Redd

Kine856

Betatt av forumet
Flere her som ikke helt klarer å glede seg og som er redd? Dette er barn nr.2 og vi har prøvd i ett år,fikk det til i våres men jeg hadde SA i uke 8/9. Fikk positiv test for noen dager siden og jeg klare ikke å glede meg,kjenner på en uro og er livredd for å miste igjen.jeg er bare i uke 4 nå og veit jo at alt kan skje. Samboer er heldigvis positiv da.
 
Flere her som ikke helt klarer å glede seg og som er redd? Dette er barn nr.2 og vi har prøvd i ett år,fikk det til i våres men jeg hadde SA i uke 8/9. Fikk positiv test for noen dager siden og jeg klare ikke å glede meg,kjenner på en uro og er livredd for å miste igjen.jeg er bare i uke 4 nå og veit jo at alt kan skje. Samboer er heldigvis positiv da.
Vi er flere som kjenner på den følelsen. Jeg er ikke kun redd, og gleder meg også litt, men tør ikke å juble over graviditeten enda. Har ikke mistet, men brukt en god stund på å bli gravid, så håper ikke jeg må gjennom en så lang prøveperiode igjen hvis jeg mister :Heartred Prøv å ikke fokusere for mye på frykten, men å annerkjenne den er greit. Jeg vet at jeg blir lei meg uansett hvis jeg mister, men orker ikke å gå å være superstressa hele tiden i flere mnd, frykten får ikke overta livet mitt. Men at den ligger i bakgrunnen i hodet, det gjør den.
 
Flere her som ikke helt klarer å glede seg og som er redd? Dette er barn nr.2 og vi har prøvd i ett år,fikk det til i våres men jeg hadde SA i uke 8/9. Fikk positiv test for noen dager siden og jeg klare ikke å glede meg,kjenner på en uro og er livredd for å miste igjen.jeg er bare i uke 4 nå og veit jo at alt kan skje. Samboer er heldigvis positiv da.
Har det akkurat så deg, bare jeg har to sa og en mA bak meg. Litt derfor jeg ikke klarer og glede meg
 
Vi er flere som kjenner på den følelsen. Jeg er ikke kun redd, og gleder meg også litt, men tør ikke å juble over graviditeten enda. Har ikke mistet, men brukt en god stund på å bli gravid, så håper ikke jeg må gjennom en så lang prøveperiode igjen hvis jeg mister :Heartred Prøv å ikke fokusere for mye på frykten, men å annerkjenne den er greit. Jeg vet at jeg blir lei meg uansett hvis jeg mister, men orker ikke å gå å være superstressa hele tiden i flere mnd, frykten får ikke overta livet mitt. Men at den ligger i bakgrunnen i hodet, det gjør den.

Prøver å ikke tenke på det og jeg er heldigvis ikke superstressa men redselen for å miste igjen kommer snikende av og til. Det gir seg vel etterhvert håper jeg.
Hvor lenge har dere prøvd?
 
Har det akkurat så deg, bare jeg har to sa og en mA bak meg. Litt derfor jeg ikke klarer og glede meg
Uff,så leit å høre. Skjønner at du ikke klarer å glede deg da. Tror det hjelper meg hvertfall å bare komme over uke 12,eller lengre enn sist. Blir nok også å ta en tidlig ul for å betrygge meg sjøl. Vi får krysse fingrene og håpe på det beste.
 
Uff,så leit å høre. Skjønner at du ikke klarer å glede deg da. Tror det hjelper meg hvertfall å bare komme over uke 12,eller lengre enn sist. Blir nok også å ta en tidlig ul for å betrygge meg sjøl. Vi får krysse fingrene og håpe på det beste.
Ja vurderer en tul i uke 8/9 og en i uke 12/13 her
 
Prøver å ikke tenke på det og jeg er heldigvis ikke superstressa men redselen for å miste igjen kommer snikende av og til. Det gir seg vel etterhvert håper jeg.
Hvor lenge har dere prøvd?
Så bra, da tenker jeg vi er på ca samme nivå med bekymring :facepalm: Vi prøvde i over halvannet år før mini satt :Heartred Så snakker til riskornet daglig og ber det klamre seg fast haha
 
vi er fler ja. Etter to års prøving, en MA en SA og en kjemisk er jeg veldig skeptisk til denne graviditeten. Å gå på do er fremdeles ett helvete (sjekker for blod hver gang). enhver følelse eller ikke følelse i kroppen linkes til evt spontanabort. Tankene går konstant rundt at dette ikke kommer til å gå bra. Men kjenner at jeg slapper littegrann mer av etter at en uke er gjennomført. Jeg er over første milepæl og må bare gå ut fra at det er ett hjerte som slår der inne. Neste milepæl er uke 8 for min del nå. runder 6 uker i morgen.
 
vi er fler ja. Etter to års prøving, en MA en SA og en kjemisk er jeg veldig skeptisk til denne graviditeten. Å gå på do er fremdeles ett helvete (sjekker for blod hver gang). enhver følelse eller ikke følelse i kroppen linkes til evt spontanabort. Tankene går konstant rundt at dette ikke kommer til å gå bra. Men kjenner at jeg slapper littegrann mer av etter at en uke er gjennomført. Jeg er over første milepæl og må bare gå ut fra at det er ett hjerte som slår der inne. Neste milepæl er uke 8 for min del nå. runder 6 uker i morgen.

Ca.like langt vi da,jeg er 4+6 i uke 5. Jeg er nok letta bare jeg runder uke 8 og 12,da går det nok lettere. Men er en kjip følelse å ha i mens.
 
