Samlivsbrudd og null samarbeid..

[Pink]

Vi er midt oppe i ett samlivsbrudd, allerede i januar har jeg forklart mannen at jeg vil ut av forholdet men fremdeles bor vi sammen. Han har mistet jobben, har et kort vikariat nå i sommer bare.
problemet mitt er at han nekter å samarbeide, sier han ikke vil selge leiligheten. Jeg orker ikke å bo sammen her mye lenger, gråter hver dag og vi krangler foran ungene stadig vekk.
Han sier han ikke er klar men hvor lenge skal jeg måtte vente? Denne situasjonen sliter meg helt ut...
Har funnet en leilighet jeg har råd til, den er ferdigstilt i starten av 2021. Er 40 min unna der vi bor nå og han mener at jeg kan bare flytte men at barna blir hos han, noe som er uaktuelt for meg. Han nekter at de skal bytte bhg, men jeg har hverken råd el lyst til å bo her vi bor nå, vil ut av byen og bo litt roligere og mer landlig til. Jeg skjønner ikke hvordan vi skal kunne bli enige om noe, jeg vil ikke bli boende kun pga bhg. Barna er 4 og 1 - kan han kreve 50/50 og at jeg må bli boende her vi bor nå? Skjønner at det blir tøft for barna med både ny bhg og bosted i tillegg til skilsmisse, men jeg vil så gjerne ut av byen - er villig til at han kan komme flere ggr i uka på besøk og alt, men ingenting jeg sier gjør han fornøyd.
Er så sliten og lei, mister hår og vekt, får ikke sove og er bare stressa over alt.. han er ikke klar sier han men jeg er virkelig overmoden for en ny start...
noen tips/råd? Ble veldig rotete dette her...

 

[Brynet]

Dette hørtes veldig tungt ut og vanskelig Selv nylig hatt samlivsbrudd, men vi samarbeider heldigvis veldig bra. Takk og lov for det kjenner jeg.

Men jeg flytta helst ut 2 uker etter, jeg klarte ikke bo sammen da og bare "dra" det ut i det uendelige. Det kjente jeg tærte veldig på meg. Men hjelper jo å kunne prate sammen også da.

Har dere bestilt meklingstime? Vi følte det var veldig god informasjon å få der for vår del i det minste. For deres del kan det vel gjerne hjelpe med annet også da? Spm, samarbeid og annet dere enn vil/ønsker ta opp.

 

[Kengu]

Jeg skjlnner jo han også, at han ikke vil dere skal flytte 40 min unna.
Det blir jo også mye nytt før barna med flytting og bytting av barnehage.
Har dere vært på fvk?

 

[Veivalsa]

Første skritt er vel mekling/familievernkontoret.
Høres ellers veldig tøft ut
Sender en klem

 

[B]

Vi er midt oppe i ett samlivsbrudd, allerede i januar har jeg forklart mannen at jeg vil ut av forholdet men fremdeles bor vi sammen. Han har mistet jobben, har et kort vikariat nå i sommer bare.
problemet mitt er at han nekter å samarbeide, sier han ikke vil selge leiligheten. Jeg orker ikke å bo sammen her mye lenger, gråter hver dag og vi krangler foran ungene stadig vekk.
Han sier han ikke er klar men hvor lenge skal jeg måtte vente? Denne situasjonen sliter meg helt ut...
Har funnet en leilighet jeg har råd til, den er ferdigstilt i starten av 2021. Er 40 min unna der vi bor nå og han mener at jeg kan bare flytte men at barna blir hos han, noe som er uaktuelt for meg. Han nekter at de skal bytte bhg, men jeg har hverken råd el lyst til å bo her vi bor nå, vil ut av byen og bo litt roligere og mer landlig til. Jeg skjønner ikke hvordan vi skal kunne bli enige om noe, jeg vil ikke bli boende kun pga bhg. Barna er 4 og 1 - kan han kreve 50/50 og at jeg må bli boende her vi bor nå? Skjønner at det blir tøft for barna med både ny bhg og bosted i tillegg til skilsmisse, men jeg vil så gjerne ut av byen - er villig til at han kan komme flere ggr i uka på besøk og alt, men ingenting jeg sier gjør han fornøyd.
Er så sliten og lei, mister hår og vekt, får ikke sove og er bare stressa over alt.. han er ikke klar sier han men jeg er virkelig overmoden for en ny start...
noen tips/råd? Ble veldig rotete dette her...

Dette vil du ikke høre, men klart han kan kreve 50/50, han kan til og med kreve at barna skal bli hos han på samme måte som du kan kreve de samme tingene. Ingen av dere har noen større rett til barna enn den andre.

