Samlivsbrudd

[Anonym]

Dette er ikke en lett situasjon, men jeg skal prøve å forklare hva problem me har.

Vi fikk et barn for et par år siden, det barnet har vært krevende og vi har barn sammen fra før og.

Samtidig med at vi fant ut at vi ventet nytt barn, giftet vi oss og han startet et firma, det innebærer mye jobbing og det skjønner jeg jo.

I løpet av disse årene føler jeg at vi har glidd fra hverandre, han har priotert sitt arbeid og sine fritidssysler, han gir meg ikke komplimanger, nærhet, viser omsorg (med mindre han vil ha noe). Jeg føler at han tar meg for gitt, det passer han fint at vi er gift, da slipper han å tenke på samvær og evt utlegg han må betale for barna våre.

Jeg har nå fått problemer med mine følelser for han, samtidig som jeg føler meg lite verdt, føler at jeg fungerer som en barnevakt, hushjelp og ellers det han måtte ha av behov som må dekkes.

Vi går i terapi, har hatt 3 samtaler nå og forrige gang sa terapauten at jeg måtte glemme det vonde som har skjedd og gå videre.

Er det slik at jeg skal tilgi alt og aldri snakke ut om det? Vi skal gå til samtale hver for oss heretter, for jeg trenger å sortere det vonde. Men det føles som jeg ikke skal bry han med mine følelser og vonde opplevelser, og det gjør at jeg føler meg enda mindre verdt.

Er det slik det er å gå til terapauter?

Håper at dere kan hjelpe, gi meg synspunkt eller fortelle meg om jeg har misforstått det hele...

 

[Moderator Sølvi]

Jeg tipper terapeuten vil at du skal fokusere på fremtiden og ikke fortiden.

 

[Anonym]

Jeg tipper terapeuten vil at du skal fokusere på fremtiden og ikke fortiden.

Jeg vet ikke om jeg klarer det.

 

[Anonym]

Jeg føler meg såret over slik ting er blitt etter at han startet sitt firma og vi fikk et barn til. Slik han har oppført og behandlet meg.

Men det kan jo være jeg overreagerer, jeg føler meg forlatt og at jeg skal fikse alt.

Og jeg vet at alt med barna faller på meg, alt i huset og samtidig skal jeg også skjøtte en jobb.

Så da lurer jeg jo på, er det vits at jeg blir i dette forholdet? For jeg ønsker ikke å vere alenemor i et forhold.

Og min kommende arbeidsgiver vil også ha krav til meg, men døgnet har ikke flere timer å ta av nesten.

Det føles urettferdig.

 

[unike]

Dette er ikke en lett situasjon, men jeg skal prøve å forklare hva problem me har.

Vi fikk et barn for et par år siden, det barnet har vært krevende og vi har barn sammen fra før og.

Samtidig med at vi fant ut at vi ventet nytt barn, giftet vi oss og han startet et firma, det innebærer mye jobbing og det skjønner jeg jo.

I løpet av disse årene føler jeg at vi har glidd fra hverandre, han har priotert sitt arbeid og sine fritidssysler, han gir meg ikke komplimanger, nærhet, viser omsorg (med mindre han vil ha noe). Jeg føler at han tar meg for gitt, det passer han fint at vi er gift, da slipper han å tenke på samvær og evt utlegg han må betale for barna våre.

Jeg har nå fått problemer med mine følelser for han, samtidig som jeg føler meg lite verdt, føler at jeg fungerer som en barnevakt, hushjelp og ellers det han måtte ha av behov som må dekkes.

Vi går i terapi, har hatt 3 samtaler nå og forrige gang sa terapauten at jeg måtte glemme det vonde som har skjedd og gå videre.

Er det slik at jeg skal tilgi alt og aldri snakke ut om det? Vi skal gå til samtale hver for oss heretter, for jeg trenger å sortere det vonde. Men det føles som jeg ikke skal bry han med mine følelser og vonde opplevelser, og det gjør at jeg føler meg enda mindre verdt.

Er det slik det er å gå til terapauter?

Håper at dere kan hjelpe, gi meg synspunkt eller fortelle meg om jeg har misforstått det hele...

Det høres ut som du har mistet deg selv litt. Du drar jo lasset helt alene. Hva med å gå til en psykolog istedenfor en terapeut (familieterapeut?)?

Foreslår terapeuten at mannen din skal endre på de tingene du ønsker? At han skal se deg, at han skal dele på oppgaver i hus & hjem ?

Jeg tror veldig mange som leser skrivet ditt vekker til live gamle minner eller kjenner seg igjen i det forholdet de er i pr i dag. Noen har ikke mer å jobbe med og har det best fra hverandre, andre har det best etter å ha jobbet seg igjennom det.

Jeg har bare vært i forhold som ikke har hatt mer å jobbe med, så jeg har kun vært hos familieterapeut 1 gang. Han hadde vært terapeut i 8 år og hadde aldri rådet noen til å gå fra hverandre, slik han rådet oss til å gjøre.

Jeg har ikke mye å bidra med her annet enn å ønske deg masse lykke til. Jeg håper du får en bedre hverdag snart

 

[Anonym]

Det høres ut som du har mistet deg selv litt. Du drar jo lasset helt alene. Hva med å gå til en psykolog istedenfor en terapeut (familieterapeut?)?

Foreslår terapeuten at mannen din skal endre på de tingene du ønsker? At han skal se deg, at han skal dele på oppgaver i hus & hjem ?

Jeg tror veldig mange som leser skrivet ditt vekker til live gamle minner eller kjenner seg igjen i det forholdet de er i pr i dag. Noen har ikke mer å jobbe med og har det best fra hverandre, andre har det best etter å ha jobbet seg igjennom det.

Jeg har bare vært i forhold som ikke har hatt mer å jobbe med, så jeg har kun vært hos familieterapeut 1 gang. Han hadde vært terapeut i 8 år og hadde aldri rådet noen til å gå fra hverandre, slik han rådet oss til å gjøre.

Jeg har ikke mye å bidra med her annet enn å ønske deg masse lykke til. Jeg håper du får en bedre hverdag snart

Hun sier ikke så mye ang det, at han kan lære seg vaskemaskinen og legge på plass tøyet sitt, når jeg legger det på sengen hans.

Ellers går det mest i at jeg må glemme alt dette og (tror jeg) tilgi han, men det virker mest som han ikke trenger å tilgis.

Jeg har gått til psykolog, jeg har en sterk psyke og har taklet utrulig mye allerede i livet. Ellers så var hun enig med meg, at jeg har grunn til å føle det jeg gjør.

Ellers når jeg snakker med mennsker jeg kjenner, så virker det som dei syns jeg har en perfekt mann og at jeg burde tåle mer. Han er den perfekte mann, stiller opp for barna og hjemmet, og gjør mer enn det han faktisk gjør.

Ja, jeg har sikkert mistet meg selv. Jeg er kun mor/husmor/kokk/vaskehjelp. Han prøver å gi meg litt fri om kveldene men det meste er vanskelig pga hans jobb. Jeg får ikke ha mine egne hobbyer, for han jobber så mye per dag. Fra 6-17.15 (da er han heime 17.15) og den andre uken jobber han fra 14 .00 til 2-4 om natten.

Og han tar meg ikke med på avgjørelser ang jobb, ekstrajobb ( ja det har han hver desember) og annahver jul/nyttår jobber han også.

Jeg kunne sikkert ramset opp mye mer men dette får holde.

 

[unike]

Hun sier ikke så mye ang det, at han kan lære seg vaskemaskinen og legge på plass tøyet sitt, når jeg legger det på sengen hans.

Ellers går det mest i at jeg må glemme alt dette og (tror jeg) tilgi han, men det virker mest som han ikke trenger å tilgis.

Jeg har gått til psykolog, jeg har en sterk psyke og har taklet utrulig mye allerede i livet. Ellers så var hun enig med meg, at jeg har grunn til å føle det jeg gjør.

Ellers når jeg snakker med mennsker jeg kjenner, så virker det som dei syns jeg har en perfekt mann og at jeg burde tåle mer. Han er den perfekte mann, stiller opp for barna og hjemmet, og gjør mer enn det han faktisk gjør.

Ja, jeg har sikkert mistet meg selv. Jeg er kun mor/husmor/kokk/vaskehjelp. Han prøver å gi meg litt fri om kveldene men det meste er vanskelig pga hans jobb. Jeg får ikke ha mine egne hobbyer, for han jobber så mye per dag. Fra 6-17.15 (da er han heime 17.15) og den andre uken jobber han fra 14 .00 til 2-4 om natten.

Og han tar meg ikke med på avgjørelser ang jobb, ekstrajobb ( ja det har han hver desember) og annahver jul/nyttår jobber han også.

Jeg kunne sikkert ramset opp mye mer men dette får holde.

Uff, ja, du trenger ikke si mer, kjære deg.

Jeg tenkte at du kunne ta opp samlivet med en psykolog istedenfor familieterapeut. Jeg har ihvertfall fått mye mer ut av å reflektere rundt samlivet med en psykolog.

Både du og han har jobber. Da bør dere dele 50/50 på alt annet også syns jeg. Jeg skjønner det at andre kan se det som om alt er bra hjemme hos dere. Folk har vel som regel en tendens til å tenke at andre har det perfekt.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at at det bør være i hans ønsker også at dere delegerer oppgavene slik at begge har det bra. Du fortjener ikke å ha det mindre bra . Lykke til ! God klem

 

[Pippa1000]

Hei!
Jeg føler for å gi noen råd! Jeg har selv vært i lignende situasjon, og det er viktig at dere/du får hjelp! Snakk UT om alt du har inni deg, gjerne hos en psykolog. Alt du bærer på og som tynger deg MÅ UT!!! Fortell også mannen din hvordan du føler/har det, uten at du på noen måte "angriper" ham. Jeg sendte selv min mann en e-post - og det fikk ham virkelig til å tenke og reflektere i fred og ro. Det er noe som heter i gode og onde dager! Dere møter nå de onde, og ved å overvinne dem vil dere bli sterkere og komme styrkende ut av dette. Selvsagt må dere ha de rette følelsene for hverandre og ønske om å dele livet videre! Stå på! Ikke gi deg! Snakk ut med et psykolog, si hva du føler ovenfor din mann - og kanskje redder det samlivet deres - og barna får beholde mamma pOg pappa sammen.
Ønsker deg masse lykke til!!! Tror selv det er for lett å gi opp..... Ikke snakke ut...! For mange.... Stå på!!! Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet, og motgang kan gjøre dere enda sterkere og binde dere mer sammen om dere våger å stå i alt det vonde en stund!!! Lykke til!!!!