Søskensjalusi...??

lissom

Forumet er livet
Har ei jente på 2 1/2 år som nå skal bli storesøster om et halvt års tid.... Og jeg er så spent på hvordan det skal gå!!! Hun har ikke vært så mye med babyer, men hun er veldig storesøster for de som er litt mindre i barnehagen, passer på de og sånt.... men de må hun jo ikke dele mamma og pappa med, hvis dere skjønner....

Vi har fått en katt for en stund siden, og den er hun helt klengete på.... og hvis hun ikke er helt fornøyd med ting, går det utover katten, da sparker hun den, eller tar kvelertak!!! Jeg blir helt fra meg!! Jeg sier klart fra at det ikke er greit, og tar hintet om at hun har fått for liten oppmerksomhet, og gjør noe sammen med henne... Men blir det så enkelt med en liten baby som trenger mye mer oppmerksomhet og pleie enn en katt....???

Heldigvis er vi jo to om oppgaven, men det er det å bli enige om ting... Og hvordan kan vi i det hele tatt forberede jenta vår på at det snart dukker opp en ny krabat, som skal være her hele døgnet - alltid!!!!!?? Akkurat nå forstår hun jo ikke så mye, selv om vi leser bøker om babyer i magen, og prøver å si at mamma har en sånn i magen....

Noen som har erfaring, eller bare tanker rundt det???
 
Hei er vel kanske ikke den rette til å svare på dette, men jeg ville ihvertfall latt henne blitt med på å stlelle babyen og latt henne være med når dere gjør noe med den, men når babyen sover ville jeg gittt henne oppmerksomheten.
La henne få vite at hun også får tid med dere. Les for henne og gjør andre ting med bare henne innimellom.

Slik ville jeg ihvertfall gjort det for å få hunden i hjemmet ikke til å bli sjalu, det fungerer gjerne på barn også.

Holdefastklem
 
Takk for råd, er nok sånn vi kommer til å prøve å løse det.... Men det er jo vanskelig å vite hvordan det egentlig blir. Innen den tid er jo snuppa blitt tre år, så hun forstår gjerne mer enn hun gjør nå, og!

Flere råd tas imot med stor takk!!!!
 
Vet ikke om det er så mye man kan gjøre på forhånd, annet enn det du allerede gjør. Det fins nok også bøker som handler om det å få småsøsken og sjalusi, beregnet på barn. Ellers er det greit å snakke med besteforeldre, tanter og onkler om det på forhånd. Man blir fort opptatt av den som er liten og søt og vil gjerne hilse på det nye familiemedlemmet. Babyen skjønner jo ikke noe av det om søsteren får oppmerksomhet først, men det vil storesøster. Be dem om å "se" henne først, og gi henne masse oppmerksomhet, gjerne en liten storesøsterpakke også. Så kan de jo be storesøster vise frem den lille, slik at hun får være med på det.

Jeg har to barn fra før, 3 og 4 år gamle, og venter nå det tredje. Den minste er svært opptatt av babyen i magen, snakker om den daglig, hun stryker på magen, synger for den o.l. Slik er det enkelt, for da styrer hun hvor mye fokus hun vil ha på det. Hun er kjempepositiv nå, men vet jo ikke egentlig hva det innebærer etterpå. Men jeg har bekkenløsning nå og det medfører at jeg ikke kan løfte henne nå, og hun må gjøre mer selv nå. På den måten har hun måttet begynne å innrette seg etter det allerede. Kanskje ikke overgangen blir så stor. Hun har jo en storebror, så hun har jo aldri vært alene, er vant til å dele oppmerksomheten med ham.

Størstemann var bare litt over 1år da han ble storebror, og han har vært ekstremt sjalu fra dag 1!!! Det er bedre nå, men absolutt tilstede i stor grad. Han har et enormt behov for oppmerksomhet. Det tilspisset seg da han var et par år og vi var ganske frustrerte en periode. Det ble jo svært mye negativ oppmerksomhet på ham, fordi han gjorde så mye "galt". Da var vi til en samtale med spesialpedagog for å få noen tips. Det viktigste var å overse det som kunne overses, ikke gi ham oppmerksomhet på det. Og så skulle vi overøse ham med positiv oppmerksomhet når han ikke gjorde noe galt. Kjempeslitsomt, men absolutt verdt innsatsen.

Du er langt på vei når du har fokus på disse tingene, og som du sier, så trenger det jo ikke å bli noe problem overhodet. Håper det beste!! Lykke til!
 
helt enig med det der [:)] tror det er ganske viktig at dere gir henne oppgaver når den lille kommer sånn at hun føler seg litt "stor". tror det er veldig stas for barn i hennes alder. men jeg har ikke noe erfaring der. men men lykketil [:)] går nok bra
 
Jeg tenker også mye på dette. Sønnen min blir to rett før den nye kommer.
Han er veldig glad i søskenbarnet sitt som nå er 6 mnd. Veldig forsiktig og skal bort og kose han hele tida.. [:D] Men reagerte litt da han var på fanget til mamma og det ikke var nok plass til begge..

Ellers er det mange gode råd her.. Må bare passe seg så man ikke gir dem oppmerksomhet for feil ting, slik som jeg mener søstra mi har gjort.. Litt..
Eldste jenta der er nesten to år eldre, og ganske så bortskjemt. Så hun har gjort gale ting og skriker mye, surver enormt mye, og får mye oppmerksomhet når hun gjør dette..
Er faktisk litt plagsomt til tider.. [;)]
Håper jeg klarer å takle dette riktig.. Men det er nok ikke så lett som man tror.. [&:]
 
Jeg kan bare svare for hvordan jeg selv har opplevd det med søskensjalusi..

Først er det storebroen min, han er to år eldre enn meg, og var hele slekta's lille gullgutt, han hadden ingen problemer med å bli storebror da jeg ble født, han var veldig grei med meg, og stolt av å være 2 år større[;)]

Så kom problemene [8D] Jeg var 5 år før jeg ble storesøster, og gutten som kom etter meg var et "mirakelbarn" med tanke på at min pappa hadde vert syk (kreft) og fått mange behandlinger som han kunne blitt steril av, men det skjedde altså ikke, og min lillebror var senter for ALLE's oppmerksomhet, jeg var 5 og kjempefornerma for at han ikke var jente[8D]

Da jeg var 8 ble jeg storesøster igjen, -for meg var det greit nok, jeg hadde vent meg til å ikke være babyen i huset lenger, men "mirakelbarnet" (nr3 i søskenflokken) og nr4. var støtt i krangel.. Det gikk relativt greit, for minstemann var en tålmodig liten tass, og hadde to eldre søsken som passet på når smågutta "røk i tottene" på hverandre.

15år etter eldstemann (5 år etter minstegutten) kom ei lita jente! - Hun og "mirakelbarnet" er nok de to jeg har best kontakt med i dag, og jeg tenker nok at en del av grunnen for at jeg og søstra mi ble så gode venner er fordi søstre har et spesiellt bånd, men også fordi jeg fikk være med å stelle henne til en helt annen grad enn de to andre..

Uansett, min konklusjon er: Søskensjalusi kommer gjerne dersom et barn er vant til å være 100% senter for oppmerksomheten eller fordi lillebror/søster får unaturlig mye oppmerksomhet..
Men det skal sies at jeg er kjempestolt over søsknene mine i dag, og ingen av dem er bortskjemte lenger[;)]
 
Back
Topp