Skal gå ifra samboer

I dette tilfellet ville jeg valgt å ta en pause heller.. funnet min egen leilighet, eller noe å følt skikkelig på det å være alene igjen. Eller tatt en prat med han om at jeg trenger tid på å føle litt på ting for meg selv. Kanskje han også trenger en sånn tid for å ha sjangs til å åpne øynene. Det hadde blitt mitt aller siste forsøk på å få det bra igjen etterhvert. Vi alle trenger litt tid på forskjellige ting tror jeg da :) lykke til ❤️
 
Høres veldig vanskelig ut når han ikke vil ha hjelp. Tror du han vil ha barnet alene på kvelds- nattestid hvis det er fare for at han ikke våkner? Håper dette kan løse seg ved at dere snakker sammen eller tar en pause. Sender deg en klem ❤️
 
Høres veldig vanskelig ut når han ikke vil ha hjelp. Tror du han vil ha barnet alene på kvelds- nattestid hvis det er fare for at han ikke våkner? Håper dette kan løse seg ved at dere snakker sammen eller tar en pause. Sender deg en klem ❤️
Er jo litt det jeg håper, at han tenker nok til å forstå at det er en dårlig idé..
 
I dette tilfellet ville jeg valgt å ta en pause heller.. funnet min egen leilighet, eller noe å følt skikkelig på det å være alene igjen. Eller tatt en prat med han om at jeg trenger tid på å føle litt på ting for meg selv. Kanskje han også trenger en sånn tid for å ha sjangs til å åpne øynene. Det hadde blitt mitt aller siste forsøk på å få det bra igjen etterhvert. Vi alle trenger litt tid på forskjellige ting tror jeg da :) lykke til ❤️
Absolutt noe å tenke over! :)
 
Du er faktisk ikke mora hans, og han er faktisk en voksen mann.

Tar ikke han ansvar for barnet så må faktisk du kunne sette ned foten. Korte samvær uten overnatting f.eks.

Han må kunne vise at han er tilliten verdig. Du er nødt til å slutte å tilrettelegge så veldig, for det går jo så veldig på bekostning av deg. Han er jo totalt uansvarlig. Som foreldre så er samarbeid et nøkkelord, noe som begge har ansvar for.

Masse lykke til i allefall! :Heartred
 
Du er faktisk ikke mora hans, og han er faktisk en voksen mann.

Tar ikke han ansvar for barnet så må faktisk du kunne sette ned foten. Korte samvær uten overnatting f.eks.

Han må kunne vise at han er tilliten verdig. Du er nødt til å slutte å tilrettelegge så veldig, for det går jo så veldig på bekostning av deg. Han er jo totalt uansvarlig. Som foreldre så er samarbeid et nøkkelord, noe som begge har ansvar for.

Masse lykke til i allefall! :Heartred
Takk, føler meg litt som en tobarnsmor innimellom ja, til tross for at jeg bare har en.. skal gå litt stille i dørene og finne ut av alle formaliteter nå, så skal jeg ta meg en prat med han.
 
Takk, føler meg litt som en tobarnsmor innimellom ja, til tross for at jeg bare har en.. skal gå litt stille i dørene og finne ut av alle formaliteter nå, så skal jeg ta meg en prat med han.
For noen år tilbake var jeg i et sårt brudd og lurte på hva far kunne kreve. Barnet var bare såvidt ett år ved brudd og hadde kun bodd hos meg. Ble anbefalt av familievernkontoret å ringe barnevernsvakta for en helt uforpliktende samtale med de.
 
Jeg skal absolutt ta med det i beregningen!

Er godt å høre at det går an å gjøre det uten å angre.

Det jeg gruer meg mest til, er å prøve å forklare en toåring at pappa ikke kommer før til helga, og at pappa har flyttet.. Det totalt knuser hjertet mitt!

Her reiser faren mye, men min efaring er at små barn innfinner seg fort at den ene er borte, så tror ikke det trenger å bli utfordrende
 
For noen år tilbake var jeg i et sårt brudd og lurte på hva far kunne kreve. Barnet var bare såvidt ett år ved brudd og hadde kun bodd hos meg. Ble anbefalt av familievernkontoret å ringe barnevernsvakta for en helt uforpliktende samtale med de.
Det er det mulig jeg gjør uansett. Tar jo imot den hjelpa jeg kan få :)
 
Her reiser faren mye, men min efaring er at små barn innfinner seg fort at den ene er borte, så tror ikke det trenger å bli utfordrende
Det er jo sant. Og tror ikke jeg hadde følt det på sammemåten om det var det som var greia, men med en gang det er brudd, så føles det så sårt..
 
Dette høres virkelig slitsomt ut, jeg hadde faktiskt tenkt litt på hva som gjør meg lykkelig. Ser mange skriver at en må prøve å ordne opp ifht barnets beste, men er ikke det best for barnet at foreldrene har det bra? Sammen eller ikke ? Og akkuratt nå virker stikke som om samboeren din er voksen nok for deg, og det som voksenlivet og et barn krever!! Nei, kom deg videre og tenk på deg selv og barnet ditt, så vil du nok se tilbake på dette en dag og være glad. Om dere finner tilbake til hverandre eller klarer å co parent sammen greit. Masse lykke til, det er sikkert ikke enkelt! Så bruk de ulike instansene for det det er verdt :happy:
 
Hadde ikke gått fra mannen pga dette, hadde heller prøvd å funnet ut av søvnvanskene..
 
