Sjalu storeSøsken

[hoppedusa]

Er det mange som merker på sjalusi hos større søsken?

Her trodde jeg det hadde gått bra og det var normal 3-års trass, men tror det ligger mer bak. Sønnen vår tar det virkelig ut på meg, er skikkelig sur/sutrete/grinete sammen med meg. Og får mange raserianfall, hvor han klikker og slår/sparker etter meg. Og gjerne er det far som må ordne opp. Jeg føler meg som verdens værste mor, utilstrekkelig og kan si at jeg får ikke akkurat lyst å tilbringe tid sammen med en som tar all energien min på kort tid. Når kvelden kommer føler jeg på depresjonen (og spiser snop) og får lyst å grine.

Skjønner at han kan bli sjalu på meg og tar det ut på meg. Jeg er jo mye mer utilgjengelig for han nå enn hva jeg var. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det annerledes fordi jeg må jo ta meg av lillemor. Jeg er sammen med han og leker, snakker og prøver å ha det hyggelig sammen. Noen ganger går det bra, men de fleste ender det i tårer og oppgitt mor.

Feks i dag skulle vi sykle å se på kuene mens jeg trillet vogna og han sykla. Han begynte turen med å sutre og var bare grinete hele tiden, endte opp med at vi gikk hjem og jeg sa at jeg gadd ikke gå med han dit når han bare skulle sutre hele tiden....

 

[Tyggis]

Jeg har ikke født enda, så vet ikke om han blir sjalu. Men det høres ut som han prøver å markere seg litt ja.. tror det er viktig at du setter grenser akkurat som du gjorde da dere snudde og gikk hjem. Ikke la han "vinne" i sånne situasjoner.. og samtidig overdrive skryt og sånn når han oppfører seg bra, og gjerne bruke ekstra tid på ting han setter pris på når lillesøster sover. Det er ganske vanlig at småtasser tester grenser når det skjer forandringer i livet deres. Hos oss funker det å bare stå på vårt, være strenge og vise at det ikke hjelper å oppføre seg ufint. Det gir han trygghet å vite at reglene ikke forandrer seg selv om han har blitt storebror.

 

[Cosacita]

Datteren min var nok litt sjalu den første uken. Mye sinne, klikket for ingenting, og nektet å legge seg. En kveld, men én gang pappaen satte seg ned i stolen for å kose med lillebror, spratt hun opp på bordet og nektet å gå ned.

Nå tror jeg det bare er trass for hun har vært sånn hun er nå siden mange uker før fødsel. Tåler ikke tilsnakk, da utbryter hun "da går jeg da" eller "da vil ikke jeg leke med deg" og så marsjerer hun ut av rommet og smeller døra igjen. Av og til er det veldig påtatt eller så er det i sinne. Hun forsurer noen av de koselige stundene også... Når vi endelig kan være sammen, bare vi to, skjer det noe og vi begge blir sure...
Ligner litt på gutten din, men her skjer det ikke like ofte og blir ikke like intenst(?), så tror det er bare treårstrass her...

 

[svizzrulla]

Vår på 2,5 ble fryktelig sint og kaster leker så det smeller, mye grining og kjefter mye på meg. Jo mer tilsnakk han fikk jo verre ble det. Som det var akkurat det han ville oppnå. Og det er det, de vil bare ha mer oppmerksomhet. Vi endret strategi.

Vi kjefter ikke på han uansett hva gale han gjør. Vi sier at sånn oppførsel ikke er lov og heller sier hva oppførsel vi ønsker. Jeg er rask å legge fra meg baby/gi til andre så fort han er ferdig på puppen. All ledig tid går til to-åringen. Når vi gjør noe bare vi to så snakker vi mye om at dette er det bare han og mamma som skal, pappa og lillebror får ikke være med nå. Da blir han veldig stolt.

Etter vi byttet strategi og jeg ikke koser så mye med babyen har det virkelig blitt bedre her! Så sender jeg han i bhg hver dag. Når han er borte eller sover koser jeg masse med babyen min

 

[Siljbj]

Vår på 2 har også fått en reaksjon. 2-års trassen har eskalert til nye høyder for å si det sånn. Jeg er alene med de stort sett hver eneste kveld, så det er vanskelig å gi han all den oppmerksomheten han ønsker. Jeg prøver å skryte så mye av han som mulig og ikke gi han for mye oppmerksomhet når han prøver å tøye grensene, og så har vi tatt han med på aktiviteter som lekeland o.l. Det ser ut som det har hatt positiv effekt, for han er noe roligere nå.

