se her --> går jo an å snu [8|]
Uke 36: Barnet ligger i seteleie, og Anne forbereder seg på keisersnitt. Men så kommer forespørsel om å prøve å snu barnet. Lars stresser for å komme i havn med prosjektene før barnet kommer.
Anne: SNUOPERASJON
Jeg var fast bestemt på keisersnitt da jeg møtte opp til avtalt time på sykehuset. Ingen drømmesituasjon, jeg vil jo helst føde normalt. Men setefødsel er uaktuelt. Argumenter og forskningsrapporter hadde jeg klare, ingen skulle få overtale meg til å føde barnet mitt med forhøyet risiko.
Fastlegen min var i utgangspunktet enig. På direkte spørsmål sa han at han ikke ville anbefale sin egen kone en setefødsel. Og dermed følte jeg meg enda sikrere.
Legen på sykehuset som skulle vurdere situasjonen viste seg å være samme person som har skrevet en rapport med konklusjonen: ”En planlagt seteforløsning innebærer risikoøkning for barnet.” Her ville jeg altså også få støtte. Så langt, alt vel.
Likevel ba legen meg vurdere å forsøke å vende fosteret rundt til hodeleie. Det foregår slik at en lege fysisk snur barnet rundt ved å presse på magen. En smertefull prosess som ikke alle leger er trenet til å gjennomføre. Jeg har lest om risikoen ved snuing også, og var ikke overbegeistret ved tanken.
Lars var med på kontrollen. Han hadde vel også innstilt seg på keisersnitt, men vi avtalte med legen at jeg skulle tenke meg om en ukes tid, og komme tilbake.
På vei ut traff vi en overlege jeg så vidt hadde møtt tidligere. En hyggelig dame som oser autoritet og trygghet.
Vi hilste, og pratet litt om vær og vind før hun spurte hvordan det gikk. Jeg fortalte om seteleiet og at det mest sannsynelig ble keisersnitt på meg.
- Men du skal vel forsøke å snu barnet? Sa hun.
- I grunn ikke, svarte jeg tvilende. - Jeg har lest at det er en viss risiko ved det også, så jeg er fryktelig usikker.
- Kom! Det fikser jeg raskt, sa hun resolutt og geleidet oss inn på et undersøkelsesrom.
Og plutselig lå jeg på benken med magen i været, koblet til en maskin som kontrollerte at babyen hadde det bra. Det kom brått på, men siden jeg stolte hundre prosent på denne legen følte jeg at snuoperasjonen var verdt et forsøk. Jeg fikk en sprøyte med et stoff som skulle roe ned livmoren, og så satte hun i gang.
Hun dyttet og vred samtidig som hun hele tiden kontrollerte babyens leie på ultralyd. Men barnet rikket seg ikke. – Et bestemt lite vesen, peste legen mens hun forsøkte å dytte bakenden på barnet oppover. Spesielt behagelig var det ikke for meg heller, men jeg bet tennene sammen og tenkte at denne smerten uansett var peanøtter i forhold til et keisersnitt.
Etter et kvarter holdt legen på å gi opp. Hun var rød i ansiktet, og hadde vondt i tommelen som ikke var nådig mot min mage. Men hun forsøkte en gang til, og plutselig ga den lille etter og la seg pent i hodeleie.
Og dermed forsvant alle mine problemer som dugg for solen. Barnet ligger riktig vei, og det ser ut til å bli en helt normal fødsel. Det er alltid en mulighet for at barnet snur seg tilbake i seteleie, men det blir jevnlig kontrollert i ukene som gjenstår før fødselen.
Og det beste av alt; legen tok seg god tid til å gi oss et endelig bevis på barnets kjønn.
Vi fikk jo en god indikasjon på ultralyden i uke 18, men denne gangen så vi det klart og tydelig på skjermen: vi venter en liten datter!!