Hei alle sammen. Jeg er egentlig en halveis gammel bruker her, men velger å skrive dette med et nytt nick. Jeg lurer litt på om jeg skal ta kontakt med fastlegen min og høre om jeg kan få henvisning til psykolog, og ville gjerne høre deres meninger om dette.
Min historie:
jeg er 23 år, lykkelig gift med min mann gjennom tre år, ferdig utdannet - fast jobb.
Da jeg var 16 år flyttet jeg hjemmefra og begynte på internatskole. Jeg var ganske tykk og begynte å slanke meg. dette utviklet seg etterhvert til anoreksi og så til bulemi. Jeg ble da henvist til psykolog - gikk der et par - tre ganger før jeg gav opp. et par år senere ble jeg henvist nok en gang og gikk også hos denne psyklogen et par -tre ganger før jeg gav opp.
rett etter det bestemte jeg og mannen min oss for at nå var det på tide å få barn. og med dette som motivasjon greide jeg iallfall sånn halveis å stige ut av bulemien. vi flytett til hans hjemsted og bygget hus. da begynte det å bli vanskelig igjen. jeg kjenner få her, egentlig bare min manns ene kamerat, er ensom. har enda ikke blitt gravid - etter et og et halvt år (får hjelp for dette) har hatt litt problemer i jobben min - jeg er sjef for flere 20 år eldre damer som har sine meninger, og dette har tatt på meg. jeg elsker ellers jobben min.
når jeg kommer hjem - setter jeg meg i sofaen og blir der. jeg strikker, ser på tv og spiser usunn mat - trener ikke. vekten har gått opp og jeg aner ikke hvordan jeg skal takle det. har begynt å kaste opp litt igjen.
det skal utrolig mye til for at jeg går ut på noe. har virkelig ikke lyst til å gjøre noe annet enn å sitte i sofaen - for det om jeg vet det er gøy når jeg først kommer meg ut. jeg føler meg rett og slett uvell - er tykk, må pynte meg, snakke med andre mennesker + at det minner meg om det livet jeg hadde på hjemstedet mitt. der "alle" kjente meg og snakket med meg. der var jeg med i alt og følte meg nyttig. jeg føler meg rett og slett fæl og har dårlig samvittighet i forhold til mannen min som også kommer seg sjelden ut på grunn av meg..
har ei god veninne men hun bor langt borte for tiden og kommer bare hjem av og til.
har nå kommet frem til at jeg kanskje må vurdere å komme meg til psykolog.men er redd for at jeg ikke skal gjennomføre dette heller... har en tendens til å gi opp. og hvordan skal jeg forklare det på jobben min?? noen andre som føler som meg og kan gi meg noen råd om hvordan takle dette? vet egentlig ikke hvor jeg ville med dette.. bare gått å få det ut. takk for at du leste[:)] og sorry for at det ble litt langt og sikkert med masse skrivefeil og halve setninger - ble skrevet fort...
Min historie:
jeg er 23 år, lykkelig gift med min mann gjennom tre år, ferdig utdannet - fast jobb.
Da jeg var 16 år flyttet jeg hjemmefra og begynte på internatskole. Jeg var ganske tykk og begynte å slanke meg. dette utviklet seg etterhvert til anoreksi og så til bulemi. Jeg ble da henvist til psykolog - gikk der et par - tre ganger før jeg gav opp. et par år senere ble jeg henvist nok en gang og gikk også hos denne psyklogen et par -tre ganger før jeg gav opp.
rett etter det bestemte jeg og mannen min oss for at nå var det på tide å få barn. og med dette som motivasjon greide jeg iallfall sånn halveis å stige ut av bulemien. vi flytett til hans hjemsted og bygget hus. da begynte det å bli vanskelig igjen. jeg kjenner få her, egentlig bare min manns ene kamerat, er ensom. har enda ikke blitt gravid - etter et og et halvt år (får hjelp for dette) har hatt litt problemer i jobben min - jeg er sjef for flere 20 år eldre damer som har sine meninger, og dette har tatt på meg. jeg elsker ellers jobben min.
når jeg kommer hjem - setter jeg meg i sofaen og blir der. jeg strikker, ser på tv og spiser usunn mat - trener ikke. vekten har gått opp og jeg aner ikke hvordan jeg skal takle det. har begynt å kaste opp litt igjen.
det skal utrolig mye til for at jeg går ut på noe. har virkelig ikke lyst til å gjøre noe annet enn å sitte i sofaen - for det om jeg vet det er gøy når jeg først kommer meg ut. jeg føler meg rett og slett uvell - er tykk, må pynte meg, snakke med andre mennesker + at det minner meg om det livet jeg hadde på hjemstedet mitt. der "alle" kjente meg og snakket med meg. der var jeg med i alt og følte meg nyttig. jeg føler meg rett og slett fæl og har dårlig samvittighet i forhold til mannen min som også kommer seg sjelden ut på grunn av meg..
har ei god veninne men hun bor langt borte for tiden og kommer bare hjem av og til.
har nå kommet frem til at jeg kanskje må vurdere å komme meg til psykolog.men er redd for at jeg ikke skal gjennomføre dette heller... har en tendens til å gi opp. og hvordan skal jeg forklare det på jobben min?? noen andre som føler som meg og kan gi meg noen råd om hvordan takle dette? vet egentlig ikke hvor jeg ville med dette.. bare gått å få det ut. takk for at du leste[:)] og sorry for at det ble litt langt og sikkert med masse skrivefeil og halve setninger - ble skrevet fort...
