Med nr1 var alle positive. Så maste de fleste om nr2, for nr1 måtte jo ha søsken. Så ble nr2 et faktum og alle var sånn "jaja, vi venta på det."
Unntatt svigers da, som lurte på om vi brukte prevensjon.. (Hun har bare ett barn, og han var et "arbeidsuhell heldigvis" som hun kaller han. Hun har aldri vært sammen med faren hans, og hun fant ikke ut at hun var gravid før fjerde mnd eller noe slikt)
Hun har generelt vanskelig for og sette seg inn i at noen skulle ønske seg noe annet en henne. Eller at noen skulle finne på og gjøre ting på andre måter en henne.
Når vi ble gravide med nr3 som ikke var planlagt var det bare "åja"
Da vi mistet han til trisomi 13 prøvde vi på nytt et par år senere. Alle unntatt svigers var da mer støttende og mente denne gangen skulle det går bra.
Men nei, vi mistet i uke 20. MA pga genfeil vi ble gjort klar over var arvelig en uke etter jeg fant ut jeg var gravid på nytt denne gangen.
Nå tror jeg folk er så vant til at jeg er gravid at ingen har egentlig sagt noe. Svigers har bare nok en gang sagt "ok"
da gubben fortalte henne forrige uke. Hun har enda ikke nevnt graviditeten til meg med et eneste ord.
Ingen spør hvordan det går eller hva planen er for oppfølging denne gangen utenom min far.
Jeg er en smule negativ og nedstemt pga tidligere erfaringer. Noe som mine foreldre reagerer på. Mener jeg bare skal anta at det går bra.
Så her kan man tydeligvis ikke vinne.
Skal nevnes at så fort ungene er her så blir alle helt tullete.
Får iallefall håpe vi sitter med et lite mirakel i februar oppi all elendigheten
Unntatt svigers da, som lurte på om vi brukte prevensjon.. (Hun har bare ett barn, og han var et "arbeidsuhell heldigvis" som hun kaller han. Hun har aldri vært sammen med faren hans, og hun fant ikke ut at hun var gravid før fjerde mnd eller noe slikt)
Hun har generelt vanskelig for og sette seg inn i at noen skulle ønske seg noe annet en henne. Eller at noen skulle finne på og gjøre ting på andre måter en henne.
Når vi ble gravide med nr3 som ikke var planlagt var det bare "åja"
Da vi mistet han til trisomi 13 prøvde vi på nytt et par år senere. Alle unntatt svigers var da mer støttende og mente denne gangen skulle det går bra.
Men nei, vi mistet i uke 20. MA pga genfeil vi ble gjort klar over var arvelig en uke etter jeg fant ut jeg var gravid på nytt denne gangen.
Nå tror jeg folk er så vant til at jeg er gravid at ingen har egentlig sagt noe. Svigers har bare nok en gang sagt "ok"
da gubben fortalte henne forrige uke. Hun har enda ikke nevnt graviditeten til meg med et eneste ord.
Ingen spør hvordan det går eller hva planen er for oppfølging denne gangen utenom min far.
Jeg er en smule negativ og nedstemt pga tidligere erfaringer. Noe som mine foreldre reagerer på. Mener jeg bare skal anta at det går bra.
Så her kan man tydeligvis ikke vinne.
Skal nevnes at så fort ungene er her så blir alle helt tullete.
Får iallefall håpe vi sitter med et lite mirakel i februar oppi all elendigheten
