Skuffet over svangerskapet

[Augustspire]

Disse månedene har ikke vært i nærheten av det jeg så for meg.

Først skulle jeg jo vært 15 kg lettere før jeg ble gravid. Det var jo det legen sa til meg.
Så da jeg satt med den positive testen i hånda etter flere år ble jeg satt ut.

Så ble jeg ekstremt sliten og slet mye med drømmer og mareritt. Jeg ble sykemeldt, noe som var ett stort nederlag for meg.
Jeg kom meg tilbake på jobb, men ble sykemeldt igjen.

I tillegg håpte jeg at jeg skulle se gravid ut, ikke bare feit. Ser jeg ovenifra nå når jeg er 35 uker på vei ser jeg gravid ut, men er jeg så uheldig at jeg ser meg selv naken i speilet eller fra siden så vises henget under magen så godt at jeg bare ser megafeit ut. Jeg har gått opp 30 kg. Mye min egen feil, men jeg kjenner det tærer psykisk.

Jeg hadde jo også gledet meg til å få babyshower, siden flere i vennegjengen og familien har fått det. Jeg sa også ifra at jeg ønsket det. Så kom korona, så har det vært dødsfall i nær familie. Og jeg må innrømme jeg føler meg glemt oppi det hele. Føler også at det begynner å bli altfor sent til at de skal lage noe shower nå som formen min er helt rævva.

Har tilogmed grått over alt dette flere ganger. Tror ikke samboer har gjort noe for å hinte til folk heller.

Hvis det er sånn det er å være gravid gidder iallefall ikke jeg flere unger...

 

[Høne_mor84]

Uff, dette var ikke kjekt å lese. Sender deg først en god klem. Det er kjipt når det ikke blir som man ser for seg. Og enda verre er det når man sitter med en følelse av at man er glemt oppi det hele.

Men en liten trøst er, ingen svangerskap er like. Det kan jeg, kommende 6 barns mamma, skrive under på. Det er som natt og dag.

Men det er nok en mager trøst når du opplever det som du gjør.

 

[Snurri]

Disse månedene har ikke vært i nærheten av det jeg så for meg.

Først skulle jeg jo vært 15 kg lettere før jeg ble gravid. Det var jo det legen sa til meg.
Så da jeg satt med den positive testen i hånda etter flere år ble jeg satt ut.

Så ble jeg ekstremt sliten og slet mye med drømmer og mareritt. Jeg ble sykemeldt, noe som var ett stort nederlag for meg.
Jeg kom meg tilbake på jobb, men ble sykemeldt igjen.

I tillegg håpte jeg at jeg skulle se gravid ut, ikke bare feit. Ser jeg ovenifra nå når jeg er 35 uker på vei ser jeg gravid ut, men er jeg så uheldig at jeg ser meg selv naken i speilet eller fra siden så vises henget under magen så godt at jeg bare ser megafeit ut. Jeg har gått opp 30 kg. Mye min egen feil, men jeg kjenner det tærer psykisk.

Jeg hadde jo også gledet meg til å få babyshower, siden flere i vennegjengen og familien har fått det. Jeg sa også ifra at jeg ønsket det. Så kom korona, så har det vært dødsfall i nær familie. Og jeg må innrømme jeg føler meg glemt oppi det hele. Føler også at det begynner å bli altfor sent til at de skal lage noe shower nå som formen min er helt rævva.

Har tilogmed grått over alt dette flere ganger. Tror ikke samboer har gjort noe for å hinte til folk heller.

Hvis det er sånn det er å være gravid gidder iallefall ikke jeg flere unger...

Skjønner deg så godt. Det er tungt å være gravid, kroppen din gjør en kjempejobb og lager et lite menneske! Det tar krefter! Ikke rart man blir sliten og dårlig. Noen har flotte og friske graviditeter, men alle jeg kjenner har nå syntes at det var tungt og med diverse plager. Og så blir man såklart mer usikker på seg selv, kroppen forandrer seg, og slettes ikke alle «gløder» som det sies at gravide gjør... Og når man føler seg dårlig trenger man litt ekstra oppmerksomhet og å bli gjort litt stas på, så når andre ting får prioritet er det sårende.
Det eneste jeg kan trøste deg med er at dette er det flere som opplever og går gjennom, og at mye av den skuffelsen man kan kjenne på kommer fra hormoner og en sliten kropp. Du sover dårlig, mindre energi, og ting du kanskje ville ledd vekk tidligere får deg nå til å gråte. Helt normalt og forståelig. Om du ikke får den støtten du ønsker/trenger fra de rundt deg, så vær ekstra snill med deg selv! Ikke sånn spise masse godterier, men kanskje ta et langt bad, eller se en fin film, pass på å gjøre hyggelige ting for deg selv som du koser deg med <3

 

[Nordlys2018]

Stooooooooor klem til deg <3 Nå kan jeg ikke skrive noe om kroppsfasong osv, men jeg følte veldig medlidenhet og medfølelse ang dette med babyshower. Før jeg ble gravid var jeg veldig sånn "hmpf, jeg er en sterk selvstendig kvinne og trenger ikke slikt!" - men nå som alle på termingrupper og you name it poster ørten ganger om det så kjenner jeg det føles skikkelig sårt å ikke få det. Synes egentlig det er verst med dette "trykket" fra sosiale media hvor man føler at alle er såååå lykkelige og får så mye stæsj også sitter man her, venneløs langt bortenfra alle vennene sine og har ingen ting.

Har ikke noe fasit, ville bare si at du ikke er alene om den følelsen! <3 For meg selv forsøker jeg å si følgende: en graviditet er ikke definert ut i fra om man får en babyshower eller ikke, en amerikansk oppfinnelse som egentlig i stor grad bare er til for å ta skrytebilder og være sosial. Du lager et menneske, de der materielle greiene er samma f... Og de vennene man har, om de skriver til en eller bryr seg om en når ungen er kommet til verden så er jo det minst like mye verdt, om ikke mer. Alt må jo ikke være som i en Hollywoodfilm for å være bra <3 Men vi er hormonelle og det er vanskelig å skjære bort den der vonde bismaken som kommer fra insta, snap og facebook.

Ta vare på deg selv, også tenker jeg at følelsen om hvorvidt man vil være gravid på nytt eller ikke stort sett vil defineres ut fra hvordan momentet når du får babyen din i armene dine blir - og hvordan livet med baby er... <3 Når man sitter med det lille mennesket man har laget. Sånn forsøker jeg iallefall å tenke selv, for mareritt og kroppskomplekser osv har vi nok alle nok av... Det isolert sett gir ikke noe særlig fristelse for repetisjon, men trooor og håper at det blir annerledes når ungen er her! <3

 

[Lilutta]

Ta vare på deg selv, også tenker jeg at følelsen om hvorvidt man vil være gravid på nytt eller ikke stort sett vil defineres ut fra hvordan momentet når du får babyen din i armene dine blir - og hvordan livet med baby er... <3 Når man sitter med det lille mennesket man har laget. Sånn forsøker jeg iallefall å tenke selv, for mareritt og kroppskomplekser osv har vi nok alle nok av... Det isolert sett gir ikke noe særlig fristelse for repetisjon, men trooor og håper at det blir annerledes når ungen er her! <3

Sniker.
Enig her. Det er absolutt ikke alle som har enkle rosenrøde svangerskap, jeg er en av de. Hater å være gravid, men den babyen man sitter igjen med til slutt er verdt det

 

[Krembollen]

Jeg kjenner igjen mange av de samme følelsene som jeg hadde i det første svangerskapet mitt. Overvektig, ingen gravidmage, følte meg glemt. Det var veldig skuffende etter et helt liv hvor jeg ventet på dette, og hvor magisk det skulle bli. Ikke fikk jeg kjenne spark, ikke fikk vi et eneste bilde, fikk ikke vite kjønn en gang før helt på slutten så jeg følte null tilknytning i det hele tatt. Alt som kunne gå galt gikk galt (av slike ikke farlige ting).

Disse følelsene satt igjen lenge, og endte opp med en barselsdepresjon hos meg (av flere grunner), så denne gangen ville jeg ta kontroll selv. Har jobbet mentalt hele veien med å knytte bånd, akseptere at graviditet ikke er magisk for meg og at jeg ikke kan forvente at andre tar del i denne tiden med meg annet enn mannen min.
All denne jobbingen har gjort at jeg faktisk kan kose meg med graviditeten! Jeg får kjenne spark da morkaka er bak denne gangen, jeg har bitte litt mer mage (ihvertfall nok til at jeg kjenner at den er hard og at det ikke bare er fett) og jeg vet hva vi har i vente og at den lille kroppen som vokser fram inni meg nå kommer til å bli like viktig og spesiell som storebroren er nå. Så selv om den første graviditeten er hard og vanskelig betyr ikke det at alle blir like vonde, og selv om graviditeten er hard så betyr ikke det så mye når den lille er her, det lover jeg deg <3

 

[Augustspire]

Tusen takk for alle svar

Vet egentlig ikke hva jeg ville ha ut av det å skrive dette, men jeg måtte bare få det ut at jeg føler det slik.

Man hører jo ofte kun om de som gløder i svangerskapet og knytter bånd med babyen med en gang testen er positiv, så man føler jo litt på det at det er feil og ikke trives med å være gravid

Og så mange som klarer å holde seg positive selv med ekstremt mange plager...

Godt å vite at jeg ikke er alene og at det blir bedre når ungen er ute

 

[Miooo]

Tusen takk for alle svar

Vet egentlig ikke hva jeg ville ha ut av det å skrive dette, men jeg måtte bare få det ut at jeg føler det slik.

Man hører jo ofte kun om de som gløder i svangerskapet og knytter bånd med babyen med en gang testen er positiv, så man føler jo litt på det at det er feil og ikke trives med å være gravid

Og så mange som klarer å holde seg positive selv med ekstremt mange plager...

Godt å vite at jeg ikke er alene og at det blir bedre når ungen er ute

Du er ikke alene iallefall. Svangerskap nr 2 til meg har hittil føltes litt bedre enn nr 1, men er fortsatt ikke hvordan jeg før trodde ett svangerskap skulle være.

Jeg ble sykmeldt i uke 7 og har hatt ganske mange plager. Bekkenløsning, følt meg deprimert, hatt infeksjoner, redsel for tidlig fødsel, fått forkortet livmorhals, hatt mye kvalme og ikke minst dette koronastyret med å ha en 3 åring alene hjemme mens bekkenløsninga var som værst.

Og så er det hvordan kroppen forandrer seg da, har fått store lår, får fort fett hår og kortere øyenvipper av alle ting .. jeg har seriøst bare hatt på meg maskara to ganger i dette svangerskapet, blir så utrolig lei meg når jeg ser de stumpene av øyenvipper som er igjen .

Det som er det fine med det hele er at man får tilbake kroppen sin igjen etter fødsel, kanskje ikke utseende messig lik men mange plager går bort .
I forhold til babyshower så hadde jeg ikke noe med nr 1, og i helgen fikk jeg det med nr 2 nå.. men det var ikke mange som fikk til å komme. Det var superkoselig allikevel. Men her er det viktig å understreke at jeg har snakket hull i hodet på samboer om babyshower de to siste ukene, for jeg skjønte at jeg ikke ville få noen hvis han ikke hadde snakket med vennene mine.. så føler kanskje jeg lik så godt kunne ha ordnet den selv .

I forhold til tiden etter fødsel så fikk jeg ett sjokk sist, jeg trodde alt skulle være rosenrødt og enkelt.. men det ble det ikke, og hvis du føler det slik så er det helt vanlig det også.. men da må du spørre om hjelp, det gjorde ikke jeg. Så jeg utviklet fødselsdepresjon som varte i mange mnd, følte meg udugelig som person og mor i den tiden fordi baby sov ikke og hadde mye vondt pga kolikk og ørebetennelse. Men når jeg ser tilbake så var jeg en fantastisk mor til barnet mitt, men så det ikke selv.

 

[Vivi]

Tusen takk for alle svar

Vet egentlig ikke hva jeg ville ha ut av det å skrive dette, men jeg måtte bare få det ut at jeg føler det slik.

Man hører jo ofte kun om de som gløder i svangerskapet og knytter bånd med babyen med en gang testen er positiv, så man føler jo litt på det at det er feil og ikke trives med å være gravid

Og så mange som klarer å holde seg positive selv med ekstremt mange plager...

Godt å vite at jeg ikke er alene og at det blir bedre når ungen er ute

Skjønner veldig godt at du har behov for å få disse tankene ut her. Det godt å komme over flere som har det litt på samme måte. Jeg syns det å være gravid er helt grusomt, spesielt nå som magen er stor og alt kjennes tungt. Jeg har et dårlig forhold til egen kropp og kjemper mot en del vonde ting som graviditeten er med på å forsterke. Jeg kjenner meg igjen i deg, og du er ikke alene
Jeg hadde også et lite håp om babyshower, men er veldig sikker nå på at jeg ikke får noe. Og det er sårt mest av alt fordi det bekrefter at ingen av mine venner anser seg som nære nok for meg. Jeg har venner spredt her og der, ingen samlet venninnegjeng....og det tror jeg gjør at ingen føler noe ansvar eller ser på meg som den nærmeste.
Det er nok mange som ikke får oppleve dette, og det er synd at dette har fått så stort fokus. Det skaper unødvendige nederlag for mange som allerede er i en sårbar fase i livet som graviditet er.
Vi må prøve å holde fast ved tanken på at vi likevel er bra nok, og at det ikke er lenge igjen til den lille kommer Snart er vi i mål og får kroppene våre tilbake og for oss selv....og ikke minst, vi får verdens beste premie Ønsker deg alt godt og lykke til med siste tiden!

 

[Jegermeg]

Føler veldig med deg. Synes selv det var veldig tungt på alle måter mot slutten av første svangerskap.(også 30 kg tyngre mot slutten) Syns det er koselig å kjenne bevegelsene i magen, men det er det eneste jeg liker med å være gravid. Denne gangen også. Sliter også med vekt, bekken og har vært kvalm og sliter med halsbrann.

Men for meg så var det med svangerskap litt som det med fødsel. Det var helt jævlig når det sto på, men 2 minutter etter jeg fikk vesla opp til meg var begge deler glemt. Jeg husker selvfølgelig at jeg ikke likte å være gravid første gang og at jeg lovte meg selv under fødselen at det var siste gang, men så hadde det ingen ting å si da vi bestemte oss for å prøve på 2. mann.
Er jo ikke sikkert det vil være sånn for deg, men håper det.