Jeg tror det er lurt å begynne med familievernkontoret. Og så tror jeg at du kanskje bør vurdere å legge vekk planer om å flytte så langt unna, men heller se på noe i nærområdet. Da kan det være lettere for dere å bli enige om feks 50/50 og slikt. Dere har begge to samme ansvar og rettigheter overfor barna, dermed må dere bli enige i denne saken.

 

[B]

Jeg skjlnner jo han også, at han ikke vil dere skal flytte 40 min unna.
Det blir jo også mye nytt før barna med flytting og bytting av barnehage.
Har dere vært på fvk?

Jeg skjønner han også, hadde aldri latt samboeren ta med seg barna våre 40 minutter unna her vi bor. Jeg hadde kjempet med nebb og klør.

 

[Kengu]

Jeg skjønner han også, hadde aldri latt samboeren ta med seg barna våre 40 minutter unna her vi bor. Jeg hadde kjempet med nebb og klør.

Da vi gikk fra hverandre, fortalte både venner og familie meg at lykkelige mor gir glade barn så derfor burde jeg g flytte til hjemstedet mitt, 50 mil unna pappaen Å nei selvsagt gjorde jeg ikke det.

 

[Pink]

Skjønner at ingen av oss har mer rett på barna enn den andre, i vårt tilfelle har han alltid vært mye borte med sine hobbyer/venner og barna er vant til at jeg alltid er der, jeg legger dem hver dag og er den som er «nærmest» sånn sett. Selvsagt ønsker jeg at far skal være masse med dem, han er superviktig for dem begge men synes at de begge (og spesielt minstemann) er for små til å bo 50/50.
Ang å flytte 40 min unna, vi bor i sentrum av Oslo nå - jeg har ikke råd til annet enn kanskje 20 kvadrat hvis jeg skal kjøpe alene. 40 min unna kan jeg få masse plass, nær skog/vann og med veldig barnevennlig beliggenhet. Et mye mer ideelt sted å vokse opp enn der vi bor nå. Vi har begge bil og ser ikke kjøring som det største problemet. I «verste» fall ender jeg med å måtte leie i området, et område vi begge har ønsket å flytte vekk fra. Det kan jo selvsagt bli bedre enn jeg frykter, akkurat nå føles alt bare overveldende og uoverkommelig..
Føler at problemet er at han ikke vil at vi skal gå fra hverandre og vil hverken snakke ordentlig ut eller prøve å finne felles løsninger med meg.. skal bestille time til mekling i morgen og håper det kan hjelpe oss å finne løsninger :-(
Er så slitsomt å føle seg så alene om alle tenker og bekymringer, trengte kanskje bare å «tømme» meg litt et sted..

 

[Kengu]

Skjønner at ingen av oss har mer rett på barna enn den andre, i vårt tilfelle har han alltid vært mye borte med sine hobbyer/venner og barna er vant til at jeg alltid er der, jeg legger dem hver dag og er den som er «nærmest» sånn sett. Selvsagt ønsker jeg at far skal være masse med dem, han er superviktig for dem begge men synes at de begge (og spesielt minstemann) er for små til å bo 50/50.
Ang å flytte 40 min unna, vi bor i sentrum av Oslo nå - jeg har ikke råd til annet enn kanskje 20 kvadrat hvis jeg skal kjøpe alene. 40 min unna kan jeg få masse plass, nær skog/vann og med veldig barnevennlig beliggenhet. Et mye mer ideelt sted å vokse opp enn der vi bor nå. Vi har begge bil og ser ikke kjøring som det største problemet. I «verste» fall ender jeg med å måtte leie i området, et område vi begge har ønsket å flytte vekk fra. Det kan jo selvsagt bli bedre enn jeg frykter, akkurat nå føles alt bare overveldende og uoverkommelig..
Føler at problemet er at han ikke vil at vi skal gå fra hverandre og vil hverken snakke ordentlig ut eller prøve å finne felles løsninger med meg.. skal bestille time til mekling i morgen og håper det kan hjelpe oss å finne løsninger :-(
Er så slitsomt å føle seg så alene om alle tenker og bekymringer, trengte kanskje bare å «tømme» meg litt et sted..

