Rampete barn
- Trådstarter *Høna*
- Opprettet
Huff ja det er travle tider! Mina tester ut alt av grenser, og når hun ikke får det som hun vil så slenger hun seg ned på gulvet og streiker totalt!
Mener at denne teksten har vært lagt ut her før, men den er grei å lese når småtrollene våre raser som værst! [;)]
Her kommer sitat fra Gode knep for småbarnsforeldre, boka til Elisabeth Gerhardsen, om å prøve å sette grenser for barn. Kanskje er det fler enn meg som kjenner seg og ikke minst ettåingen igjen...
"Ettåringen mangler ikke evnen til å lære. Hun lærer noe nytt hele tiden. Det hun mangler, er evnen til å stoppe seg selv eller kontrollere egne impulser. I tillegg mangler hun evnen til å kunne spå i nær fremtid, det vil si evnen til å kunne forutsi flere "ledd" fremover når hun har begynt med noe.
En ettåring ser verden omtrent som en serie lysbilder der hun til en hver tid bare greier å tenke et bilde fremover. Et ettåring som fingrer med stereoen, greier ikke i tankene å "spole frem filmen", slik at hun kan tenke over hva som vil skje til slutt hvis hun fortsetter å klå, som for eksempel at du blir sint. Hun ser stereoen, lyser opp, og tenker "Knapper!". Ivrig stabber hun bort til den. Først når fingrene når knappene, faller neste lysbilde på plass, som er at: "Nå kommer snart en voksen!", barnet ser forventningsfullt mot kjøkkendøra. Ganske riktig: Der står du i døra! I glede over at hun greide å forutsi at du ville komme, smiler hun bredt ved synes av det. Dette smilet springer ut av stolthet over å få rett, men tolkes gjerne feilaktig av voksne til å bety: "Ha, der lurte jeg deg!" eller: "Se hva jeg driver med, når du ikke følger med!".
Når hun har sett litt på deg slukner smilet. Nå har neste lysbilde falt på plass, nemlig at"Når sier mamma nei!". Dermed snur hun seg mot stereoen , rister iherdig med hodet og gjentar "Nei, ne-ei, ne-ei" for seg selv. Vel og merke men hun fortsatt trykke ivrig på knappene. Du blir enda mer irritert. Det er fort gjort å tenke: "Se der! Hun vet det er galt, men gjør det likevel!". Antakelig sier hun ikke nei fordi hun vet at hun gjør noe galt. Et nei i den alderen betyr som regel: "Den lyden de voksne lager når jeg tar på stereoen". Det betyr ikke det vi mener det betyr: "Gå vekk derfra, det har jeg sagt tusen ganger!".
Ditt lille avkom, som har stått og sagt "nei-ei" for seg selv, har nå fått neste lysbilde frem. "Nå kommer den voksne mot meg!" Hun snur seg, helst uten å ta fingrene vekk, og bryter ut i et smil over å se deg komme. Dette smilet betyr: "Der kommer du jo! Var det ikke det jeg visste!" Det er heller ingen ny provokasjon. Det betyr ikke: "Jeg synes det er så gøy å terge deg!"
Smilet slukner igjen raskt. Nå er neste melding kommet, en melding som forteller at nå kommer den voksne til å være sint å løfte henne vekk. Hun slipper stereoknappen og løper unna. Du sukker og sier noe slik som: Ja! Ikke hold på med stereoen" Det har mamma sagt". Du går inn på kjøkkenet igjen.
Et par minutter senere snur barnet ditt seg tilfeødigvis og får øye på stereoen. Hun lyser opp og tenker: "Knapper!" ....
En slik manglende evne til å tenke langt frem, sammen med en manglende evne til å la være å gjøre det hun har mest lyst til, MÅ resultere i et barn som igjen og igjen gjør ting som vi blir fortvilet og sinte over."
Mener at denne teksten har vært lagt ut her før, men den er grei å lese når småtrollene våre raser som værst! [;)]
Her kommer sitat fra Gode knep for småbarnsforeldre, boka til Elisabeth Gerhardsen, om å prøve å sette grenser for barn. Kanskje er det fler enn meg som kjenner seg og ikke minst ettåingen igjen...
"Ettåringen mangler ikke evnen til å lære. Hun lærer noe nytt hele tiden. Det hun mangler, er evnen til å stoppe seg selv eller kontrollere egne impulser. I tillegg mangler hun evnen til å kunne spå i nær fremtid, det vil si evnen til å kunne forutsi flere "ledd" fremover når hun har begynt med noe.
En ettåring ser verden omtrent som en serie lysbilder der hun til en hver tid bare greier å tenke et bilde fremover. Et ettåring som fingrer med stereoen, greier ikke i tankene å "spole frem filmen", slik at hun kan tenke over hva som vil skje til slutt hvis hun fortsetter å klå, som for eksempel at du blir sint. Hun ser stereoen, lyser opp, og tenker "Knapper!". Ivrig stabber hun bort til den. Først når fingrene når knappene, faller neste lysbilde på plass, som er at: "Nå kommer snart en voksen!", barnet ser forventningsfullt mot kjøkkendøra. Ganske riktig: Der står du i døra! I glede over at hun greide å forutsi at du ville komme, smiler hun bredt ved synes av det. Dette smilet springer ut av stolthet over å få rett, men tolkes gjerne feilaktig av voksne til å bety: "Ha, der lurte jeg deg!" eller: "Se hva jeg driver med, når du ikke følger med!".
Når hun har sett litt på deg slukner smilet. Nå har neste lysbilde falt på plass, nemlig at"Når sier mamma nei!". Dermed snur hun seg mot stereoen , rister iherdig med hodet og gjentar "Nei, ne-ei, ne-ei" for seg selv. Vel og merke men hun fortsatt trykke ivrig på knappene. Du blir enda mer irritert. Det er fort gjort å tenke: "Se der! Hun vet det er galt, men gjør det likevel!". Antakelig sier hun ikke nei fordi hun vet at hun gjør noe galt. Et nei i den alderen betyr som regel: "Den lyden de voksne lager når jeg tar på stereoen". Det betyr ikke det vi mener det betyr: "Gå vekk derfra, det har jeg sagt tusen ganger!".
Ditt lille avkom, som har stått og sagt "nei-ei" for seg selv, har nå fått neste lysbilde frem. "Nå kommer den voksne mot meg!" Hun snur seg, helst uten å ta fingrene vekk, og bryter ut i et smil over å se deg komme. Dette smilet betyr: "Der kommer du jo! Var det ikke det jeg visste!" Det er heller ingen ny provokasjon. Det betyr ikke: "Jeg synes det er så gøy å terge deg!"
Smilet slukner igjen raskt. Nå er neste melding kommet, en melding som forteller at nå kommer den voksne til å være sint å løfte henne vekk. Hun slipper stereoknappen og løper unna. Du sukker og sier noe slik som: Ja! Ikke hold på med stereoen" Det har mamma sagt". Du går inn på kjøkkenet igjen.
Et par minutter senere snur barnet ditt seg tilfeødigvis og får øye på stereoen. Hun lyser opp og tenker: "Knapper!" ....
En slik manglende evne til å tenke langt frem, sammen med en manglende evne til å la være å gjøre det hun har mest lyst til, MÅ resultere i et barn som igjen og igjen gjør ting som vi blir fortvilet og sinte over."
sebby
Gift med forumet
ORIGINAL: Shauri
"Godt" å se at vi ikke er alene om å ha bølle-unge! Alexander hører sjelden på ordet nei, og har en stygg tendens til å slå... både meg og andre barn. Hadde besøk av en kollega i går og hennes to gutter på 3,5 og 5,5 år.. og de to guttene ble jo nesten redde for Alexander. Når han slår (og klyper og gjør andre ting han ikke har lov til) setter jeg han på dørterskelen som er ved terrassedøren. Siden han er så liten kan jeg ikke si at han skal sitte så og så lenge føler jeg, men han forstår ihvertfall at han blir satt der når han ikke oppfører seg.
Det å gjøre ting han ikke har lov til (som ikke kan skade) føler jeg at jeg heller må si nei til og så prøve å lede han inn i annen aktivitet. Husker ikke hvem det var som delte, men leste jo for noen måneder siden artikkelen om hvordan 1åringer tenker, og ofte tenker de at hvis jeg gjør sånn og sånn får jeg oppmerksomhet fra mamma/pappa - de har nok glemt at de får kjeft...
Helt enig....avled eller vis hvordan barnet skal gjøre isteden for å si nei. De er smarte de barna[;)]
sebby
Gift med forumet
ORIGINAL: Kinemoren
Huff ja det er travle tider! Mina tester ut alt av grenser, og når hun ikke får det som hun vil så slenger hun seg ned på gulvet og streiker totalt!
