Si ifra til besteforeldre

Bkno7101810

Andre møte med forumet
Vi ble foreldre i september og har superstolte besteforeldre på begge sider der alle bor i en annen by (5 timer unna).
Mine foreldre er masete og slitsomme. De mener det godt, men det blir alt for mye for oss. Samboeren min har ikke problemer med å si ifra, men siden det er mine foreldre vil jeg helst kunne gjøre det selv.
Helt siden lillegutt ble født har de mast om at vi skal komme på besøk, de har kjøpt masse utstyr (uten at vi har bedt om det) og kommer titt og ofte på overnattingsbesøk. Svigermor er mye «enklere» og det er mye mer behagelig å være der. Hun bor i leilighet mens mine foreldre bor i hus, så det er bedre plass for oss hos mine foreldre, men jeg har ikke lyst til å bo der. Vi har et godt forhold men jeg har alltid blitt dritt lei av å være der. Det er mye styr hele tiden. Jeg har mest lyst til å kose meg hjemme i permisjonstiden og styre dagene selv.
Vi skal ha dåp i hjembyen i mars (etter mye mas) og jeg gruer meg allerede til dette da vi må «velge» hvor vi skal bo. Sist vi var der bodde vi hos svigermor og det forventes at vi skal bo hos mine foreldre denne gangen. På telefon i går sa min mor at «dere må jo bo her denne gangen»

Er ganske konfliktsky og sliter generelt med å si hva jeg mener og si ifra når det blir for mye. Noen som har noen tips til hvordan man kan si ifra på en pen måte?
 
Vi gjorde det, altså koste oss mer alene i permisjonstiden. Nå som frøken er større (8mnd) har vi begynt å introdusere mer folk og også da jevnere besøk. Vi opplevde at vårt barn reagerte på folk, hun var også noen uker prematur som gjorde at vi kanskje ble litt overbeskyttende og «eie»syke. :oops:

Nå som vi føler hun og vi er klare så er det vært utfordrende, mine svigerforeldre er det lite tak i, de skal ha alt servert, altså at vi skal besøke dem. Mine foreldre skal bare henge seg opp i at vi ikke gjorde ting rett da hun var baby, at hun er for klengete, masete og bortskjemt. De ønsker nok alle 4 å være tett på, men jeg tror ikke de helt forstår at dette ikke er deres barn, ei heller deres rett til å kritisere og mase så tydelig.

Jeg forstår godt at dere også tenker dette er slitsomt. Vi er så utslitt av kommentarer som at vårt barn på 8 mnd er bortskjemt, matvrak og mammadalt. Svigermor vil gjerne at vesla sitter å griner på fanget og når mannen min tar hun tilbake begynner svigermor å sutre fordi babyen er så bortskjemt og blir tatt opp med en gang.

Vår løsning for nå er at vi har bare forsonet oss med at denne perioden er vår datters barndom om at hun har rett på besteforeldre, bilder med de, opplevelser med andre og at hun skal ha andre personer hun kan stole på i livet, men vi har blitt enige oss i mellom (mannen min og jeg) at det er vi som setter grenser; er ikke våre foreldre enige så er der da de som velger seg bort fra oss og deres barnebarn, de kan ikke sutre og klage deg til hvordan DE vil ha det eller hva som er enklest for DE. Vi sier ifra gjennom logikk, altså at barn ikke forstår objekt -permanens, at barn ikke gjenkjenner ansikter når det hat gått litt, at det ikke er bra for hjerneutvikling at de blir gråtenes over lengre tid om man kan roe barnet ved å la foreldrene ta over. Vi har også vært klare på at vi velger det slik, og at alle foreldre måter har positiver og negativer. Tenker kanskje det kunne vært greit å ordne med litt avstand. For oss ble det at jeg sluttet å ringe mamma hver dag slik at jeg ikke trakk henne automatisk inn i vår hverdag slik at hun føler seg berettiget til å kommentere og være med på å bestemme. Når jeg inkluderte henne på denne måten så følte hun at hun kunne være med på oppdragelsen og vår hverdag og dette ble feil. Ringes nå 2-4 dager i uken, eller når det virkelig er noe. Ellers sender jeg en snap. :smug:
 
Å sette grenser er vanskelig men husk grenser er for deg, du har lov til å sette dem og reaksjonen dette eventuelt gir er ikke ditt ansvar. Å "kjøpe" dere ved å kjøpe babyutstyr betyr ikke at du skylder noe, om du kjenner på dette. Sender en kjempe klem:Heartpink

Å si noe så enkelt som 'Jeg setter stor pris på at du ønsker å være så mye tilstede og ønsker å ha oss på besøk men akkurat *nå*,*telefonsamtale*, *dato*,*ferie* etc passer ikke for oss. Vi ønsker å ta det rolig og bli vant til det nye livet vi har skapt oss, dette tar tid. Du må gjerne *komme på besøk dato*, *ringe*, spørre oss på nytt ved *neste ferie* etc.'