Var veldig redd med første, da var vi på ul i uke 6 og 7 og fikk se at hjertet slo, legen sa da at sansynligheten for spontanabort minsker veldig når man får sett det. Men etter den ultralyden gikk jeg hele tiden å forberedte meg på at barnet var dødt, slik at jeg ikke skulle bli skuffet. Da vi fikk se en frisk og fin gutt i uke 18, så burde det ha vært greit, men i løpet av hele svangerskapet klarte jeg aldri å glede meg, og det var ikke fordi han ikke var ønsket, men jeg var så redd for at det skulle ødelegge resten av livet mitt hvis han ikke kom ut levende [emoji17] det var veldig krevende ,særlig siden jeg hadde ønsket meg barn siden jeg selv var barn. Han kom ut, frisk og fin og akkurat passe stor, men selv da klarte jeg ikke helt å glede meg over det, sikkert mye på grunn av at jeg anstrengte meg så for å ikke knytte meg til han da han lå i magen, og 2 døgn uten søvn og med masse rier gjorde nok også sitt. Første natten med han hadde jeg evig dårlig samvittighet, og klarte ikke sove da heller. Stakkars fyr [emoji53] det har forøvrig ikke roet seg mye enda, og jeg er enda redd for at han skal dø, nå får jeg psykologhjelp for det, og skal få oppfølging av en svangerskapspsykolog dette svangerskapet for å forhåpentligvis klare å slappe litt mer av og glede meg over det [emoji5]
 
Så bra, da tenker jeg vi er på ca samme nivå med bekymring :facepalm: Vi prøvde i over halvannet år før mini satt :Heartred Så snakker til riskornet daglig og ber det klamre seg fast haha
Var veldig redd med første, da var vi på ul i uke 6 og 7 og fikk se at hjertet slo, legen sa da at sansynligheten for spontanabort minsker veldig når man får sett det. Men etter den ultralyden gikk jeg hele tiden å forberedte meg på at barnet var dødt, slik at jeg ikke skulle bli skuffet. Da vi fikk se en frisk og fin gutt i uke 18, så burde det ha vært greit, men i løpet av hele svangerskapet klarte jeg aldri å glede meg, og det var ikke fordi han ikke var ønsket, men jeg var så redd for at det skulle ødelegge resten av livet mitt hvis han ikke kom ut levende [emoji17] det var veldig krevende ,særlig siden jeg hadde ønsket meg barn siden jeg selv var barn. Han kom ut, frisk og fin og akkurat passe stor, men selv da klarte jeg ikke helt å glede meg over det, sikkert mye på grunn av at jeg anstrengte meg så for å ikke knytte meg til han da han lå i magen, og 2 døgn uten søvn og med masse rier gjorde nok også sitt. Første natten med han hadde jeg evig dårlig samvittighet, og klarte ikke sove da heller. Stakkars fyr [emoji53] det har forøvrig ikke roet seg mye enda, og jeg er enda redd for at han skal dø, nå får jeg psykologhjelp for det, og skal få oppfølging av en svangerskapspsykolog dette svangerskapet for å forhåpentligvis klare å slappe litt mer av og glede meg over det [emoji5]

Uff,det er jo litt i overkant redsel da. Ikke noe godt å ha det sånn,håper du klarer å slappe av mer og mer. Og veldig bra at du får hjelp nå. Lykke til.
 
Klarer ikke nyte det jeg heller. Jeg blør mye og venter egentlig bare på dårlige nyheter på UL neste uke. Har ikke mistet før, men hadde prøverør og orker ikke tanken på en ny runde. Er så fortvilende.

Lykke til alle sammen.
 
Klarer ikke nyte det jeg heller. Jeg blør mye og venter egentlig bare på dårlige nyheter på UL neste uke. Har ikke mistet før, men hadde prøverør og orker ikke tanken på en ny runde. Er så fortvilende.

Lykke til alle sammen.
Uff, krysser fingrene for at du bare er "en som blør" i svangerskapet :Heartred
 
Ca.like langt vi da,jeg er 4+6 i uke 5. Jeg er nok letta bare jeg runder uke 8 og 12,da går det nok lettere. Men er en kjip følelse å ha i mens.
Jeg er 5+6 i dag, men ja.. følelsen vedvarer nok til uke 12 og langt lenger hos meg. Etter uke 12 vil neste mål være å kjenne liv samt ul i uke 18-20. Etter det så tør jeg nok ikke håpe for mye før jeg er 24 fullgåtte uker og vet det står til liv om noe skulle skje.
 
Klarer ikke nyte det jeg heller. Jeg blør mye og venter egentlig bare på dårlige nyheter på UL neste uke. Har ikke mistet før, men hadde prøverør og orker ikke tanken på en ny runde. Er så fortvilende.

Lykke til alle sammen.

Uff,så leit. Krysser fingrene for deg og håper at det går bra☺️ Unner ingen det å miste sjøl om det «bare» er en sa,vondt uansett.
 
«Godt» å se at vi er flere som er redde og usikre... Jeg kjenner også på en rar følelse siden jeg ikke klarer å glede meg helt enda... Etter over et som prøvere er det liksom for godt til å være sant at det nå plutselig skulle gå naturlig...
 
Vi prøvde også på nr to i et år, en sa og klar til å bli henvist til ivf og sleit med å tro på det, er snart halvveis og slapper litt og litt mer av...
 
Kjenner konstant på redselen. Etter 3 MA på rad som ble oppdaget på TUL uke 7 er det vanskelig å glede seg. Vi har hatt veldig lang vei, 8 år. ICSI behandling i snart 3,5 år. Dette er 4 gangen jeg er gravid.
 
Back
Topp