Tjorv1
Livet blir til mens man går
Om dette innlegget ikke passer inn må moderator gjerne ta det bort.
Følte bare for å lufte frustrasjonen min om barnefar for noen.
Vi har hatt et sporadisk forhold over flere når når det har passet for oss begge med tanke på boplass, ikke vært i forhold med noen andre, jobb og det som ellers er. Vi har alltid vært gode venner gjennom alle disse årene og etter at våre siste forhold tok slutt ca samtidlig tidligere i år gjennoptok vi kontakten som "kjærester når det passer oss".
Vi fant ut av graviditeten veldig tidlig i svangerskapet og han var støttende, god, min klippe egentlig helt fram til den første ultralyden. Noen få dager etter denne var det som om fanden flyttet inn i han og nå oppfører han seg ene og alene som en drittsekk. Jeg kjenner han ikke igjen og jeg skjønner egentlig ikke hva som skjer. Jeg har den siste tiden sagt til han at jeg ikke forventer noe av han utenom at han stiller opp for mini og at han oppfører seg som en mann. Det eneste jeg har fått tilbake av respons er egentlig at dette er min egen feil, dette får jeg gjøre på egenhånd mm. Jeg er så skuffet og sint, vi var to om dette selv om det ikke var planlagt. Vi har hatt så god komunikasjon framtil første ultralyd og nå har han forandret helt om. Jeg vil mest bare gråte. Magen vokser sakte men sikkert og jeg klarer meg jo fint alene. Det er bare så leit hele greia.
Jeg angrer ikke på valget som ble tatt om å beholde, men noen ganger tenker jeg "Er det virkelig verdt det?" Vet ikke hva jeg vil med innlegget, trengte nok bare å tømme meg litt. Akkurat nå så har jeg menn av alle slag langt oppi vranghalsen.. Stor matlyst og kvalme gjør det ikke akkurat bedre..
Uansett, ha en fin kveld kloke, gode, flotte gravide damer!
Hilsen Tjorv1
Følte bare for å lufte frustrasjonen min om barnefar for noen.
Vi har hatt et sporadisk forhold over flere når når det har passet for oss begge med tanke på boplass, ikke vært i forhold med noen andre, jobb og det som ellers er. Vi har alltid vært gode venner gjennom alle disse årene og etter at våre siste forhold tok slutt ca samtidlig tidligere i år gjennoptok vi kontakten som "kjærester når det passer oss".
Vi fant ut av graviditeten veldig tidlig i svangerskapet og han var støttende, god, min klippe egentlig helt fram til den første ultralyden. Noen få dager etter denne var det som om fanden flyttet inn i han og nå oppfører han seg ene og alene som en drittsekk. Jeg kjenner han ikke igjen og jeg skjønner egentlig ikke hva som skjer. Jeg har den siste tiden sagt til han at jeg ikke forventer noe av han utenom at han stiller opp for mini og at han oppfører seg som en mann. Det eneste jeg har fått tilbake av respons er egentlig at dette er min egen feil, dette får jeg gjøre på egenhånd mm. Jeg er så skuffet og sint, vi var to om dette selv om det ikke var planlagt. Vi har hatt så god komunikasjon framtil første ultralyd og nå har han forandret helt om. Jeg vil mest bare gråte. Magen vokser sakte men sikkert og jeg klarer meg jo fint alene. Det er bare så leit hele greia.
Jeg angrer ikke på valget som ble tatt om å beholde, men noen ganger tenker jeg "Er det virkelig verdt det?" Vet ikke hva jeg vil med innlegget, trengte nok bare å tømme meg litt. Akkurat nå så har jeg menn av alle slag langt oppi vranghalsen.. Stor matlyst og kvalme gjør det ikke akkurat bedre..
Uansett, ha en fin kveld kloke, gode, flotte gravide damer!
Hilsen Tjorv1
sender deg gode tanker! Dette klare du nok heilt fint