Psykisk syke

Havena

Havena

Elsker forumet
Jeg vil starte innlegget mitt med å si at jeg har all respekt for de med en psykisk lidelse. Jeg ønsker bare å få frem noen tanker rundt temaet.

Det er veldig mange i samfunnet som i løpet av livet få en eller annen diagnose som omhandler psyken, fler og fler kanskje? Eller er det bare det at det var mer tabu før? Er det noe i samfunnet vårt og oppbygning av dette som fører til en eventuell økning eller er det andre faktorer som spiller inn? En blanding? Hva kan helsenorge gjøre for å redusere forekomster før sykdommen slår til?
Hva tenker dere?
 
Jeg tror alltid det har vært mange som har vært psykisk syke... tror bare det snakkes mer om nå og folk har derfor blitt mer bevisst på det og legger bedre merke til det...
Jeg er selv psykisk syk og jeg er en av de som er 100% åpen om det.
Men vet det er noen som sliter med å innse det og noen som sliter med å snakke om det...
Tror rett og slett bare mange fler har tørt å komme "ut av skapet" når det gjelder dette nå enn før
 
Tror flere orker/vil stå frem. Kanskje ikke i det offentlige, men at man innser at man ikke trenger å leve en løgn.

Slik jeg ser det ER det jo mer akseptet å stå frem med angst, depresjoner og til og med at man har blitt utsatt for overgrep (og mye mer). Er mer åpenhet rett og slett.
 

Drømmeren skrev:
Jeg tror alltid det har vært mange som har vært psykisk syke... tror bare det snakkes mer om nå og folk har derfor blitt mer bevisst på det og legger bedre merke til det...
Jeg er selv psykisk syk og jeg er en av de som er 100% åpen om det.
Men vet det er noen som sliter med å innse det og noen som sliter med å snakke om det...
Tror rett og slett bare mange fler har tørt å komme "ut av skapet" når det gjelder dette nå enn før
Jeg spør jeg også lar du være å svare hvis du ikke vil :)
Er det noe du tenker at helsevesen/skole kunne gjort for at sykdommen ikke skulle brutt ut hos deg?
 
Det som blir sagt er jo at det er en blanding av økt fokus/mindre tabu og mer prestasjonspress.
Det var nok tøffere tider før på mange vis, men den streben etter suksess og status var vel ikke til stede i samme grad.
 

Tøsa! skrev:
Det som blir sagt er jo at det er en blanding av økt fokus/mindre tabu og mer prestasjonspress.
Det var nok tøffere tider før på mange vis, men den streben etter suksess og status var vel ikke til stede i samme grad.

Det er det her jeg tenker litt på. Har du noen gode artikler eller fagbøker på dette? Hadde vært spennende å lese!
 
Mye begge deler.. Det har blitt mindre tabu å være psykisk syk, dermed så er det flere som våger å "komme ut" som psykisk syke. Det er et helt tema fra tidlig ungdomsskole, til langt ut i videregående, og folk vet bedre at det faktisk er SYKDOMMER det er snakk om, ikke "lathet".

På andre siden tror jeg mange leger har "lett" for å sette diagnose psykisk syk. Det er samlingsdiagnose på samlingsdiagnose, og JEG syns at psykologer er for lite inn i bildet med mindre man tar grepet og sier selv at jeg vil snakke med noen som kan dette.. 
Men også der er et veldig mange samlingsdiagnoser. Noe man "putter inn i" når man ikke er helt sikkert. Dermed er det mange dårlig diagnoserte psykisk syke der ute, og at mye kunne vært gjort for å "innsnevre" sykdommene, og spesifisere det bedre. 

Psykisk sykdom er fremdeles "bare psykisk" og "bare deppa", men seriøsiteten i det er på vei opp, og det er bra.
Samtidig må ENDA mer gjøres for å informere og opplyse barn og ungdom tidlig, slik at en har mulighet til å oppdage det tidlig.
 
Det reises i følge min psykiatribok spørsmål om hvorvidt vår "terapeutiske kultur", hvor en kan bli sosialisert til å forvente å bli hjulpet med vansker, også kan undergrave motstandskraft for toleranse og lidelse.

 
Så står det noe om at høy endringshastighet i samfunnet preger arbeidslivet og representerer risiko for mentale stress- og belastningssituasjoner med sykmelding og trygding som mulige konsekvenser.

