Jeg er 20 år gammel , og russ til våren. Jeg har ikke kjæreste, jeg bor hjemme hos moren min, sammen med stefaren min og lillebroren min på sju år. Jeg har deltidsjobb i en bar, slik at jeg jobber annenhver helg, fredag og lørdag. Økonomien min er ikke veldig stabil, selv om jeg tross alt satte inn 2500 kroner på sparekontoen min nyttårsaften. Men de pleier som regel å forsvinne etter en uke eller to. Jeg er ikke flink med penger, de blir borte fortere enn jeg får dem (go online-shopping!).
Jeg sliter med psykiske problemer. Som liten ble jeg seksuelt misbrukt av faren min, og har ikke hatt noen kontakt med ham siden jeg var fire. Dette har ført til at jeg sliter med sosial-angst, jeg er periodevis suicidal og depressiv. Om sommeren er jeg som regel lykkelig og glad, men med engang gradene kryper nedover og nettene blir mørkere, blir humøret mitt gradvis mørkere også. Jeg har dager på vinteren hvor jeg hverken orker eller vil annet enn å ligge under dyna i mange timer, før jeg tilslutt tar frem ei Harry Potter-bok eller pcen. På slutten av dagen er jeg heldig hvis jeg får i meg dagens første måltid, før jeg sovner inn for natta. Jeg har hatt lysterapi, men jeg synes ikke det hjelper meg noe særlig.
Som nevnt, har jeg ingen kjæreste. Jeg er veldig god venn med barnefaren, men vi har aldri vært kjærester. På godt norsk kalles det pulevenner (sorry uttrykket, men jeg kommer ikke på noe annet), og jeg har egentlig vært okay med det. Sex er blitt veldig naturlig for meg, akkurat som om det er en del av meg. Både legen min og moren sier det har med fortiden min å gjøre, så da har det vel det. Vi er på vei til å bli sammen nå, det er vi virkelig, men at jeg ble gravid, gjorde ikke akkurat ting mellom oss noe bedre. Sant skal sies; jeg ble mer sur og sint enn han ble, men han har også hatt sin dose. Jeg brukte ei hel uke på å gråte over min graviditet. Det var ikke ønsket. Det var ikke planlagt. Og det er fremdeles ikke noe jeg gleder meg over. På nyttårsaften satt jeg bare og savnet en real nyttårsfest. I fjor (altså 2009), var jeg nemlig hos ei venninne, veldig full. I år satt jeg edru, sammen med moren min hos naboen vår. Sier ikke at det ikke var koselig, men desverre så kan man kalle meg såpass umoden at jeg synes det å drikke på nyttårsaften er en obligatorisk greie for meg. Jeg er ung, og jeg begynte ikke den delen av livet mitt før jeg var 18. Mistet jomfrudommen min når jeg var 18 år og seks mnd, i fylla med en gutt jeg ikke kjente. Føler meg ikke klar for å bli mamma i det hele tatt. En vordende mamma tenker vel ikke slik? Burde vel ikke tenke slik?
Men abort føles så feil. Jeg er nesten åtte uker på vei, den lille klumpen med celler på innsiden av meg har et hjerte som har begynt å slå og det pumper blod rundt i kroppen dens. Armer og bein formes. Det er en klump med celler, men det er min klump med celler, og den har et liv. Jeg har dager hvor jeg hater det intenst, og dager hvor jeg er glad i det. I dag er jeg revnende likegyldig. Jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg leser om noen som har hatt en spontanabort som virkelig ønsker seg barn nå. Da tenker jeg; de kan få mitt i stedet. De vil iallefall ha barn nå, det er ønsket hos dem.
Jeg er redd for å angre. Redd for å tenke at noe mangler under julefeiringen neste år. Redd for at andre rundt meg skal bli skuffet over min avgjørelse.
Jeg er redd for den mentale smerten jeg vil føle under en vanlig fødsel. Har fått beskjed om at jeg er kandidat for et keisersnitt, pga bakgrunnen min, men for det meste får jeg høre at jeg selv har fått det inn dit, da må jeg takle å få det ut igjen også. Men for meg er det ikke slik. Det er ikke så enkelt. Jeg klarer ikke å forklare forskjellen, men den er der. Jeg gruer meg allerede til innvendige ultralyder. Jeg har alltid sagt at jeg heller dør av livmorhalskreft enn å dra på en gynekologisk undersøkelse, og jeg mener det fremdeles.
Men jeg kan ikke nekte for at jeg er gravid, for det er jeg - selv om jeg brukte de første to ukene på å benekte det.
Jeg vil bare ikke være det. Ikke nå. Om tre år, kanskje. Men ikke nå.
[hr] Kanskje ikke det man helst leser om her inne, men jeg må jo få det ut et sted. Kanskje er det noen her inne som føler det samme, har følt det samme eller som har noen gode råd til meg?
Jeg sliter med psykiske problemer. Som liten ble jeg seksuelt misbrukt av faren min, og har ikke hatt noen kontakt med ham siden jeg var fire. Dette har ført til at jeg sliter med sosial-angst, jeg er periodevis suicidal og depressiv. Om sommeren er jeg som regel lykkelig og glad, men med engang gradene kryper nedover og nettene blir mørkere, blir humøret mitt gradvis mørkere også. Jeg har dager på vinteren hvor jeg hverken orker eller vil annet enn å ligge under dyna i mange timer, før jeg tilslutt tar frem ei Harry Potter-bok eller pcen. På slutten av dagen er jeg heldig hvis jeg får i meg dagens første måltid, før jeg sovner inn for natta. Jeg har hatt lysterapi, men jeg synes ikke det hjelper meg noe særlig.
Som nevnt, har jeg ingen kjæreste. Jeg er veldig god venn med barnefaren, men vi har aldri vært kjærester. På godt norsk kalles det pulevenner (sorry uttrykket, men jeg kommer ikke på noe annet), og jeg har egentlig vært okay med det. Sex er blitt veldig naturlig for meg, akkurat som om det er en del av meg. Både legen min og moren sier det har med fortiden min å gjøre, så da har det vel det. Vi er på vei til å bli sammen nå, det er vi virkelig, men at jeg ble gravid, gjorde ikke akkurat ting mellom oss noe bedre. Sant skal sies; jeg ble mer sur og sint enn han ble, men han har også hatt sin dose. Jeg brukte ei hel uke på å gråte over min graviditet. Det var ikke ønsket. Det var ikke planlagt. Og det er fremdeles ikke noe jeg gleder meg over. På nyttårsaften satt jeg bare og savnet en real nyttårsfest. I fjor (altså 2009), var jeg nemlig hos ei venninne, veldig full. I år satt jeg edru, sammen med moren min hos naboen vår. Sier ikke at det ikke var koselig, men desverre så kan man kalle meg såpass umoden at jeg synes det å drikke på nyttårsaften er en obligatorisk greie for meg. Jeg er ung, og jeg begynte ikke den delen av livet mitt før jeg var 18. Mistet jomfrudommen min når jeg var 18 år og seks mnd, i fylla med en gutt jeg ikke kjente. Føler meg ikke klar for å bli mamma i det hele tatt. En vordende mamma tenker vel ikke slik? Burde vel ikke tenke slik?
Men abort føles så feil. Jeg er nesten åtte uker på vei, den lille klumpen med celler på innsiden av meg har et hjerte som har begynt å slå og det pumper blod rundt i kroppen dens. Armer og bein formes. Det er en klump med celler, men det er min klump med celler, og den har et liv. Jeg har dager hvor jeg hater det intenst, og dager hvor jeg er glad i det. I dag er jeg revnende likegyldig. Jeg får dårlig samvittighet hver gang jeg leser om noen som har hatt en spontanabort som virkelig ønsker seg barn nå. Da tenker jeg; de kan få mitt i stedet. De vil iallefall ha barn nå, det er ønsket hos dem.
Jeg er redd for å angre. Redd for å tenke at noe mangler under julefeiringen neste år. Redd for at andre rundt meg skal bli skuffet over min avgjørelse.
Jeg er redd for den mentale smerten jeg vil føle under en vanlig fødsel. Har fått beskjed om at jeg er kandidat for et keisersnitt, pga bakgrunnen min, men for det meste får jeg høre at jeg selv har fått det inn dit, da må jeg takle å få det ut igjen også. Men for meg er det ikke slik. Det er ikke så enkelt. Jeg klarer ikke å forklare forskjellen, men den er der. Jeg gruer meg allerede til innvendige ultralyder. Jeg har alltid sagt at jeg heller dør av livmorhalskreft enn å dra på en gynekologisk undersøkelse, og jeg mener det fremdeles.
Men jeg kan ikke nekte for at jeg er gravid, for det er jeg - selv om jeg brukte de første to ukene på å benekte det.
Jeg vil bare ikke være det. Ikke nå. Om tre år, kanskje. Men ikke nå.
[hr] Kanskje ikke det man helst leser om her inne, men jeg må jo få det ut et sted. Kanskje er det noen her inne som føler det samme, har følt det samme eller som har noen gode råd til meg?
