savn ( lang)

N

nordlands pia

Glad i forumet
jeg savner mammaen min så forferdelig. som dere viet så døde hun plutselig i aug. i og med at hun lå på sykehuset i utlandet rakk jeg ikke frem for å si farvel med henne å fikk ikke snakket med henne heller.allt dette skjedde veldig brått. noen dager går det veldig bra andre ikke så bra. har så mange vonde tanker som jeg veit jeg aldri får svar på. skulle så gjerne ha ønsket at jeg bare fikk sagt at jeg var glad i henne. syns det er vanskelig nå når det går mot fødsel, vi hadde snakket om det at når jeg ble gravid skulle hun ordne med slik os slik. og at når fødselen nermet seg så skulle hun komme hit til meg å hjelpe meg.dette er nå vanskelig å tenke på for ingen ting ble slik. jeg har ikke andre familiemedlemmer heller å syns det er så forferdelig trist at mine barn ikke har noen. jeg har en far som ikke er til stede eller bryr seg om oss. føler meg uendelig alene på en måte. å savnet er vel ekstra stort nå når hormonene herjer. beklager langt innlegg. men måtte bare få litt ut.
 
Sender deg en stoooor trøsteklem!
 
Uff da!!! Nå har ikke jeg fått med meg det som har skjedd, men føler UENDEIG mye med deg, når jeg leser innlegget ditt nå!!!
 
Slike ting er vonde, og savnet vil aldri gå over. Det skal det heller ikke...
Men tiden leger litt da.. Selv om det er ingen trøst!!!

Er liksom ikke så mye en kan si til slikt, men jeg håper det ihvertfall hjalp litt og "åpne" seg litt her!
Kan være godt og betro seg litt, og ikke alltid man har lyst å "plage" de hjemme heller!!

Tror jeg snakker for mange her når jeg sier at du bare må lette på hjertet her ihvertfall, så trøster vi når det trengs!!!

STOOOR TRØSTEKLEM
 
 
 
 
 sender noen gode klemmer
 
 
 
Skjønner at du har det trist. Vet ikke hva jeg skulle ha gjordt uten foreldrene mine i disse dager(og etter fødsel) Trodde jeg skulle miste dem begge i underkant av 2 år siden, men de har klart seg heldigvis. De blir liksom ikke lei av å høre om alt babytullet mitt. Du får støtte deg til oss junijentene. Mange klemmer
 
Huff[:(] Stor trøsteklem til deg!
 
jeg blir så sliten av dette åsså. for jeg føler jeg har nokk med å gå gravid. men får liksom ikke konsa om det. jeg har alle mulige andre ting som må ordnes etter mamma. dødsbo, kontoer, advokater , presse,masse papirer i utlandet. ingen som vil snakke med meg på sykehuset slik at jeg får vite nøyaktig hva som skjer. ringte dit i sta men de la på. ville ikke snakke med meg. men men det går vel på et vis men man blir sliten av slikt. tusen takk for all oppmuntring. det er ikke meningen å syte men jeg har ikke noen å snakke med dette om. klem til dere alle fra meg.
 
Få det ut, det hjelper. Kan ikke si annet enn at jeg føler med deg og gir deg en stor klem!!
 
Uff stakkars deg da!! Bare skriv så mye du vil du, hvis du føler det hjelper deg!!
 
Visste ikka at moren din døde i august jeg. Var det en ulykke eller var hun syk? [:(]
 
Jeg vet selv hvor mye som går innpå en når man er gravid og/eller akkurat har født. Har en mamma som sliter med uhelbredelig kreft! Fikk vite at hun hadde fått tilbakeslag rett før jeg fødte Linnea og 2 dager etter fødselen fikk vi vite at det hadde satt seg i lever og skjellet..
Så det var mye følelser i sving akkurat i barseltiden kan man si.. [&o]
 
Tenker masse på at jeg faktisk kan miste henne, men klarer liksom ikke å tenke sånn ordentlig på det. Er for fælt å tenke på [:(][:(]
 
Jeg skjønner nesten ikke hvordan folk klarer det når de mister sine nærmeste jeg. Så du må være utrolig sterk som klarer å holde deg oppe!
 
Har du ingen onkler eller tanter heller som kan hjelpe deg?
 
Klem
 
jeg bor på sambo sitt hjemmsted å det er ca132 mil fra der jeg kommer fra. jeg har ingen av min familie her, lite venner å en svigerfamilie det ikke er så gode forhold i. av familien min er det besteforeldrene mine som bor på hjemplassen. å pappa sin familie har jeg ikke kontakt med i det hele tatt. mamma ble plutselig syk, hun lå på sykehuset i utlandet å vi fikk ingen info da de ikke ville snakke med henne. etter en ukes sykeleie fant de ut at hun hadde fått legionella. dagen etter døde hun av dette. jeg var da på tur ned dit til henne men rakk det ikke. hun ble 45 år å det er jo ingen alder.fikk snakket med henne på tlf de første dagene men de 3 siste lå hun på intensiv å vi fikk ikke snakke med henne. jeg syns det er så fælt å tenke på at hun lå dær å døde alene. det er så masse jeg skulle sagt til henne.etter at hun døde var det vanskelig nok å få henne hjem hit, så begravelse, presse og media, allt som skulle ordnes. ikke har jeg søsken så allt har jeg måtta ordne opp i selv. enda nå er jeg ikke ferdig, er sliten av å jobbe med dette. må hente energi fra et sted det er tomt. skal jo tross alt ta meg av en unge om et par mnd. men jeg må bare jobbe videre med tingene. det må jo gjøres ferdig.skjønner deg godt fruluna at du er redd for mammaen din. eneste jeg kan si til deg er at du må bruke tiden din sammen med henne godt, fortelle henne allt du har behov for, fortelle hva hun betyr for deg, kose deg sammen med henne, ikke ha noe uoppgjort med henne. ta vare på all den tid du har med henne. skap mange gode minner for deg , henne og barna dine. det er disse minnene man tar med seg videre. håper for din del at du får ha mammaen din kjmpe kjempe lenge. for det er vondt å miste noen av ens aller kjæreste. tusen takk for at du delte det med meg.. stor klem til deg fruluna.
 
bare skriv alt det du vil, vi har full forståelse for at dette er tungt!! sender deg gode, varme trøsteklemmer..!
 
Kjære Norlandspia! Du kan være HELT 110% sikker på at mamma'n din visste at du var/er glad i henne!!!! Det har hun garantert ALDRI vært i tvil om! [:)] 
 
Jeg forstår utrolig godt at du savner henne, og at det dukker opp ting du aldri kan få svar på uten henne... Du vil helt sikkert alltid savne henne, men savnet går over til å bli gode minner etterhvert...
 
Sender en stor trøsteklem til deg, vet ikke helt hva jeg skal skrive... Bare at vi alle her inne tenker på deg nordlands pia
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp