har det til tider innimellom når alt er bare mas og man ikke rekker og gjøre noe av det som gjør livet verdt og leve.
vokst opp med voldelig stefar som truet med og drepe lillebroren min viss mamma gikk fra han, bodde sammen med han i nesten 15 år før mamma klarte og få han vekk. heldigvis så slapp lillebror unna.
når jeg ble tenåring fikk jeg en veldig gi faen holdning, jeg utfordret han i håp om at han skulle slå meg for da visste jeg at mamma ville gått fra han, men så lenge det bare var henne det gikk ut over hadde hun ikke styrke.
jeg stjelte mopeder og kjørte utrolig destruktivt i skogen, jeg drakk veldig mye og hang ut med feil mennesker, de fleste venna mine er døde av dop eller selvmord.
jeg droppet ut i 8 klasse og bare hang rundt til mannen til mamma hadde lakt seg før jeg dro hjem, spise veldig lite og ble veldig tynn.
havnet hos psykolog 3, 4 forkjellige og de skulle ha meg på piller, jeg har alltid hatet piller og prøvde og nekte så godt jeg kunne, men mamma ble overbevist og jeg måtte starte på lykkepiller, hadde ingen selvmordstanker før dette, etter et par dager følte jeg meg enda mere deprimert og jeg begynte og få lyst til og hoppe forran tog og biler så da fant jeg ut at jeg måtte slutte med de, tok med meg esken og kastet den utenfor et apotek og sa til mamma at jeg fortsatt tok de...
begynner nå og få kontroll på angsten og depresjonen, men tankene melder seg til tider, men da tenker jeg at kan jo hende jeg dør i morgen så hvorfor skal jeg gjøre det i dag, også går det som regel over, eller så pleier jeg og skrive selvmordsbrev som jeg brenner når jeg er ferdig, får ut veldig mye i de brevene og ingen vet det :)
