Samlivet rakner

[T-mother4one]

Hei!
Jeg må lufte noen tanker jeg går med, for meg selv. Jeg og samboer har hus, bil og 3 flotte barn. De er tette i alder (1-5 år). Så det har selvsagt gått i barn og hus/hjem den siste tiden. Men jeg var usikker på forholdet vårt allerede i graviditeten med barn nr 2. Men det gikk seg jo til. Barn nr 3 var et uhell da vi brukte prevensjon, men bestemte oss for å beholde selv om det ikke vart mitt største ønske. Nå er sistemann snart bikket 1 og et halvt år. Vi har ikke hatt samleie på over 1 år. Ingen klem, kos, kyss. Vi er et godt team og venner, men thats about it. Jeg er så lei meg. Har prøvd å lufte det med han flere ganger. Kommer med unnskyldninger… Nå har det gått så lang tid at jeg syns det er ubehagelig om vi skulle ha tatt på hverandre. Men what to do? Skjønner dere ikke kan fortelle meg det, men noen med samme erfaring? Tenker på det HELE TIDEN. Det tapper meg og humøret mitt går opp og ned. Kan jeg klare meg selv alene?? Er redd det har gått for langt her for å finne tilbake til kjæresterier…. Vi er som sagt venner men krangler stadig, eller diskuterer. Jeg rømmer mer og mer med å gå turer osv, det er da jeg føler meg fri fra de værste tankene om hvor dette skal ende. Men jeg er idag svært ulykkelig og ensom i forholdet. Baah… Jeg har aldri vært gjennom dette før. Vi har vært sammen snart 10 år og har barn, aldri gått gjennom brudd eller noe før. Har full jobb, men det er jo svindyrt å eventuelt bli alene. Om det er det jeg ender opp med da. BEKLAGER langt innlegg. Har ikke turt å si det høyt til søster eller bestevenninne, så dette ble bare rotete innlegg på anonymt forum

 

[Herbal Tea]

Hei!
Jeg må lufte noen tanker jeg går med, for meg selv. Jeg og samboer har hus, bil og 3 flotte barn. De er tette i alder (1-5 år). Så det har selvsagt gått i barn og hus/hjem den siste tiden. Men jeg var usikker på forholdet vårt allerede i graviditeten med barn nr 2. Men det gikk seg jo til. Barn nr 3 var et uhell da vi brukte prevensjon, men bestemte oss for å beholde selv om det ikke vart mitt største ønske. Nå er sistemann snart bikket 1 og et halvt år. Vi har ikke hatt samleie på over 1 år. Ingen klem, kos, kyss. Vi er et godt team og venner, men thats about it. Jeg er så lei meg. Har prøvd å lufte det med han flere ganger. Kommer med unnskyldninger… Nå har det gått så lang tid at jeg syns det er ubehagelig om vi skulle ha tatt på hverandre. Men what to do? Skjønner dere ikke kan fortelle meg det, men noen med samme erfaring? Tenker på det HELE TIDEN. Det tapper meg og humøret mitt går opp og ned. Kan jeg klare meg selv alene?? Er redd det har gått for langt her for å finne tilbake til kjæresterier…. Vi er som sagt venner men krangler stadig, eller diskuterer. Jeg rømmer mer og mer med å gå turer osv, det er da jeg føler meg fri fra de værste tankene om hvor dette skal ende. Men jeg er idag svært ulykkelig og ensom i forholdet. Baah… Jeg har aldri vært gjennom dette før. Vi har vært sammen snart 10 år og har barn, aldri gått gjennom brudd eller noe før. Har full jobb, men det er jo svindyrt å eventuelt bli alene. Om det er det jeg ender opp med da. BEKLAGER langt innlegg. Har ikke turt å si det høyt til søster eller bestevenninne, så dette ble bare rotete innlegg på anonymt forum

Kjære deg, jeg fikk så utrolig vondt av deg når jeg leste innlegget ditt. Den ensomheten du beskriver – å bo sammen med en mann i et flott hus, ha alt på stell, men mangle all nærhet, kos og intimitetsfølelse – er helt ubeskrivelig tærende. Du blir tømt for energi fordi du går og tenker på det hele tiden.

Jeg har selv vært i et langvarig forhold (nesten 7 år) uten barn hvor vi hadde alt på stell, bortsett fra det som kanskje betyr mest: ømheten og nærheten. For meg endte det med at jeg dro fordi min daværende samboer ikke ønsket å bruke energi på å redde oss. Men jeg vet hvor ekstremt vondt det er å føle seg som kun et 'team' og praktiske partnere, i stedet for kjærester.