 

jinta85 skrev:

Drømmeren skrev:
Jeg tror alltid det har vært mange som har vært psykisk syke... tror bare det snakkes mer om nå og folk har derfor blitt mer bevisst på det og legger bedre merke til det...
Jeg er selv psykisk syk og jeg er en av de som er 100% åpen om det.
Men vet det er noen som sliter med å innse det og noen som sliter med å snakke om det...
Tror rett og slett bare mange fler har tørt å komme "ut av skapet" når det gjelder dette nå enn før
Jeg spør jeg også lar du være å svare hvis du ikke vil :)
Er det noe du tenker at helsevesen/skole kunne gjort for at sykdommen ikke skulle brutt ut hos deg?
Hadde helsevesenet visst om det så ja.. men i første omgang burde foreldrene mine fulgt bedre med.. istedet for å bare si at jeg er ulydig og umulig , så kunne de ha snakka med meg og evt skaffa meg hjelp tidligere..
Men nå er foreldrene mine mye av grunnen til jeg har blitt slik da... men jeg tror nok at om jeg hadde fått hjelp i tide så kunne det i det minste blitt mildere når det kommer til depresjoner osv.. jeg fikk ikke hjelp før jeg begynte å svelge piller og kutte meg liksom.. og da har det i grunnen gått for langt mener jeg. frem til da ble jeg utskjelt av begge to fordi jeg var en umulig unge..
Det positive med dette er at jeg kommer til å være mer obs på slikt når det kommer til min sønn...
 
Og litt om identitetsforvirring.
Kulturelle endringer og høy endringshastighet fører til at man ikke har muligheten til å gå i de opptråkkede stiene etter de før oss.
Hvis du skjønner...
 
Jeg tror at det var mer tabu før å at det er nå er mer akseptabelt.
Jeg er selv psykisk syk å klarer ikke å jobbe eller være med på noen aktiviteter.
Jeg tror å at helse norge ikke har nok kunskap, de psykologene jeg har gått til har ikke vært noe til hjelp å jeg har bare dårlig erfaring med de.
Jeg sliter med post traumatisk stress å kommer til å slite resten av livet med det.
På grunn av min barndom så har jeg nå de siste åra prøvd å lære meg å leve normalt, jeg viste ikke hva som var normalt i ett vanlig samfunn.

Men ja jeg tror det var like mange før men at da var det tabu.
 
Det er vel ikke rart psykiske sykdommer er mer av nå enn gjør Samfunnet vårt er lagt opp slik at man alltid har dårlig samvittighet både for jobb og hjemme. Man er som regel alltid stresset, med eller uten familie. Vi lever i en verden der vi skal rekke alt i helgene vi ikke rekker på hveradagene. Vi spiser dårligere kost igjen fører dett til overvekt dom igjen kan føre til psykisk sykdom. Jeg kan egentlig bare fortsette med forskjellige grunner. Før i tiden jobbet mannen, damen var hjemme ordnet med mat, rengjøring osv. Dette var enn fulltid jobb, i dag har vi den i tillegg til våre egene fulltidsjobber. Skjønner godt folk blir syke jeg, det er vel ingen nyhet at stress gjør deg syk?
 

søteste skrev:
Det er vel ikke rart psykiske sykdommer er mer sv nå enn gør. Samfunnet vårt er lagt opp slik at man alltid har dårlig samvittighet både for jobb og hjemme. Man er som regel alltid stresset, med eller uten familie. Vi lever i en verden der vi skal rekke alt vi ikke rekker på hveradagene. Vi spiser dårligere kost igjen fører dett til overvekt dom igjen kan føre til psykisk sykdom. Jeg kan egentlig bare fortsette med forskjellige grunner. Før i tiden jobbet mannen, damen var hjemme ordnet med mat, rengjøring osv. Dette var enn fulltid jobb, i dag har vi den i tillegg til våre egene fulltidsjobber. Skjønner godt folk blir syke jeg, det er vel ingen nyhet at stress gjør deg syk?

Nei det er jo nettopp det som gjør en syk
 
Jeg tror bare at det var mer tabu før i tiden.. nå opplever jeg at folk er mer åpen.. og da kommer det fler og fler frem i lyset;)

Jeg selv har vært der i mange mange år..var helt åpen om det.. fikk mye forståelse fra mange.. fordi mange av de var eller hadde vært i samme situasjon selv.. og når andre er åpne... er det lettere å åpne seg selv og;)

Helsenorge kan ha et bedre tilbud til de som har en psykisk lidelse.. Nå i dag så må du nesten være på selvmordsranden før du får hjelp.. Jeg var på den randen.. og kom inn til behandling.. Funket ikke for meg.. fikk ikke noen kjemi med behandler.. Noen år etterpå var jeg nesten like ille igjen.. men hadde ikke de stygge tankene.. men da kom jeg ikke inn.. fordi jeg ikke fullførte for 2 år siden.. helt idiotisk spør du meg..