Ved spørsmål om å komme på besøk
'Vi har mulighet til å bli *X* antall timer/dager denne *dato*, *ferie* etc'

Ved telefonsamtale
'Jeg har mulighet til å snakke *X* antall tid, eksempel 15 minutter'


Om det er noe hun kan gjøre for å gjøre det lettere for dere å komme på besøk som hos svigermor kan du legge til det om du ønsker. Ellers blir det nok å bare sette gode grenser for deg selv og den lille familien du nå har slik at dere kan komme dit med energi og ha litt overskudd igjen når dere dra derifra.

Barsel og permisjonstiden er en tid der mye skjer, både for voksne og babyen og det er helt lov å ta det helt rolig.

Jeg ble mast på fra helsestasjonen blant annet om å "måtte" være med på barseltreff, babysvømming, babysang og åpen barnehage men jeg kjente for meg var det viktig å få ha fred og ro hjemme med baby. Veldig glad nå 3-4 år senere for at jeg turte å stå i den avgjørelsen får det var riktig for meg.
 
Hmm, sånne konflikter er vanskelig. På en måte kan det være veldig vanskelig å sette grenser for seg selv om sin egen lille familie etter man får barn. Foreldrene dine er jo vandt til at du er barnet og at de har en viss makt over deg. Eller en del foreldre sliter hvertfall med å gå slipp på dette og akseptere at du er blitt voksen.
Jeg tenker samtidig at det riktige, gitt at huset til moren din ikke er et sted med vold og rusmisbruk, er å overnatte hos henne neste gang. Også må du samtidig jobbe med hvor mye man lar seg provosere av sine egne foreldre. Hva er veldig viktig å si ifra om? Og hva kan man drite litt i og tenke at dette er ikke sånn jeg vil ha det i mitt hjem, men nå er jeg på besøk her, det er kortvarig og når jeg kommer hjem gjør vi det annerledes. Sånn har hvertfall jeg måttet tenke fordi ejg kan ikek ta opp ALT som irriterer meg når jeg er hos foreldrene mine, og jeg orker ikke krangling og diskusjoner hver gang heller. Og en annen ting - det finnes noen unntak men utenom det så er de fleste i generasjonen over meg i familien fullstendig uinteressert i å forandre seg. De er for gamle og litt sta, og skal man endre seg så skal det hvertfall ikke være ens barn det kommer fra :hilarious:

Med deg sagt, så tenker jeg at du ikke skal trenge å reise mye dit. Det er et ønske som må komme fra deg og ikke noe de kan kreve. Jeg synesbabytida har vært veldig slitsom, og å reise bort gjør det enda mer slitsomt. Babyer sover ofte dårligere borte, også drar man uten partner som for de fleste er den som kan hjelpe best. Hjemme ber jo ikke jeg mannen om å gjøre ting med ungene, mens borte må man eventuelt spørre for hver ting man vil ha hjelp til og det gjør det mer slitsomt synes jeg. Så jeg har stort sett vært hjemme i permisjonstiden. Det førte til myye mas og konflikter, og forventningen var at vi skulle komme på besøk minst en gang hver måned. Det var ikke aktuelt altså. Så her har vi måttet sette grenser for oss selv, vi reiser når vi orker også fokuserer jeg på ikke å irritere meg for mye over ting når vi fortsatt er der.
Også kommer det en tid senere når barnet er større og det er mye lettere å dra bort. Min eldste er 5 år nå, og hvertfall etter 2,5-3 år har han vært en drøm å dra bort med. Søvn påvirkes ikke så mye og jeg får avlastning fordi HAN selv ønsker å bruke mer tid med besteforeldrene enn med meg. Litt annerledes når baby er under 1,5-2 år. Da vil de jo helst være med foreldrene sine, særlig når de ikke er hjemme. Og det er helt naturlig og riktig.
 
Tusen takk for at dere tar dere tid til så utfyllende svar! :Heartred

Synes det er vanskelig med alt som forventes fra alle kanter. Babysvømming, barseltreff, dåp og besøk. Føler jeg gjør alt for at andre synes det er gøy og ikke fordi jeg vil det selv. Denne dåpen har de jo mast om siden fødsel da jeg ble døpt når jeg var 6 uker. For meg har det ikke noe å si om det blir dåp eller navnefest eller ingenting, men når det nå ble dåp så tenkte jeg å kose meg med planleggingen og gjøre alt selv, men der har jeg også blitt overkjørt. Det er nok derfor begeret begynner å bli fullt nå. Hadde vært så mye enklere om jeg bare hadde klart å si ifra med en gang. Alle vil jo bare hjelpe, men jeg opplever det som mas og stress.

Mulig jeg gjør ting verre enn det er ved å tenke på for mye på det. Og at det er nok å si ifra om at «vi vet det er godt ment, men det blir litt mye styr for oss». Jeg føler jeg må ha forklaringer og gode grunner for alt, når den egentlige grunner bare er at jeg ikke har lyst. De finner jo alltid løsninger på alle grunnene mine.

Eks.
«Samboeren må ha bilen på jobb» —> «du kan ta toget»
«Det blir litt vanskelig å ta toget med mye utstyr og ting» —> «vi kan hente deg»
 
Tusen takk for at dere tar dere tid til så utfyllende svar! :Heartred

Synes det er vanskelig med alt som forventes fra alle kanter. Babysvømming, barseltreff, dåp og besøk. Føler jeg gjør alt for at andre synes det er gøy og ikke fordi jeg vil det selv. Denne dåpen har de jo mast om siden fødsel da jeg ble døpt når jeg var 6 uker. For meg har det ikke noe å si om det blir dåp eller navnefest eller ingenting, men når det nå ble dåp så tenkte jeg å kose meg med planleggingen og gjøre alt selv, men der har jeg også blitt overkjørt. Det er nok derfor begeret begynner å bli fullt nå. Hadde vært så mye enklere om jeg bare hadde klart å si ifra med en gang. Alle vil jo bare hjelpe, men jeg opplever det som mas og stress.

Mulig jeg gjør ting verre enn det er ved å tenke på for mye på det. Og at det er nok å si ifra om at «vi vet det er godt ment, men det blir litt mye styr for oss». Jeg føler jeg må ha forklaringer og gode grunner for alt, når den egentlige grunner bare er at jeg ikke har lyst. De finner jo alltid løsninger på alle grunnene mine.

Eks.
«Samboeren må ha bilen på jobb» —> «du kan ta toget»
«Det blir litt vanskelig å ta toget med mye utstyr og ting» —> «vi kan hente deg»

Ja det er slitsomt når de alltid skal diskutere og alltid har en «god grunn» for hvorfor du skal gjøre som de ønsker.

Mitt beste tips der er nok å si «jeg skal snakke med mannen min om det», for da kan dere sette dere ned og finne et svar som ikke kan diskuteres vekk også slipper du å presses til å si ting du egentlig ikke vil. Også må man nok iblant bare si at selv om du mener noe annet, så er dette riktig for oss.

Og om dere har plass kan dere eventuelt invitere de litt på besøk ibalnt også. Og avklare forventninger på forhånd. Type «vi kommer til å reise på hytta sammen bare oss 3 i påskeferien, men vi vil gjerne komme på besøk en gang i mai». Og rett og slett si ifra litt på forhånd.
Det er såå krevende med det første barnet synes jeg. Og noen foreldre er drittdårlige på å respektere at dere ønsker å finne deres egen vei for oppdragelse og diverse.

Det du kjenner aller mest på, tror jeg, er ansvaret for dine foreldres reaksjoner og følelser. Det er utrolig vanlig. Som barn så ønsker vi glade foreldre som ikke er sinte på oss - for ubevisst som et lite barn så betyr foreldre som ikke aksepterer deg/gir deg trygghet at ubetinget kjærlighet kan stå i fare for å forsvinne. Og det trenger barnet ellers kommer det dø. Det er den følelsen ubevisst som gjlr det så ubehagelig at foreldrene våre er sure på oss. Og siden du har kjent foreldrene dine hele livet, så vil på en måte barnets følelser aktiveres i deg når mammaen din blir sur fordi du ikke vil komme på langhelg i tide og utide. Så når du setter grenser, kan du også øve på å tenke at nå kan noen bli sinte på meg, det er ubehagelig, men ikke farlig, og det er deres følelser ikke mine. Jeg er ikke ansvarlig for at de er fornøyde med alle valg jeg tar hele tiden.
 
Back
Topp