Psykiske symptomer

[blåveispiken1207]

Jeg tåler hormonsvingninger veldig dårlig, og det går stort sett utover psyken min.. får tendenser til depresjon, utvikler irrasjonell angst for alt mulig og er generelt ikke meg selv. Husker at det var sånn i forrige svangerskap også, men det er bare så slitsomt!! Jeg prøver å holde fast ved at dette ikke er meg, men blir sliten av å tenke på at jeg kanskje skal slite med dette i 6-7 måneder til.. synes også synd på mannen som "mister" kona si litt i denne perioden.

Er det noen andre som sliter med psykiske symptomer? Har dere opplevd det i tidligere svangerskap, og gikk det i så fall over f.eks. i 2. trimester? Mener å huske at det ble lettere i 2.-3. trimester sist, men husker liksom ikke helt..

 

[Maramo]

Jeg tåler hormonsvingninger veldig dårlig, og det går stort sett utover psyken min.. får tendenser til depresjon, utvikler irrasjonell angst for alt mulig og er generelt ikke meg selv. Husker at det var sånn i forrige svangerskap også, men det er bare så slitsomt!! Jeg prøver å holde fast ved at dette ikke er meg, men blir sliten av å tenke på at jeg kanskje skal slite med dette i 6-7 måneder til.. synes også synd på mannen som "mister" kona si litt i denne perioden.

Er det noen andre som sliter med psykiske symptomer? Har dere opplevd det i tidligere svangerskap, og gikk det i så fall over f.eks. i 2. trimester? Mener å huske at det ble lettere i 2.-3. trimester sist, men husker liksom ikke helt..

En venninne av meg har det slik. Takler hormonene svært dårlig. Det som hjalp henne mye siste runden var tett kontakt med fastlegen og psykolog. Det å få tømt seg litt, bli sett og ivaretatt har gjort underverker! Ikke sikkert det hjelper for alle, men var nyttig for henne Håper det roer seg litt utover i svangerskapet

 

[blåveispiken1207]

En venninne av meg har det slik. Takler hormonene svært dårlig. Det som hjalp henne mye siste runden var tett kontakt med fastlegen og psykolog. Det å få tømt seg litt, bli sett og ivaretatt har gjort underverker! Ikke sikkert det hjelper for alle, men var nyttig for henne Håper det roer seg litt utover i svangerskapet

Så fint å høre at hun hadde nytte av det jeg håper jo også at det blir bedre utover svangerskapet! Også blir det fint å komme i gang hos jordmor.

 

[Cnk]

Jeg merker også at dette går utover psyken. Men mest pga kvalmen og at jeg er så dårlig...

Jeg har slitt en del med depresjon tidligere, og ser endelig på meg selv som «frisk» etter typ 1,5 år med depresjon. Og jeg er livredd for at dette skal «trigge» noe. Heldigvis går det «greit» så langt, selv om jeg er en del nedfor. Klarer liksom ikke glede meg over graviditeten, og tenker mer at jeg skulle ønske jeg ikke var gravid, at det ikke gikk så fort, osv. Selv om dette var ønsket og planlagt..

 

[Lykketrollet123]

Jeg merker også at det går utover psyken. Hadde en MA i uke 10 som kom som et stort sjokk før jul. Fikk medisinsk abort først, men endte med utskraping pga rester 7 uker etterpå. Merket tydelig at det var en tøff prosess å gå gjennom.
Denne graviditeten merker jeg at jeg er veldig nervøs, og fikk det som antageligvis var et angstanfall i helgen, etter å ha hatt en liten blødning. Har nå fått sett et bankende hjerte på ultralyd og krysser fingrene for at ting stabiliserer seg når jeg kommer forbi det punktet hvor det gikk galt sist.

 

[susy123]

Kjenner til følelsen, jeg har panikkangst, og det tok meg 15år før jeg ble gravid igjen..
Og jeg er nå på vei med nummer 2, og håper og krysser fingrene for at jeg ikke kjenner noe særlig til det..
Jeg vet at det som hjelper meg er å prate om det, prate høyt ut om det så det føles ekte, og ikke skummelt..
Om det er med jordmor eller fastlege, eller mannen din..