Mener at denne teksten har vært lagt ut her før, men den er grei å lese når småtrollene våre raser som værst! [;)]
Her kommer sitat fra Gode knep for småbarnsforeldre, boka til Elisabeth Gerhardsen, om å prøve å sette grenser for barn. Kanskje er det fler enn meg som kjenner seg og ikke minst ettåingen igjen...
"Ettåringen mangler ikke evnen til å lære. Hun lærer noe nytt hele tiden. Det hun mangler, er evnen til å stoppe seg selv eller kontrollere egne impulser. I tillegg mangler hun evnen til å kunne spå i nær fremtid, det vil si evnen til å kunne forutsi flere "ledd" fremover når hun har begynt med noe.
En ettåring ser verden omtrent som en serie lysbilder der hun til en hver tid bare greier å tenke et bilde fremover. Et ettåring som fingrer med stereoen, greier ikke i tankene å "spole frem filmen", slik at hun kan tenke over hva som vil skje til slutt hvis hun fortsetter å klå, som for eksempel at du blir sint. Hun ser stereoen, lyser opp, og tenker "Knapper!". Ivrig stabber hun bort til den. Først når fingrene når knappene, faller neste lysbilde på plass, som er at: "Nå kommer snart en voksen!", barnet ser forventningsfullt mot kjøkkendøra. Ganske riktig: Der står du i døra! I glede over at hun greide å forutsi at du ville komme, smiler hun bredt ved synes av det. Dette smilet springer ut av stolthet over å få rett, men tolkes gjerne feilaktig av voksne til å bety: "Ha, der lurte jeg deg!" eller: "Se hva jeg driver med, når du ikke følger med!".
Når hun har sett litt på deg slukner smilet. Nå har neste lysbilde falt på plass, nemlig at"Når sier mamma nei!". Dermed snur hun seg mot stereoen , rister iherdig med hodet og gjentar "Nei, ne-ei, ne-ei" for seg selv. Vel og merke men hun fortsatt trykke ivrig på knappene. Du blir enda mer irritert. Det er fort gjort å tenke: "Se der! Hun vet det er galt, men gjør det likevel!". Antakelig sier hun ikke nei fordi hun vet at hun gjør noe galt. Et nei i den alderen betyr som regel: "Den lyden de voksne lager når jeg tar på stereoen". Det betyr ikke det vi mener det betyr: "Gå vekk derfra, det har jeg sagt tusen ganger!".
Ditt lille avkom, som har stått og sagt "nei-ei" for seg selv, har nå fått neste lysbilde frem. "Nå kommer den voksne mot meg!" Hun snur seg, helst uten å ta fingrene vekk, og bryter ut i et smil over å se deg komme. Dette smilet betyr: "Der kommer du jo! Var det ikke det jeg visste!" Det er heller ingen ny provokasjon. Det betyr ikke: "Jeg synes det er så gøy å terge deg!"
Smilet slukner igjen raskt. Nå er neste melding kommet, en melding som forteller at nå kommer den voksne til å være sint å løfte henne vekk. Hun slipper stereoknappen og løper unna. Du sukker og sier noe slik som: Ja! Ikke hold på med stereoen" Det har mamma sagt". Du går inn på kjøkkenet igjen.
Et par minutter senere snur barnet ditt seg tilfeødigvis og får øye på stereoen. Hun lyser opp og tenker: "Knapper!" ....
En slik manglende evne til å tenke langt frem, sammen med en manglende evne til å la være å gjøre det hun har mest lyst til, MÅ resultere i et barn som igjen og igjen gjør ting som vi blir fortvilet og sinte over."
Takk[:D] Da faller liksom mer på plass[;)]
ORIGINAL: sebby
ORIGINAL: Shauri
"Godt" å se at vi ikke er alene om å ha bølle-unge! Alexander hører sjelden på ordet nei, og har en stygg tendens til å slå... både meg og andre barn. Hadde besøk av en kollega i går og hennes to gutter på 3,5 og 5,5 år.. og de to guttene ble jo nesten redde for Alexander. Når han slår (og klyper og gjør andre ting han ikke har lov til) setter jeg han på dørterskelen som er ved terrassedøren. Siden han er så liten kan jeg ikke si at han skal sitte så og så lenge føler jeg, men han forstår ihvertfall at han blir satt der når han ikke oppfører seg.
