Psykolog ? Redd...

Jeg tror jeg vil anbefale deg å få time hos psykolog ja.. Kan høres ut som om du har litt tvangstanker (med tanke på når du handler og sånt), og mye angst. Jeg har gått med depresjon mer eller mindre hele livet, alltid vært lettere deprimert og hatt selvmordstanker. Men det var ikke før i 2008 (sånn ca) at jeg knakk sammen hos legen og fikk hjelp.. På en måte har jeg alltid tenkt at det er sånn det er, sånn det skal være liksom.. jeg har jo aldri opplevd å være 100% lykkelig, så i mine øyne var jeg "normal".. Men når legen begynte å spørre så skjønte jeg raskt at det egentlig alltid har vært sånn og sånn skal det jo ikke være.. Jeg prøvde først ut en psykolog, men hun fant ut at hun ikke kunne hjelpe meg. Så henviste legen meg til en dps her, og der fikk jeg gruppebehandling. Jeg vet at det høres super skremmende ut (tenkte det selv og), MEN det gjorde underverker. Legene der tror ikke at jeg gjorde store fremgangen, men inni hodet mitt så er verden faktisk bedre. Jeg gikk to runder med gruppebehandling, og prøvde å søke meg inn en tredje gang, men siden jeg byttet bydel ville de ikke ta meg inn igjen. Og tilbudet de har her er ikke det samme.. Behandlingen der lærte meg å tenke på helt andre måter, lærte meg å se verden på en litt annen måte. Hvis jeg i store folkemengder følte at alle så på meg og snakket om meg, så skulle jeg stoppe opp, ta ett steg tilbake (mentalt sett) og se om det virkelig var sant. La folk virkelig merke til at lille meg var der? Var det virkelig sånn at noen så på meg? Som regel så var det faktisk ingen som så meg..

Jeg fødte min herlige sønn i juni. Legene vet at jeg sliter, helsestasjonen vet det, barnevernet vet det. MEN min sønn er her enda.. Jeg knakk helt på KK når jeg fødte. Gren meg til enerom for at sambo skulle få være der. De sørget for at han fikk være der hele tiden, før under og etter hele fødselen. Jeg fikk litt fødselsdepresjon og barseltårer, og de lot meg ikke få reise hjem før de hadde ett nettverk som ventet på meg på utsiden. De ville være helt sikker på at jeg klarte meg før de slapp meg ut, men etter en uke inne på KK så de at jeg ble mer psykisk sliten av å være der enn jeg ville bli hjemme. Så då slapp jeg endelig ut. Hjemme var vi innom helsestasjonen omtrent en gang i uken, jeg hadde ett såkalt akutt team på besøk en gang i uken og jeg var sykemeldt i to måneder så sambo kunne være hjemme..

Alle vet at jeg har slitt i mange år, og har en såkalt "kronisk" depresjon. Det vil si at jeg er jevnt over deprimert hele tiden. Jeg føler glede og sorger som alle andre, men mitt jevne humør er langt nede. Gledene er små topper, mens sorgene er dype dype daler. Jeg fungerer normalt i hverdagen og jeg går på kveldskurs for å få en utdannelse i håp om å komme meg i jobb.. Har ikke vært i jobb siden jeg møtte veggen i 2008/9 og håper på å klare å fungere i jobb..

Det jeg prøver å si er at du så absolutt bør søke hjelp.. Hvis legen spør hva type hjelp du føler du trenger så tror jeg faktisk du kunne trengt kognetiv behandling (tror det skrives sånn), det lærer deg en annen måte å tenke på. Du lærer å analysere situasjonene der du føler angst og finne ut om det er reell angst eller ikke, om det virkelig er sansynlig at det du tenker kommer til å skje vil skje. Det høres tungvint ut til å begynne med, men etter hvert gjør du det faktisk helt automatisk. Jeg tenker egentlig ikke over det, men hender faktisk at jeg retter meg selv på tankegangen og føler meg mye bedre når jeg innser at det egentlig ikke er så gale som jeg tror.

Ble ett veldig langt innlegg dette her. Men håper du kan dra nytte av det, og at du får hjelp. Om du føler for å snakke om ting med andre enn dine nærmeste som kanskje ikke har opplevd det samme som deg, så er det bare å ta kontakt. Ikke vær redd for at de tar ungen din fra deg, så vidt jeg skjønte på helsesøster her så sender de aldri bekymringsmelding uten å ta det opp med deg først.
 
Back
Topp