 

[Lyh]

Ja, eg sliter ein del psykisk frå før. Og ved ein graviditet, er eg forandra. Sist fekk eg dødsangst, og sleit med fødselsdepresjon i fleire mnd etter fødsel. Veldig kjedeleg, vil at kroppen skal vere avbalansert.. IALLEFALL litt i ein tid som dette. Sjølvsagt må ein rekne med litt.. Eg kryssar alt eg har for at det skal gå bedre denne gangen VIKTIG TEMA Å TA OPP

 

[blåveispiken1207]

På en måte litt fint å høre at det er flere som opplever det samme, selv om man selvfølgelig skulle ønske at det ikke var sånn jeg tror også at opplevelser i tidligere svangerskap kan trigge dette litt, dette har jeg nok av så det ligger sikkert noe der. Opplevde blant annet en grusom MA/senabort som selvfølgelig ligger i bakhodet hele tiden.

For min del hjelper det også å tenke at dette ikke er normalen, at det er hormoner som tukler med hodet, at det ikke er "meg" liksom. Men må likevel minne meg selv på det flere ganger om dagen.. helt enig i at det er et viktig tema å ta opp tror det er mange som sliter litt "i det stille".

 

[blåveispiken1207]

Ja, eg sliter ein del psykisk frå før. Og ved ein graviditet, er eg forandra. Sist fekk eg dødsangst, og sleit med fødselsdepresjon i fleire mnd etter fødsel. Veldig kjedeleg, vil at kroppen skal vere avbalansert.. IALLEFALL litt i ein tid som dette. Sjølvsagt må ein rekne med litt.. Eg kryssar alt eg har for at det skal gå bedre denne gangen VIKTIG TEMA Å TA OPP

Det høres forferdelig ut, jeg håper virkelig det går bedre for deg denne gangen! sånn sett er det fint å gå gravid nå som det kommer lysere tider - det kan kanskje hjelpe litt

 

[KoalaD]

Jeg er bipolar, og merker det du snakker om VELDIG godt! Har det siste halvannet året vært stabil og ikke hatt noen episoder hverken den ene eller den andre veien, og følt at jeg har hatt god kontroll, men nå føler jeg at jeg "mister" den kontrollen litt. Jeg føler meg også mer og mer deprimert, og er redd for nedturer. Er og så veldig bekymra for manisk fase etter fødsel - noe jeg fikk sist gang, som ødela veldig, veldig mye. (Ble slutt med barnefar osv.) Jeg har liksom følt jeg har hatt kontroll, og ikke tenkt NOK over hvor stor belastning en graviditet er for psyken. Nå er jeg dritstressa.

 

[Sonniken]

Høres ut som det ikke er så uvanlig ja! Jeg og sliter i perioder. Merker godt at hormonene påvirker det veldig. Viktig å finne en måte å håndtere det når man møter veggen. Og å være litt snill med seg selv og innse at man faktisk er mer enn god nok, men at man må ta vare på seg selv og lytte til kroppens signaler. Det å prate med noen kan hjelpe godt, iallfall på sikt

 

[FrkPippi]

Samme her, men tror ikke det er mer enn hva man kan forvente. Jeg merker kanskje mest til at jeg synes det er kjipt at jeg ikke bare kan synes det er hyggelig å spennende. Det ligger liksom en gnagende bekymring og angst for om vi har valgt rett.. men det er vel også helt normalt!

 

[blåveispiken1207]

Jeg er bipolar, og merker det du snakker om VELDIG godt! Har det siste halvannet året vært stabil og ikke hatt noen episoder hverken den ene eller den andre veien, og følt at jeg har hatt god kontroll, men nå føler jeg at jeg "mister" den kontrollen litt. Jeg føler meg også mer og mer deprimert, og er redd for nedturer. Er og så veldig bekymra for manisk fase etter fødsel - noe jeg fikk sist gang, som ødela veldig, veldig mye. (Ble slutt med barnefar osv.) Jeg har liksom følt jeg har hatt kontroll, og ikke tenkt NOK over hvor stor belastning en graviditet er for psyken. Nå er jeg dritstressa.