Det å gjøre ting han ikke har lov til (som ikke kan skade) føler jeg at jeg heller må si nei til og så prøve å lede han inn i annen aktivitet. Husker ikke hvem det var som delte, men leste jo for noen måneder siden artikkelen om hvordan 1åringer tenker, og ofte tenker de at hvis jeg gjør sånn og sånn får jeg oppmerksomhet fra mamma/pappa - de har nok glemt at de får kjeft...
Helt enig....avled eller vis hvordan barnet skal gjøre isteden for å si nei. De er smarte de barna[;)]
Sier du ikke nei?
Blir helt feil for meg å ikke si nei, han vet jo godt hva nei er, selv om han ikke vil høre! Så å si nei og så avlede blir mer riktig her [:)]
ORIGINAL: Amy09
Personlig syns jeg det er vel tidlig å bruke time-out-metoden, men funker det? -Hvorfor ikke?
Vi har oppdaget dette med EA:
- Han gjør ting han ikke har lov til, spesielt når han har behov for oppmerksomhet og kontakt med oss voksne. Vi fjerner han fra situasjonen, sier nei og gjør noe sammen i stedet.
- For mye NEI, gir EA en mulighet til bare å gjøre mer nei-ting. Ser det ikke virker særlig bra på ham med for mye negativitet. Da avleder vi og viser han noe han kan gjøre i stedet. Gir ham masse skryt og godord. Da blir han så stolt.
- Vi har også akseptert at han må få utfolde og utforske kanskje mer enn vi hadde bestemt oss for i utgangspunketet.
- Tror også det er viktig å involvere barnet i det meste av dagliglivets hendelser og gjøremål, det er morro og lærerikt, selv om ting ofte tar mye lengre tid. Kjedsomhet gir rampefakter her...
- I noen situasjoner ignorere vi oppførselen hans, da slutter han som regel fort. Ikke morro uten respons...
Her har vi også brukt ignorering og med stort hell. Vi merket tydelig at han gjorde rampete ting for å få oppmerksomhet. Etter å ha ignorert han noen ganger så sluttet han med det.
De i barnehagen har og vært flinke med han når det gjelder slåing. Nå er det så og si borte. Vi har vært plaget med at unger som er mye eldre og større enn han er redd han. Nå klarer han å leke fint med andre unger og det er kjekt å se.[:)]
ORIGINAL: snøø
ORIGINAL: Amy09
Personlig syns jeg det er vel tidlig å bruke time-out-metoden, men funker det? -Hvorfor ikke?
Vi har oppdaget dette med EA:
- Han gjør ting han ikke har lov til, spesielt når han har behov for oppmerksomhet og kontakt med oss voksne. Vi fjerner han fra situasjonen, sier nei og gjør noe sammen i stedet.
- For mye NEI, gir EA en mulighet til bare å gjøre mer nei-ting. Ser det ikke virker særlig bra på ham med for mye negativitet. Da avleder vi og viser han noe han kan gjøre i stedet. Gir ham masse skryt og godord. Da blir han så stolt.
- Vi har også akseptert at han må få utfolde og utforske kanskje mer enn vi hadde bestemt oss for i utgangspunketet.
- Tror også det er viktig å involvere barnet i det meste av dagliglivets hendelser og gjøremål, det er morro og lærerikt, selv om ting ofte tar mye lengre tid. Kjedsomhet gir rampefakter her...
- I noen situasjoner ignorere vi oppførselen hans, da slutter han som regel fort. Ikke morro uten respons...
Her har vi også brukt ignorering og med stort hell. Vi merket tydelig at han gjorde rampete ting for å få oppmerksomhet. Etter å ha ignorert han noen ganger så sluttet han med det.
De i barnehagen har og vært flinke med han når det gjelder slåing. Nå er det så og si borte. Vi har vært plaget med at unger som er mye eldre og større enn han er redd han. Nå klarer han å leke fint med andre unger og det er kjekt å se.[:)]
Så bra at slåingen er borte [:)] Benjamin slår bare pappan og meg (foreløpig) heldigvis!
Vi prøver selvfølgelig å ignorere, men når han klatrer på ting og kan slå seg skikkelig om han detter ned så kan vi ikke ignorere det!