Når jeg leser denne tråden så ser jeg at mange ønsker ikke ett lykkelig liv, at man skal kjempe og jobbe døgnet rundt for en mann som selv ikke tar tak i livet sitt. Jeg hadde ikke gjort det, vi har kun ett liv, ett liv der vi skal være lykkelige og tenke at mitt liv er godt. Alle forhold kan ha opp og ned bakker, men når barnetsfar ikke engang tar ansvar for barnet så hadde jeg gått og hadde ikke snudd meg. Jeg kan dø i morgen, lev livet som man ønsker sier jeg.
Men jeg hadde ikke turt å la mannen ha omsorg for barnet uten en person du stoler på rundt så få en kontrakt på at dere gjør det slik nå frem til mannen kan ta ansvar for sitt eget liv.
Syk eller ei, andre har ikke ansvaret på å få deg frisk, det er kun du selv som kan gjøre noe med det. Og man burde ikke ta ansvaret for andre på den måten :)
 
For en vond situasjon du er i nå..!
Skjønner godt at du har tillitsproblemer, når han stadig lover gull og grønne skoger, men faller tilbake i samme mønster.
Uten å være noen profesjonell i fagfeltet, høres det ut som han sliter psykisk. Uansvarligheten hans er symptomer på det. For å kunne ta vare på dere, må han nok få hjelp til å ta tak i egne personlige problemer. Få ordentlig behandling, for sin egen og familiens skyld.

Enig i at dere burde ha en pause.. mens han får orden på seg selv. Kan bli en nyttig wake up call for han.
 
Dette høres virkelig slitsomt ut, jeg hadde faktiskt tenkt litt på hva som gjør meg lykkelig. Ser mange skriver at en må prøve å ordne opp ifht barnets beste, men er ikke det best for barnet at foreldrene har det bra? Sammen eller ikke ? Og akkuratt nå virker stikke som om samboeren din er voksen nok for deg, og det som voksenlivet og et barn krever!! Nei, kom deg videre og tenk på deg selv og barnet ditt, så vil du nok se tilbake på dette en dag og være glad. Om dere finner tilbake til hverandre eller klarer å co parent sammen greit. Masse lykke til, det er sikkert ikke enkelt! Så bruk de ulike instansene for det det er verdt :happy:
Ja, jeg og tenker at det viktigste må da være to lykkelige foreldre med overskudd og energi til å være gode foreldre?
Og sånn som ting er nå, så draes jeg nes psykisk. Jeg håper jo at vi greier å sammarbeide bra, og det tror jeg faktisk vi gjør også :)
 
For en vond situasjon du er i nå..!
Skjønner godt at du har tillitsproblemer, når han stadig lover gull og grønne skoger, men faller tilbake i samme mønster.
Uten å være noen profesjonell i fagfeltet, høres det ut som han sliter psykisk. Uansvarligheten hans er symptomer på det. For å kunne ta vare på dere, må han nok få hjelp til å ta tak i egne personlige problemer. Få ordentlig behandling, for sin egen og familiens skyld.

Enig i at dere burde ha en pause.. mens han får orden på seg selv. Kan bli en nyttig wake up call for han.
Jeg tror nok også det ligger noe psykisk der, men jeg har prøvd å få gitt han hjelp, gjennom lege, søvnen og alt mulig så lenge, at nå tror jeg bare jeg må gå fra han, så kansje han tar seg på tak, og får orden på livet sitt. Og om ikke, så får han bare vre da..
 
Ja, jeg og tenker at det viktigste må da være to lykkelige foreldre med overskudd og energi til å være gode foreldre?
Og sånn som ting er nå, så draes jeg nes psykisk. Jeg håper jo at vi greier å sammarbeide bra, og det tror jeg faktisk vi gjør også :)
Ja, der er jeg helt enig i! :Heartred Det kan fort gå godt også!
 
Pappaen til min samboer var nesten helt lik, også hadde han noen andre ikke bra ting ved seg også for å si det mildt. Jeg gikk, og det eneste jeg har angret på er at jeg ikke dro før.
Ufattelig mye styr i lang lang tid etter på, men det ordnet seg.
Det er ikke bra for sønnen deres å bo i det heller, selv om dere ikke «tar fighter» foran han, så merker han nok stemningen. Det kan være skadelig på sikt.
Lykke til :Heartred
 
Høres ut som triste grunner til å bryte opp en familie!! Du sier dere har det fint sammen ellers, da burde dere kunne forsøke familiesamtaler/terapi, få hjelp til å finne ut av ting sammen! Barnets beste her kan da ikke være at mor og far splittes opp? Se også på statistikker, de aller, aller fleste som går fra hverandre, finner ny partner. Dvs enda en omsorgsperson å forholde seg til for barnet. Kanskje ny partner også har barn-enda mer å forholde seg til for barnet deres. Kanskje begge finner ny partner med barn også. Og statistikk igjen: 50% som har gått fra noen én gang, gjør det igjen. Og hvis man går fra neste, er det 70% sjanse for å gå fra neste der... Gresset er svært svært sjelden grønnere på andre siden... Kanskje jeg høres hard ut, men virkelig mange angrer på at de har gått fra hverandre også.. Og for barnets del ville jeg jobbet for forholdet.

For meg høres det ut som veldig gyldige grunner til å gå ifra en mann som helt klart ikke er i stand til å ta vare på en familie.
For barnets del, og sin egen, bør hun dra før det går galt.
 
Back
Topp