Jeg skjønner det er vanskelig nåe man ikke kommmer noen vei, det å bo sammen lenge etteepå er slitsomt, håper dere får hjelp på fvk

 

[B]

Skjønner at ingen av oss har mer rett på barna enn den andre, i vårt tilfelle har han alltid vært mye borte med sine hobbyer/venner og barna er vant til at jeg alltid er der, jeg legger dem hver dag og er den som er «nærmest» sånn sett. Selvsagt ønsker jeg at far skal være masse med dem, han er superviktig for dem begge men synes at de begge (og spesielt minstemann) er for små til å bo 50/50.
Ang å flytte 40 min unna, vi bor i sentrum av Oslo nå - jeg har ikke råd til annet enn kanskje 20 kvadrat hvis jeg skal kjøpe alene. 40 min unna kan jeg få masse plass, nær skog/vann og med veldig barnevennlig beliggenhet. Et mye mer ideelt sted å vokse opp enn der vi bor nå. Vi har begge bil og ser ikke kjøring som det største problemet. I «verste» fall ender jeg med å måtte leie i området, et område vi begge har ønsket å flytte vekk fra. Det kan jo selvsagt bli bedre enn jeg frykter, akkurat nå føles alt bare overveldende og uoverkommelig..
Føler at problemet er at han ikke vil at vi skal gå fra hverandre og vil hverken snakke ordentlig ut eller prøve å finne felles løsninger med meg.. skal bestille time til mekling i morgen og håper det kan hjelpe oss å finne løsninger :-(
Er så slitsomt å føle seg så alene om alle tenker og bekymringer, trengte kanskje bare å «tømme» meg litt et sted..

Jeg forstår deg veldig godt, både det økonomiske med bosted og at du selvsagt ikke vil gi barna fra deg. Det er veldig komplisert,og hvem som står barna nærmest spiller jo også inn. Har han råd å bo der alene da, eller i noe tilsvarende? Kunne det være en løsning at begge to flytter til samme plass men hver for seg?

Jeg tror nok du kan ha rett i at han egentlig vil dere skal være sammen og derfor setter seg på bakbeina. Jeg tror det er om å gjøre at han nå skjønner det er slutt og alvoret, og at dere sammen finner gode løsninger for dere alle. Det tror jeg familievernkontoret kan hjelpe dere med.

Samlivsbrudd er tungt, det er regnet som en av de tyngste og største påkjenningene utenom dødsfall i nær familie. Jeg vil ikke du skal tro at jeg mente du ville nekte far noe, men jeg tror kanskje at vi som er så knyttet til barna våre ikke alltid ser at det samme kan gjelde for den andre forelderen. Hadde jeg og samboere gått fra hverandre og han flyttet avgårde med ungene hadde jeg gått helt i kjelleren. Jeg tror det samme gjelder for han.

 

[B]

Da vi gikk fra hverandre, fortalte både venner og familie meg at lykkelige mor gir glade barn så derfor burde jeg g flytte til hjemstedet mitt, 50 mil unna pappaen Å nei selvsagt gjorde jeg ikke det.

Nei, det blir jo så langt at den ene forelderen har risiko for å mer eller mindre falle ut av bildet fordi unger og forelder ikke lengre føler de kjenner hverandre. Så er der jo enkelte som må flytte på seg for jobb eller nettverket rundt, og det skjønner jeg.

 

[Apekatter]

Dette høres veldig vanskelig ut, ønsker deg lykke til videre! Jeg vet om et par som leide en hybel og bodde annenhver uke i huset, slik at de hadde råd til å holde bosted stabilt for barne. Vet ikke om det er aktuelt for deg, men hvis det kunne fungert kunne dere sluppet å bo sammen uten at barna må flytte sånn med en gang. Kanskje det er lettere å snakke sammen om samarbeid videre når en ikke bor oppå hverandre også. Håper uansett at dere finner ut av det

 

[trallemamma]

Mitt råd er å ikke gå fra hverandre når man har så små barn,- da er man i krise pga småbarnstid, og det meste kan være vanskelig og man forandrer seg og tenker annerledes om ting. Det kan gå seg til hvis man gir det tid! Og gå til noen å snakke med om det. Skrev et mer utfyllende innlegg til en annen i samme situasjon her inne for litt siden, har ikke tid til det nå. Men dette blir veldig voldsomt for barna, og det er veldig sannsynlig (statistisk) at dere begge finner dere nye etterhvert, og så blir det kanskje stesøsken og steforeldre også. Og (igjen statistisk) går 50% av de som har gått fra noen før, fra neste partner også ... Så det beste er i de fleste (ja, det er unntak) tilfeller, er faktisk å finne ut av det med partner! Kjærlighet er hovedsaklig et spm om bestemmelse, ikke følelser. Man kan jobbe seg gjennom det aller, aller meste (unntak vold etc altså), og kjærligheten kan føles igjen om en stund. Sikkert ikke det du vil høre, men dette blir ikke bra for ungene på lengre eller kortere sikt ville jeg tro!