 

[~MineSøteSmå~]

Datteren vår er også tre år og vanligvis veldig bestemt. Hun har vært vant til at all min/vår tid har vært viet til henne, derfor var vi litt spente på hvordan overgangen med en liten en i hus ville gå. Jeg brukte derfor en del tid på å spørre om råd fra andre med flere barn før fødselen og her har alt virkelig gått strålende. Hun er supersøt og tolmodig med han. Koser og synger for han og er ellers bare søt. Men det må jobbes med hele tiden og jeg merker at hun er veldig "var" for endringen som har skjedd, ved at det veldig ofte kun er mamma som gjelder nå-f.eks at det er jeg som skal bytte bleie, kle av/på osv. Dette gjorde hun selv før lillebror kom. Ingen dramatikk rundt det, men hun vil at mamma skal gjøre det og sånn var det ikke tidligere.

Alle er jo forskjellige og det er jo ikke sikkert at dette fungerer for dere, evt.om dere allerede har forsøkt det, men her er ihvertfall vår "oppskrift" på å få overgangen best mulig for henne:

1. Vi har sagt til familie/venner at vi egentlig ikke ønsker noen gave til lillebror, men at storesøster heller kan få en storesøstergave.
Viktig at hun også får oppmerksomhet ved besøk-derfor henne først, så baby.

2. Vi er litt ekstra tolmodige med henne og i starten overså vi en del ting som hun normalt ville ha fått tilsnakk for.

3. Hun involveres eller får ihvertfall valget om å være deltagende i alt vi gjør med lillebror-gi flaske, bade, skifte bleie osv.

4. Vi er veldig oppmerksomme på at jeg ikke blir sittende for mye med lillebror og at pappaen kan avlaste en del. I starten stod jeg opp med henne hver morgen mens babyen og pappaen sov. Da fikk vi vår helt egne alenetid hvor hun fikk bestemme hva vi skulle gjøre.

5. Vi har stort fokus på at lillebror er heldig som har en så snill og omsorgsfull storesøster som henne og ikke motsatt at det er hun som er heldig som hat fått lillebror. Vi sier selvsagt det også, men prøver å balansere det litt.

6. Vi tar oss alltid tid til synging ved legging-pappaen først, så jeg og da får ammingen bare vente og han får heller flaske om han skulle ønske mat akkurat da.

7. Før fødselen prøvde vi å forberede henne på at babyer ikke gjør så mye ut av seg, at de gråter en del og at det blir en stund til før de kan leke sammen. Fortalte også at det blir veldig morsomt etter hvert når han blir eldre og ga sammenligninger med andre vi kjenner som har to barn for å vise hvordan det blir etter hvert.

8. I helgene/når det er fri har vi valgt å reise på besøk/ut for å aktivisere henne. Pappaen har også tatt henne med en del ut, men alltid etter hennes ønske. I helgen fikk hun være med farmor og farfar på camping etter eget ønske. Tror det har mye å si at hun får spørsmålet om hun vil det og ikke at vi sier at hun skal det.. Det var stor stas når vi kom for å hente henne og hun hadde storkost seg sammen med de

Dette var kort oppsummert det vi har gjort. Det er selvfølgelig ingen fasit, men det har ihvertfall fungert utmerket her, så forhåpentligvis kan det kanskje hjelpe noen flere også om det ikke allerede er testet ut Puh-Det ble et langt innlegg..

 

[hoppedusa]

Tusen takk for alle tipsene

Jeg prøver å få alenetid med storebror, dessverre har han slått seg vrang hver gang vi skal kose oss. Men han og pappaen har hatt noen gode samtaler nå, så håper det løser seg snart

 

[tally]

Trassen har vært ganske stor hos vår 2-åring også før babyen kom, men muligens er det litt verre nå enn før han kom. Han er derimot sjalu på oss fordi vi kan holde og være sammen med lillebror. Går vi ut av rommet lillebror MÅ han være med også osv