Senabort pga trisomi

[RosaCeline]

Hei, er ny her. Jeg er 38,5 år. Jeg møtte han jeg er gift med sent, men vi var tidlig enige om at vi ville raskt i gang med barn. Etter flere mnds forsøk valgte vi å gå raskt over til undersøkelser for sjekk, og etter noen flere mnd med forsøk til endte vi opp med IVF på privat klinikk pga lang ventetid i offentlige. Vi ble gravide etter 2.innsett forsøk med fryseembryo. Jeg ble tidlig dårlig og klarte ikke å jobbe optimalt pga krevende jobb og ble litt sykemeldt, noe jeg ikke har vært ila mine siste 10 år i jobb, slik at kollegaene raskt ante lunta og fikk det bekreftet av u.t.
Vi var på tUL og fikk egentlig beskjed om at alt så bra ut, tror jordmor stusset på nesebein, men skrev at det var tilstede.. etter undersøkelsen fikk jeg bare rekvisisjon til Nipt-test pga alder som jeg tok i mot.. Denne viste ved starten på sommerferien utrolig nok økt sannsynlighet for trisomi21, noe nå også morkaken på RH har bekreftet. Ved fornyet UL så man også tegn til hjertefeil..Er i uke 15+ Nå blir det tfmr på sykehuset til uken etter lange samtaler i heimen Jeg er helt knust, har grått masse, men vi har landet på at det er riktige valget for oss.
Vår første etterlengtede 4 ukers sommerferie sammen kommer til å gå med på dette så alt er såklart avlyst.
Hvordan klarer man å komme seg igjennom noe sånt som dette? Jeg føler på så mange følelser, skam, sorg, redsel.. gruer meg til selve prosedyren, kjenner også veldig på det etiske rundt dette, er litt redd vi ikke kommer til å få barn, også det å gå tilbake på jobb og møte kollegaer..også det å skulle prøve igjen..
Det ble et langt innlegg dessverre. Håper noen har noen råd eller hjelpende ord.. Det hjelper veldig å lese innleggene og erfaringene deres her.

 

[Lillafrosk]

Hei, er ny her. Jeg er 38,5 år. Jeg møtte han jeg er gift med sent, men vi var tidlig enige om at vi ville raskt i gang med barn. Etter flere mnds forsøk valgte vi å gå raskt over til undersøkelser for sjekk, og etter noen flere mnd med forsøk til endte vi opp med IVF på privat klinikk pga lang ventetid i offentlige. Vi ble gravide etter 2.innsett forsøk med fryseembryo. Jeg ble tidlig dårlig og klarte ikke å jobbe optimalt pga krevende jobb og ble litt sykemeldt, noe jeg ikke har vært ila mine siste 10 år i jobb, slik at kollegaene raskt ante lunta og fikk det bekreftet av u.t.
Vi var på tUL og fikk egentlig beskjed om at alt så bra ut, tror jordmor stusset på nesebein, men skrev at det var tilstede.. etter undersøkelsen fikk jeg bare rekvisisjon til Nipt-test pga alder som jeg tok i mot.. Denne viste ved starten på sommerferien utrolig nok økt sannsynlighet for trisomi21, noe nå også morkaken på RH har bekreftet. Ved fornyet UL så man også tegn til hjertefeil..Er i uke 15+ Nå blir det tfmr på sykehuset til uken etter lange samtaler i heimen Jeg er helt knust, har grått masse, men vi har landet på at det er riktige valget for oss.
Vår første etterlengtede 4 ukers sommerferie sammen kommer til å gå med på dette så alt er såklart avlyst.
Hvordan klarer man å komme seg igjennom noe sånt som dette? Jeg føler på så mange følelser, skam, sorg, redsel.. gruer meg til selve prosedyren, kjenner også veldig på det etiske rundt dette, er litt redd vi ikke kommer til å få barn, også det å gå tilbake på jobb og møte kollegaer..også det å skulle prøve igjen..
Det ble et langt innlegg dessverre. Håper noen har noen råd eller hjelpende ord.. Det hjelper veldig å lese innleggene og erfaringene deres her.

Noe så utrolig leit.. Sender deg dypeste medfølelse

Ellers, så vil jeg bare tipse deg om "vi som har mistet"-forumet, for der tror jeg kanskje du vil kunne finne flere som har vært i samme situasjon

 

[Juletre34]

Off. Det høres virkelig vondt ut Jeg fikk en melding av en kollega, der skrev hun bare at hun ville informere om at jenta deres kom stille til verden (tror det var i uke 18-19) etter funn av sykdom. Og så skrev hun noe om at hun gledet seg til å se oss på jobb og at hun skulle si i fra når hun var klar til å prate om det. Det stod også noe om at hun ønsket at vi fortalte det til de hun ikke hadde sendt melding til (de hun ikke var like nær), så slapp hun å fortelle det til alle.