Siden dere har tre tette og veldig små barn (1–5 år), er det ekstremt lett at kjærligheten drukner i logistikk, bleier og søvnmangel. Det er helt naturlig at romantikken tar en pause i denne fasen, men når det har gått så langt at berøring føles ubehagelig, og du føler deg ulykkelig og ensom, må noe gjøres. Siden du skriver at du ønsker å finne en vei tilbake, vil jeg gi deg et par råd for hvordan du kan gå frem:

• Du må slutte å 'lufte det'. Du må være brutalt ærlig med han. Du skriver at du har prøvd å lufte det, men at han kommer med unnskyldninger. Ofte forstår ikke menn alvoret før det blir sagt i klartekst. Du må sette deg ned med ham i en rolig stund (uten barna til stede) og si det akkurat som det er: 'Jeg elsker deg og det teamet vi er, men jeg er dypt ulykkelig og ensom slik vi har det nå. Jeg er redd for at forholdet vårt kommer til å ryke hvis vi ikke gjør noe drastisk, og jeg vil at vi skal kjempe for oss.' Da kan han ikke gjemme seg bak unnskyldninger lenger.
• Krev familievernkontoret. Siden dere har barn sammen, har dere alt å vinne på å få hjelp utenfra. Det er gratis, og en nøytral tredjeperson kan hjelpe dere med å bryte mønsteret med konstant krangling og diskusjoner. Hvis han nekter å bli med, eller ikke viser vilje til å legge inn en innsats, så har du i det minste fått det svaret du trenger for å vite hva veien videre blir.
• Begynn i det små (mikro-nærhet). Når det har gått over et år uten samleie eller kos, blir terskelen for sex altfor høy. Glem sex i første omgang. Begynn med å avtale en klem på 10 sekunder når dere ses, eller å holde hender i sofaen. Dere må ufarliggjøre berøring igjen.
• Du klarer deg alene hvis du må! Du spør om du vil klare deg alene, og uttrykker bekymring for økonomien. Ja, det er svindyrt å bo alene, og det blir tøft med tre små, men det offentlige har overgangsstønader, og man finner alltid en måte å løse det praktiske på. Det er bedre å være alenemor og ha det bra, enn å bo i et forhold som sakte men sikkert bryter ned den psykiske helsen din.

Det at du ikke har turt å si det til søster eller bestevenninne gjør nok at du bærer på en enorm bør alene. Mitt aller varmeste råd er å velge ut én person du stoler helt og holdent på, og bare si det høyt. Det letter på trykket i hodet ditt.

Du fortjener å være lykkelig, og barna dine fortjener en mamma som har det bra. Gi forholdet en sjanse der du krever at dere søker hjelp, men vit at du er sterk nok til å stå på egne ben om han ikke blir med på reisen. Sender deg en enorm klem!

 

[EndeligTrebarnsmamma]

Hei!
Jeg må lufte noen tanker jeg går med, for meg selv. Jeg og samboer har hus, bil og 3 flotte barn. De er tette i alder (1-5 år). Så det har selvsagt gått i barn og hus/hjem den siste tiden. Men jeg var usikker på forholdet vårt allerede i graviditeten med barn nr 2. Men det gikk seg jo til. Barn nr 3 var et uhell da vi brukte prevensjon, men bestemte oss for å beholde selv om det ikke vart mitt største ønske. Nå er sistemann snart bikket 1 og et halvt år. Vi har ikke hatt samleie på over 1 år. Ingen klem, kos, kyss. Vi er et godt team og venner, men thats about it. Jeg er så lei meg. Har prøvd å lufte det med han flere ganger. Kommer med unnskyldninger… Nå har det gått så lang tid at jeg syns det er ubehagelig om vi skulle ha tatt på hverandre. Men what to do? Skjønner dere ikke kan fortelle meg det, men noen med samme erfaring? Tenker på det HELE TIDEN. Det tapper meg og humøret mitt går opp og ned. Kan jeg klare meg selv alene?? Er redd det har gått for langt her for å finne tilbake til kjæresterier…. Vi er som sagt venner men krangler stadig, eller diskuterer. Jeg rømmer mer og mer med å gå turer osv, det er da jeg føler meg fri fra de værste tankene om hvor dette skal ende. Men jeg er idag svært ulykkelig og ensom i forholdet. Baah… Jeg har aldri vært gjennom dette før. Vi har vært sammen snart 10 år og har barn, aldri gått gjennom brudd eller noe før. Har full jobb, men det er jo svindyrt å eventuelt bli alene. Om det er det jeg ender opp med da. BEKLAGER langt innlegg. Har ikke turt å si det høyt til søster eller bestevenninne, så dette ble bare rotete innlegg på anonymt forum

Jeg ville prøvd parterapi dersom dere har lyst til å gi forholdet en sjanse. Jeg og mannen min gikk gjennom en lignende krise etter at tredjemann ble født, og terapien (vi gikk i 3 mnd) hjalp oss veldig.

 

[Mymlens]

Parterapi på familievernkontoret