Først vil jeg si at det er veldig leit å høre at du har det sånn
.
Ikke lett å være gravid og mamma til en ( og "mamma" til en voksen mann som skulle vært din støtte nå!).
Jeg ville snakket om dette med jordmor først og så tatt kontakt med familievernkontoret. Han trenger å skjønne at det er alvor nå. Umodne menn har en tendens til ikke å skjønne alvoret før det er for sent, var min erfaring i flere tidligere forhold. I tillegg så har han fått en sovepute siden han er vant til at han ikke trenger å endre på handlingene sine, fordi du er jo der og ordner opp. Du har selvfølgelig gjort det for familiens beste, ikke egentlig bare for han tenker nå jeg.
De menneskene vi er glade i er ikke uten feil, akkurat som oss selv. Det som er viktig, er at vi evner å ta tak i våre feil når de som står oss nærmest varsler oss om at det er et seriøst problem. Det er kjærlighet å gi den man elsker rom og tid til å endre på noe, men det er også kjærlighet å være villig til å endre på noe. Er man uvillig til å forsøke, så mener jeg at man til slutt må ta konsekvensen av dette å bryte relasjonen. Det som er vanskelig, er vel å finne ut av når man har kommet til dette punktet og hvor lang vegen man er villig til å gå virkelig er. Kommer dere gjennom dette, vil dere styrke forholdet på andre siden. Dere vil lære mer om den andre og dere selv og kjærligheten får nytt og sterkere tak.
Jeg tror at en objektiv tredjeperson som dere begge føler en viss kjemi med, er det dere trenger. Husk at familie er god støtte hver for dere, men de er ikke objektive.
Det trengs litt mot fra dere begge å ta det skrittet, for det er ikke enkelt og skulle sitte der å blottlegge seg for et fremmed menneske selv om det har taushetsplikt. Hvis dere elsker hverandre, er det vel verdt å prøve det ?
Stor trøsteklem til deg oppi alt dette.
Jeg håper dere greier dere gjennom denne tunge kneika, for det høres ut som at du elsker mannen din.