Var veldig redd med første, da var vi på ul i uke 6 og 7 og fikk se at hjertet slo, legen sa da at sansynligheten for spontanabort minsker veldig når man får sett det. Men etter den ultralyden gikk jeg hele tiden å forberedte meg på at barnet var dødt, slik at jeg ikke skulle bli skuffet. Da vi fikk se en frisk og fin gutt i uke 18, så burde det ha vært greit, men i løpet av hele svangerskapet klarte jeg aldri å glede meg, og det var ikke fordi han ikke var ønsket, men jeg var så redd for at det skulle ødelegge resten av livet mitt hvis han ikke kom ut levende [emoji17] det var veldig krevende ,særlig siden jeg hadde ønsket meg barn siden jeg selv var barn. Han kom ut, frisk og fin og akkurat passe stor, men selv da klarte jeg ikke helt å glede meg over det, sikkert mye på grunn av at jeg anstrengte meg så for å ikke knytte meg til han da han lå i magen, og 2 døgn uten søvn og med masse rier gjorde nok også sitt. Første natten med han hadde jeg evig dårlig samvittighet, og klarte ikke sove da heller. Stakkars fyr [emoji53] det har forøvrig ikke roet seg mye enda, og jeg er enda redd for at han skal dø, nå får jeg psykologhjelp for det, og skal få oppfølging av en svangerskapspsykolog dette svangerskapet for å forhåpentligvis klare å slappe litt mer av og glede meg over det [emoji5]
Prøv å ikke fokusere for mye på frykten, men å annerkjenne den er greit. Jeg vet at jeg blir lei meg uansett hvis jeg mister, men orker ikke å gå å være superstressa hele tiden i flere mnd, frykten får ikke overta livet mitt. Men at den ligger i bakgrunnen i hodet, det gjør den.
Vi prøvde i over halvannet år før mini satt 
Unner ingen det å miste sjøl om det «bare» er en sa,vondt uansett.