Det var veldig fint for oss rundt, for da visste vi hva hun ønsket. Kanskje det kan være noe for deg?

Uansett, du/dere må ta tiden dere trenger. Dere skylder ingen noen ting. Tenker på dere og sender deg en klem

 

[CamiBy]

Jeg kjenner meg veldig igjen i alt du skriver.
Er akkurat blitt 39. Jeg og kjæresten møttes seint, men bestemte fort at vi ønsket barn sammen. Har hatt noen runder med eggfrys, men bestemte oss for å prøve naturlig, ble gravid på første forsøk (hadde kanskje hormoner igjen i kroppen etter eggfrys som gjorde det lettere)
Fikk beskjed på Nipt om høy risiko trisomi 21 og noe fragmentert på trisomi 18 de ikke klarte måle/forstå helt.
Funn av Trisomi 21 også på ultralyd på Riksen.
Tok morkakeprøve i går og venter nå på endelig svar.
Vi er også helt knuste og lurer på hvordan i allverden man skal klare å komme seg igjennom noe sånt.
Vi har blitt godt fulgt opp av sosionom på Riksen så langt. Og skal kontakte Amathea for litt hjelp videre i sorgprosessen.
Sommeren er avlyst her også, men prøver å se på muligheten for sykmelding, så man kan få tilbake vertfall noe på et senere tidspunkt f.eks. til vinteren.
Kanskje noe av dette kan gjelde for deg også?<3

 

[SoYupi]

Jeg føler med dere. Det er så trist. Vi prøver å holde oss opptatt med fysisk arbeid på ferie. Gruer meg veldig til prosedyren etter ferie.

 

[En_gang_kanskje]

Hei, er ny her. Jeg er 38,5 år. Jeg møtte han jeg er gift med sent, men vi var tidlig enige om at vi ville raskt i gang med barn. Etter flere mnds forsøk valgte vi å gå raskt over til undersøkelser for sjekk, og etter noen flere mnd med forsøk til endte vi opp med IVF på privat klinikk pga lang ventetid i offentlige. Vi ble gravide etter 2.innsett forsøk med fryseembryo. Jeg ble tidlig dårlig og klarte ikke å jobbe optimalt pga krevende jobb og ble litt sykemeldt, noe jeg ikke har vært ila mine siste 10 år i jobb, slik at kollegaene raskt ante lunta og fikk det bekreftet av u.t.
Vi var på tUL og fikk egentlig beskjed om at alt så bra ut, tror jordmor stusset på nesebein, men skrev at det var tilstede.. etter undersøkelsen fikk jeg bare rekvisisjon til Nipt-test pga alder som jeg tok i mot.. Denne viste ved starten på sommerferien utrolig nok økt sannsynlighet for trisomi21, noe nå også morkaken på RH har bekreftet. Ved fornyet UL så man også tegn til hjertefeil..Er i uke 15+ Nå blir det tfmr på sykehuset til uken etter lange samtaler i heimen Jeg er helt knust, har grått masse, men vi har landet på at det er riktige valget for oss.
Vår første etterlengtede 4 ukers sommerferie sammen kommer til å gå med på dette så alt er såklart avlyst.
Hvordan klarer man å komme seg igjennom noe sånt som dette? Jeg føler på så mange følelser, skam, sorg, redsel.. gruer meg til selve prosedyren, kjenner også veldig på det etiske rundt dette, er litt redd vi ikke kommer til å få barn, også det å gå tilbake på jobb og møte kollegaer..også det å skulle prøve igjen..
Det ble et langt innlegg dessverre. Håper noen har noen råd eller hjelpende ord.. Det hjelper veldig å lese innleggene og erfaringene deres her.

Veldig lei meg for dere, har dessverre ikke så mye råd eller hjelpende ord annet enn at jeg føler med dere

Jeg mistet før nipt test, uke 10, så ikke det samme, men jeg var klar på at jeg ville ta nipt test og velge det samme hvis positiv. Jeg leste en avisartikkel om at 3 av 4 velger bort, så håper det kanskje kan hjelpe på skam følelsen, for den trenger du ikke å føle på, men vet det er lettere sagt enn gjort Jeg fikk tips her inne om en sorgekspert med videoer på youtube som heter David Kessler. Det er kanskje for tidlig for dere nå, men det kan være gode filmer når dere på et tidspunkt er klar for å bearbeide sorgen. Sender dere all min omtanke