Separasjonsangst fra partner

[Mymlens]

Har alltid vært svært selvstendig følelsesmessig og ikke hatt særlig behov for folk eller partner rundt meg hele tiden. Er ambivert så har likt et viss balanse rundt det.

Har bare vært sammen med partner siden januar, så graviditeten var en liten overraskelse. Er ca 20 uker på vei, og har de siste ukene kjent på en intens separasjonsangst nesten hver gang partner ikke er i nærheten. Bare han går i dusjen kjenner jeg veldig på det, og venter til han er ferdig før jeg banker på om spør om å få komme inn, bare for at jeg skal få roe ned og klemme meg rundt han mens han enda er våt. Har aldri slitt med dette før.

Noen som kjenner på noe lignende? Han lar meg være klengete, men han er jo på jobb hele dagen mens jeg er hjemme (sykemeldt i noen uker), og dette sliter veldig på meg.

 

[Sommerstjerne]

Jeg var veldig selvstendig og glad i å være alene før jeg ble sammen med samboeren min for 6 år siden. Etter 9-12 måneder etter at vi ble sammen følte jeg på litt det samme som deg, med behov for å være nær samboeren min ofte. Og jeg følte litt på samme følelsen sist svangerskap. Synes det var sårt om han ville gjøre andre ting enn å være med meg. Vet ikke helt om det kun var hormoner, eller hormoner kombinert med en følelse av at vi skapte en familie sammen, men han valgte å gjøre andre ting. Ville også gjerne ha han nær meg i sofaen osv.
Dette svangerskapet har jeg behov for selskap, men ikke samme behov for at det er samboer som står for dette. Har nå ei datter som nok dekker mye av nærhetsbehovet jeg tidligere måtte få dekket av samboeren min, og kan nå heller nyte å få litt alenetid i senga på morgenen, eller på badet

Så basert på min erfaring er det ikke rart at du kjenner på dette etter noen måneder i forholdet, og samtidig gravid med hormoner og dannelse av familie sammen

 

[Margrethe]

Ikke slik du beskriver det, kanskje henger det sammen med at vi har vært sammen 19 år, ikke vet jeg.

Men fra å være en som er lite kosete, lite behov for nærhet, lite interesse for sex, er jeg på vei til å bli en kosemaskin. Er nok hormonene

 

[HennieL]

Jeg hadde det slik en periode helt i begynnelsen av forholdet vår. Jeg sliter periodevis med generell angstlidelse så jeg tipper det var et fint sted for angsten min å klamre seg fast til.
Nå når jeg er hormonell blir jeg så fort sint og irritert at jeg holder meg heller litt unna samboeren enn å lage sur stemning

 

[Mymlens]

Jeg var veldig selvstendig og glad i å være alene før jeg ble sammen med samboeren min for 6 år siden. Etter 9-12 måneder etter at vi ble sammen følte jeg på litt det samme som deg, med behov for å være nær samboeren min ofte. Og jeg følte litt på samme følelsen sist svangerskap. Synes det var sårt om han ville gjøre andre ting enn å være med meg. Vet ikke helt om det kun var hormoner, eller hormoner kombinert med en følelse av at vi skapte en familie sammen, men han valgte å gjøre andre ting. Ville også gjerne ha han nær meg i sofaen osv.
Dette svangerskapet har jeg behov for selskap, men ikke samme behov for at det er samboer som står for dette. Har nå ei datter som nok dekker mye av nærhetsbehovet jeg tidligere måtte få dekket av samboeren min, og kan nå heller nyte å få litt alenetid i senga på morgenen, eller på badet

Så basert på min erfaring er det ikke rart at du kjenner på dette etter noen måneder i forholdet, og samtidig gravid med hormoner og dannelse av familie sammen

Ja, er nok en kombinasjon av nytt forhold og bebis i magen

 

[Montessoripedagog]

Jeg har alltid vært glad i å være alene. Aldri vært husredd, alltid sovet godt. Vært singel i mange år og nøt å ha senga for meg selv.
Så ble jeg sammen med han som er samboeren min nå, og plutselig kunne jeg begynne å grine fordi han skulle reise bort en liten tur (reiser mye i jobben). Var temmelig håpløst en periode. Jeg prøvde vel egentlig bare å nyte de følelesene. Ta det som et godt tegn på at dette forholdet var riktig. Og det gikk over igjen

 

[SillyMilly]

Jeg og min samboer har vært i lag i 8,5 år. Venter vårt første barn sammen nå, og jeg har aldri kjent på en sånt savn og utrygghet når han ikke er her før nå! Han har reist mye i jobben sin og vært borte en del, men nå har han heldigvis byttet til en normal jobb og er hjemme hele tiden. Jeg er vant til å være aleine og klare meg selv, men nå fortiden er det som om kroppen bare er en magnet og har et behov for nærvær til babydaddy