg kommer til å "kutte" de venninnene som ikke har kommet på et eneste besøk disse ni mnd. og noen av de andre også. Jeg trenger ikke slike folk i livet mitt. Skulle bare ønske jeg hadde sett deres sanne jeg litt før. Så hadde jeg sluppet å gi av meg selv uten å få noen ting tilbake. Noe andre som har opplevd noe liggende?
Last edited: