Skuffa over svigers.

Freja78

Freja78

Elsker forumet
I dag ble Lillemann døpt. Jeg har styrt og ordna i to hele dager, og er helt kaputt. Men dåpen ble kjempebra og alle koste seg. Jeg var så fornøyd hele veien, helt til gavene stod for tur. Jeg åpnet den ene flotte gaven etter den andre. Ingen like gaver, ingen middels gode gaver, bare en lang rekke flotte gaver. Så var det kun en gave igjen på bordet, og den var fra mamma. Da slo det meg, han får ikke noe fra hverken besteforeldrene eller tanta si på pappaens side. Der og da stod jeg og kjempa mot gråten, for jeg ble så innihampen skuffa.

Jeg er vant med at dem skuffer på ting, enten det er gaver til meg i bursdager, eller da de prøvde å splitte opp meg og mannen i begynnelsen. Jeg er vant med en endeløs rekke av negative overraskelser, også at de ikke kjøpte så mye som en ting til han da han ble født. Men at han ikke skulle få noe i dåpen, hadde jeg aldri sett for meg. Kjenner jeg ikke klarer å slippe det, og mannen nekter å snakke om det. Jeg har store problemer med dem fra før, men har svelget så mange kameler at jeg hoster hårballer for mannens og Oliver skyld, men den der... den klarer jeg ikke svelge.

Noen råd på veien? For nå er jeg fryktelig fortvila her.
 
Synes det er skikkelig trist at de skal oppføre seg sånn. Skjønner jo at det ikke handler om ting/gaver i seg selv, men oppførselen deres og holdningen deres. Må være veldig sårende.

Når de er så direkte som de er ved at de tydelig viser hva de synes ved å ikke gi noe oppmerksomhet til han, så er det helt greit å ta en snakk med dem og spørre om hva som er problemet deres!


Sent from my GT-I9305 using BV Forum mobile app
 
Jeg skjønner at det er fryktelig sårt og vondt for deg at det tilsynelatende ikke virker som de bryr seg om barnebarnet sitt. For det er jo det man tenker, hvertfall ville jeg tenkt det. Likevel er dette en kamp mannen din må ta tenker jeg. Om det er sårt for deg, tenk hvordan det er for han, at familien hans ikke kan akseptere de han har valgt å leve livet sitt med.

Se om du klarer å tenke på det på den måten at det er de som taper på det. For i det lange løp er det det. Det er sårt for deg her og nå, men det er virkelig deres tap i det lange løp.
 
Spesielt... Syns også det er veldig rart at ikke mannen din vil snakke om det eller manner seg opp til en prat med de..
 
Så utrolig leit:( Hsr hatt lignende problemer med egne svigers. Det er leit, og tapper en for krefter!! Du må bare få mannen til å prate med dem. D måtte min mann. Det ble ikke 100% bra, men de så ihvertfall at mannen ikke godtok at dem behandlet meg og barna på den måten. De innså at om de ikke ga seg ville mannen velge dem helt bort! Det har bedret sg ihvertfall mtp barna.

Føler med deg. Er veldig sårt når det blir slik
 
Høres veldig likt ut som her, selv om de alltid gir sønnen vår noe. Men de kjøper ikke ting som passer alderen hans osv, så det virker som om de er besteforeldre "for syns skyld" og ikke for å gjøre det de kan for gutten når de ikke setter seg mer inn i klesstr og interesser.. Har heller aldri hatt noe veldig godt forhold til dem her. Trist når det blir slik ;/
 
Huff så trist...
håpe mannen din får snakka m dem for sånn ska d jo ikkje være! Va dem i dåpen da?
 
Herlighet går det virkelig an å mangle så til de grader sosiale antenner, takt og tone, skikk og bruk, kutyme og etikette? Man stiller da virkelig ikke i dåp uten å ta med gave!!! Har vært borti folk som ikke skjønner hvor "stor og fin/dyr" gave man bør gi ved større begivenheter (dåp, konfirmasjon, 50årsdag ol). Men å ikke ha med gave i det hele tatt? Da mangler du oppdragelse! Skjønner godt at du reagerer på slik oppførsel. I tillegg er det sårt for barnet - å ikke få noe av besteforeldre på en så stor dag. Man skriver jo gjerne i bildealbum fra dåp hva som ble gitt av hvem, fordi man får store ting som varer livet ut.
 
Usj da... Tenk å være så lite interessert i sitt eget barnebarn! Har ingen råd, men sender en trøsteklem!

Ps. Ikke for å angripe mannen din oppe i alt dette, men burde han ikke ta fatt i dette? Blir han ikke forbannet?
 
Utrolig trist :( Hvorfor vil ikke mannen snakke om det?

Elsker over alt <3
Isak (08) Aron (10)
Ramona (11) Arja (13) <3
 
mammabella skrev:
Huff så trist...
håpe mannen din får snakka m dem for sånn ska d jo ikkje være! Va dem i dåpen da?
Klikk for å utvide …
Jada, og søstra til mannen fikk til og med æren av å bære Oliver til dåpen!!!

Til jul fikk han ingenting av tanta si, og to bodyer av besteforeldrene. Her blir også forskjellen så enorm stor, fordi jeg har en familie som stiller opp 110% og som har kjøpt så mye til han hele veien. Altså, han fikk mer av fetteren min da han ble født enn han fikk til jul av besteforeldrene, sier jo litt.

Jeg kommer liksom ikke over dette jeg. Prøvd å si til mannen igjen i stad at jeg trenger litt tid på å fordøye den delen der. At han kanskje burde prate med dem og høre hvorfor. Men da bare sank han inn i et dataspill og svarte ikke... Så jeg aner ikke hvorfor han ikke vil prate om det. Jeg håper på en måte at det er fordi han er flau over dem.
 
Unnvikelse er en strategi som mange velger dessverre. Men vi får håpe at mannen din er enig med deg og at dere får ordnet opp i dette. Min mann ble den som ikke fikk så mye av sine besteforeldre. Han har kanskje overnattet hos dem en gang i hele sitt liv. Hans bror var en annen historie. Min svigerfar er veldig bitter pga dette (det var mors foreldre som var problemet her).
Det er jo ikke rett at det skal være slik!
 
Kjedelig å ha kjipe svigers. Men tenk hvor vondt det er for mannen din.. Å se at dine foreldre overøser sønnen deres med gaver, mens hans foreldre ikke gir noenting... DET må være trist.


Storebolla des 2010 og Lillebollerina okt 2012 <3
 
Så trist :( forholdet mellom de voksne er en ting, å oppføre seg slik mot barnebarnet i en dåp er noe annet. Synes det er merkelig at mannen ikke ble provosert nok til å konfrontere dem? Hvis det er der de legger lista for barnebarnet kan man spørre seg om det er verdt å holde kontakten. Har selv vokst opp med et sett besteforeldre som ikke "virket" og man merker det som barn at man ikke er ønsket eller elsket. Ta oppgjør nå før barnet blir eldre og blir oppmerksom på anspentheten!
 
Frk Spent skrev:
Så trist :( forholdet mellom de voksne er en ting, å oppføre seg slik mot barnebarnet i en dåp er noe annet. Synes det er merkelig at mannen ikke ble provosert nok til å konfrontere dem? Hvis det er der de legger lista for barnebarnet kan man spørre seg om det er verdt å holde kontakten. Har selv vokst opp med et sett besteforeldre som ikke "virket" og man merker det som barn at man ikke er ønsket eller elsket. Ta oppgjør nå før barnet blir eldre og blir oppmerksom på anspentheten!
Klikk for å utvide …
Freja78 skrev:
Jada, og søstra til mannen fikk til og med æren av å bære Oliver til dåpen!!!

Til jul fikk han ingenting av tanta si, og to bodyer av besteforeldrene. Her blir også forskjellen så enorm stor, fordi jeg har en familie som stiller opp 110% og som har kjøpt så mye til han hele veien. Altså, han fikk mer av fetteren min da han ble født enn han fikk til jul av besteforeldrene, sier jo litt.

Jeg kommer liksom ikke over dette jeg. Prøvd å si til mannen igjen i stad at jeg trenger litt tid på å fordøye den delen der. At han kanskje burde prate med dem og høre hvorfor. Men da bare sank han inn i et dataspill og svarte ikke... Så jeg aner ikke hvorfor han ikke vil prate om det. Jeg håper på en måte at det er fordi han er flau over dem.
Klikk for å utvide …

huff! Bli så provosert! Tenk å dukke opp i dåp til barnebarne uten nån ting! Dem burde skamme sæ å skjemmes! Æ håpe grunn t att mannen din ikkje vil snakke om det rett å slett e fordi han skjemmes sånn over dem!
å d att tanta faktisk fikk bære han å ikkje hadde med gave ho heller! Å ikkje til jul... høres helt sprøtt ut! Æ ville gidd mannen ett push å fådd han å snakka m dem! Om d ikkje hjelpe trur æ pinadø æ hadde kutta ut kontakten! Folk behandle kje unga sånn.. så sårt for han når han bli større å oppdage att bestemor, bestefar å tante ga mæ ingenting! :(

Sende en trøsteklem!
 
Kjenner jeg blir skuffa, fortvila og provosert på dine vegne. Sånn total mangel på omtanke hadde jeg ikke klart å svelge.

Samtidig; jeg skjønner at forholdet er vanskelig, men reagerer faktisk på det folk sier her, om at dette må mannen din klare å ta opp alene. For her er vi en enhet, vi to er ett, og det er ikke noe som heter "min kamp" og "din kamp". Og det virker jo ikke som om han har tenkt å gjøre noe med dette, så han trenger nok all støtte han kan få i denne situasjonen.

Jeg har mine tanker om svigerfamilien, de er flotte mennesker og jeg er nok heldigere enn mange, men samtidig gjør de ting veldig annerledes enn det jeg er vant til. Det gjelder blant annet ift gaver og spesielle anledninger. Heldigvis har vi ikke noe dårlig forhold, og mannen har gitt tilbakemelding på et par ting, men et par ting har det også vært jeg som har snakket med dem om, fordi det berører mine følelser, og da synes jeg faktisk ikke det er riktig å dytte ansvaret over på ham.

Jeg ble kjempeskuffa av at svigerinnen min valgte bort vår felles bursdagsfeiring kombinert med innflytningsfest til fordel for en playdate. Slik er det her... Og det har jeg ikke klart å si fra om, ikke han heller. Men det er nok det verste som er skjedd, så det er også vanskelig for meg å sette meg inn i deres situasjon, og umulig å si hva dere bør gjøre. Ville bare lufte noen tanker, for jeg blir litt trist når jeg leser om folk som overlater ektefellen sin alene med de vanskelige tingene. Dette er sikkert kjempetungt for ham, så veldig dumt å sette ham mellom barken og veden.
 
Tar de kontakt med dere og viser at de ønsker kontakt med barnebarn/tantebarn da?
 
Uff så trist, men håper virkelig at dere får pratet med dem om dette, for sånn skal det ikke være. Sender dere en trøsteklem og håper ting blir bedre.
 
Mrs Lutz skrev:
Tar de kontakt med dere og viser at de ønsker kontakt med barnebarn/tantebarn da?
Klikk for å utvide …
Før jeg ble gravid, så ringte de en gang i uka, og vi besøkte hverandre en gang i måneden. Under svangerskapet så ringte de en gang i måneden og vi så dem tre ganger. Nå etter svangerskapet, så har vi sett dem oftere, vært bursdager og jul og litt sånn. Og de er tilbake til å ringe rundt en gang i uka. De spør sjeldent om Oliver, det er Lars som tar initiativ til å prate om det. Jeg synes bare det er så rart, for det siste året før jeg ble gravid, så maste de konstant om barnebarn...
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp