Særboere

[Mammalaila]

Er det noen her som ikke bor sammen med barnefar? Er ute etter tanker rundt det. Jeg og barnefar bor ikke sammen enda, da vi bor mange timer unna hverandre pga jobb. Jeg har barn fra før. Og nå som termin nærmer seg, så kjenner jeg at jeg ikke ønsker samboerskap

 

[B]

Sniker, men tenker at det er viktig at dere har avtaler på alt fra når far skal se sitt barn og det økonomiske. Når dere bor fra hverandre slik blir du jo i grunn alene med barnet.

 

[handlenett]

Er det noen her som ikke bor sammen med barnefar? Er ute etter tanker rundt det. Jeg og barnefar bor ikke sammen enda, da vi bor mange timer unna hverandre pga jobb. Jeg har barn fra før. Og nå som termin nærmer seg, så kjenner jeg at jeg ikke ønsker samboerskap

Tihi, jeg kjenner meg igjen. Baby er planlagt, men vi begynte prøvingen før vi flyttet sammen. Da tiden var inne for flytting var jeg livredd! Men både å tørre å bli gravid, flytte sammen og gifte meg har vist meg at tvil er en helt naturlig del av prosessen. Det betyr ikke nødvendigvis at det er feil å hoppe ut i det ukjente. Jeg strigråt da vi flyttet tingene mine! Men nå stortrives jeg med situasjonen. Klart det er skummelt og masse tvil. Det betyr bare at vi forstår at det er en stor og viktig avgjørelse. Og det er jo bra? Så lenge han/hun er snill og dere er glade i hverandre, da.

Når det er sagt så er du helt fri og kan velge det som blir godt for deg. For meg var det helt riktig å ta sjansen. Men det vet vi vel egentlig ikke før vi har prøvd. Og deeeet suger! Lykke til!!! Heier på dere uansett hvordan dere velger å leve!!!

 

[Mammalaila]

Sniker, men tenker at det er viktig at dere har avtaler på alt fra når far skal se sitt barn og det økonomiske. Når dere bor fra hverandre slik blir du jo i grunn alene med barnet.

Ja.. Nå er det jo ikke sånn at jeg vil ha samværsavtale osv, han får eventuelt komme og gå som han vil. Jeg vil bare ikke ha den samboergreia Been there, done that på en måte. Også tenker jeg at vi da finner ut om vi faktisk får til å være sammen så mye, for sånn det er nå så aner vi jo ikke så lite som vi er sammen. Off, vanskelig og veldig stress i hodet mitt

 

[Mammalaila]

Tihi, jeg kjenner meg igjen. Baby er planlagt, men vi begynte prøvingen før vi flyttet sammen. Da tiden var inne for flytting var jeg livredd! Men både å tørre å bli gravid, flytte sammen og gifte meg har vist meg at tvil er en helt naturlig del av prosessen. Det betyr ikke nødvendigvis at det er feil å hoppe ut i det ukjente. Jeg strigråt da vi flyttet tingene mine! Men nå stortrives jeg med situasjonen. Klart det er skummelt og masse tvil. Det betyr bare at vi forstår at det er en stor og viktig avgjørelse. Og det er jo bra? Så lenge han/hun er snill og dere er glade i hverandre, da.

Når det er sagt så er du helt fri og kan velge det som blir godt for deg. For meg var det helt riktig å ta sjansen. Men det vet vi vel egentlig ikke før vi har prøvd. Og deeeet suger! Lykke til!!! Heier på dere uansett hvordan dere velger å leve!!!

Så bra det ble det rette for deg Ikke noe som er bedre enn det

Dette barnet var ikke planlagt, så det var i utgangspunktet heller ikke noe stress ift å bo sammen. Men nå "må" vi jo liksom det, og det stresser meg voldsomt. Vi har ikke rukket å bli kjent på den måten fordi vi møtes så sjelden pga avstanden, og dermed aner vi jo ikke hvordan vi er sammen i en hverdagssituasjon. Kunne tenkt meg å bo hver for oss til vi hvertfall finner ut at vi i det hele tatt funker sammen. For det har vi ingen forutsetninger for å vite. I tillegg må jeg si at å gi opp tid for meg selv, selvstendigheten osv, ikke frister i det hele tatt. Det er sikkert få som er særboere når de får en baby, så er vel kanskje lite erfaringer ute å går og..