Shit, det skjønner jeg veldig godt!! Går du på noen medisiner? Jeg spør fordi jeg selv går på noen medisiner og må måle konsentrasjon i blodet pga. økt blodvolum under graviditet - altså mister man litt effekten av medisinene..

 

[blåveispiken1207]

Samme her, men tror ikke det er mer enn hva man kan forvente. Jeg merker kanskje mest til at jeg synes det er kjipt at jeg ikke bare kan synes det er hyggelig å spennende. Det ligger liksom en gnagende bekymring og angst for om vi har valgt rett.. men det er vel også helt normalt!

Er det første for dere?

 

[KoalaD]

Shit, det skjønner jeg veldig godt!! Går du på noen medisiner? Jeg spør fordi jeg selv går på noen medisiner og må måle konsentrasjon i blodet pga. økt blodvolum under graviditet - altså mister man litt effekten av medisinene..

Ja, jeg har gått på medisiner frem til nå, men har slutta nå når jeg fant ut at jeg var gravid. Burde vel ringt legen, men det har jeg da enda ikke gjort. Jeg er egentlig litt redd for å bli "dømt". Jeg har verdens beste lege altså, det er ikke det, men det er bare ... jeg har slitt så utrolig mye i så mange år, og har i flere år bodd mer på DPS enn hjemme. Jeg vet jo at de vet at jeg alltid har satt jenta mi først også med all sykdommen, så de har jo ingen grunn til å dømme sånn sett - man kan være en god mor selv med sykdom! Men, jeg er allikevel redd for hva folk skal tenke.

Savner medisiner allerede, for å si det sånn! Spesielt de å sove på... :b Savner god søvn!

 

[KoalaD]

Samme her, men tror ikke det er mer enn hva man kan forvente. Jeg merker kanskje mest til at jeg synes det er kjipt at jeg ikke bare kan synes det er hyggelig å spennende. Det ligger liksom en gnagende bekymring og angst for om vi har valgt rett.. men det er vel også helt normalt!

Samme her! Jeg gleder meg kjempemasse og føler meg virkelig lykkelig over å være gravid, men samtidig tenker jeg på alle store ting og tenker "har jeg valgt rett? blir det rett? blir det bra?" liksom. Livredd for å ta feil valg når det kommer til sånne store ting! At det skal ende dårlig, liksom.

 

[FrkPippi]

Er det første for dere?

Ja, første

 

[FrkPippi]

Samme her! Jeg gleder meg kjempemasse og føler meg virkelig lykkelig over å være gravid, men samtidig tenker jeg på alle store ting og tenker "har jeg valgt rett? blir det rett? blir det bra?" liksom. Livredd for å ta feil valg når det kommer til sånne store ting! At det skal ende dårlig, liksom.

Kjenner Meg veldig igjen! Som regel så er jo alle andre store valg man tar i livet reversibelt til en viss grad. Dette er jo ikke det

 

[Lyh]

Det høres forferdelig ut, jeg håper virkelig det går bedre for deg denne gangen! sånn sett er det fint å gå gravid nå som det kommer lysere tider - det kan kanskje hjelpe litt

Takk for det, det håpar eg og. Ja, godt poeng det. Samstundes er mørketida inne for fult ved termin.. Men eg er kjempeglad for å vere gravid og ser sjølvsagt fram til det som kjem. Satsa på at det blir ei fin tid, og at alt går bra

 

[blåveispiken1207]

Ja, første

Da forstår jeg tankene dine, jeg hadde de samme med nummer 1. Og noen ganger "angrer" man jo litt, på ulike ting, jeg har blant annet angret på å at jeg ikke ventet litt lenger med å få barn, også angrer man sikkert litt når man står der dødstrøtt kl 04 og babyen bare skriker... men det kommer man liksom ikke unna.. men det er jo også som de sier - man vil nok aldri angre sånn helt genuint på å ha fått barn