Så jeg syens en fin løsning for å ta tak i problemet før det utvikler seg stygt.. er å gi et behandlingstilbud!
 
Jeg er psykisk syk, og har valgt å være åpen om det. Har ei diagnoseliste lang som et vondt år, men har ikke tenkt å legge den ut her.

Mine psykiske problemer kom som følge av grov omsorgssvikt i barndommen, grov omsorgssvikt i privat barnehage, og mobbing gjennom hele skoletiden (1-9).

I mitt tilfelle er det ikke mye helsenorge kunne ha gjort. Om noe så burde barnevernet hentet meg, men det var aldri noen som varslet.

Fordi det i min familie har vært ressurssterke personer som hold maska utad, og kompanserte følelsesmessig mishandling med materielle goder, så har jeg klart å falle mellom alle stolene. I en alder av 30 har jeg aldri hatt en jobb mer enn et par mnd, ikke blitt utredet før det siste året, så nå ser jeg sannsynligvis mot en uføretrygd på minstesats.

 Jeg er så psykisk svak at jeg måtte finne en mann som var sterk nok til å hjelpe meg gjennom prosessen som kasteball i systemet. Man må være sterk for å være svak i det systemet, forstå det den som kan...

Men for å svare på det du spør om, uten å kjede deg mer med min historie: Det er nok flere som får diagnoser nå, men det er også mange fler som tør å fortelle om det. Men jeg tror også at terskelen kan være litt vel lav innimellom. Kjenner til folk som har gått på antidepressiva i eksamenstida, pga prestasjonsangst osv... Tror mange leger slenger om seg med diagnoser og medisiner, rett og slett fordi de ikke har tid til å ta den ekstra halvtimen til å prate med pasienten.

Og i psykiatrien er ventelistene evig lange, sånn at man kommer helt ned på bunnen før man i det hele tatt kan håpe på hjelp... Jo lenger nede man er, desto lenger er veien opp, det blir tidkrevende behandling, og køene blir enda lenger for neste på lista.
 
jeg, som alle andre her,  tror det kommer av mindre tabu og mer stress...

har selv en psykisk diagnose, og hadde jeg vært født for en haug av år siden, hadde jeg nok vært den gale jenta som sikkert døde tidlig av underærnæring eller lungebetennelse eller noe...
hehe...
det var ikke noen støtteordninger da, gitt!!
 
men fordi om det er mulig å overleve rent økonomisk nå, så er det jo en evig lang kø for å få hjelp til selvhjelp.
mange leger er slepphendte med lykkepiller, men hva er alternativet?
minimum 6 måneders venteliste er det her, og det er hvis du er VIRKELIG dårlig...

og dette er med på å forverre situasjonen for mange, og holder folk i katgorien psyksisk syk mye lenger enn nødvendig...
det er jo ikke alle diagnoser som er permanente!
 

Mindre tabu, mer stress, og mindre forberedelser for voksenlivet!

Jada, livet var hardt i gamledager, men de visste somregel hva de gikk til, de hadde ikke like mange valg, og de hadde ikke tid til å ha dårlig samvittighet, eller til å bekymre seg for mye. Og, den største overgangen i livet, nemlig overgangen fra ungdom til voksen, den var lik for de fleste. Man fikk seg alltids jobb..og både menn og damer hadde tidlig lært seg sine oppgaver i livet, om det var vedhogst eller matlaging. Osv, osv..

Nå derimot forventer vi at 15. åringer skal ta store valg for fremtiden, kanskje flytte fra familien, og klare seg selv..UTEN at noen har lært de å klare seg selv. 

Når en 15. åring må ringe mamma på jobb for å høre hvordan hun steker en grandis, eller hvilken buss hun skal ta, eller, hvordan fungerer støvsugeren.. Samtidig som de har såå mange valgmuligheter, i alle situasjoner..og det forventes at de skal velge riktig, hver gang.

Og barne- og ungdomspsykiatrien eksploderer!

 

jinta85 skrev:
Jeg vil starte innlegget mitt med å si at jeg har all respekt for de med en psykisk lidelse. Jeg ønsker bare å få frem noen tanker rundt temaet.

Det er veldig mange i samfunnet som i løpet av livet få en eller annen diagnose som omhandler psyken, fler og fler kanskje? Eller er det bare det at det var mer tabu før? Er det noe i samfunnet vårt og oppbygning av dette som fører til en eventuell økning eller er det andre faktorer som spiller inn? En blanding? Hva kan helsenorge gjøre for å redusere forekomster før sykdommen slår til?
Hva tenker dere?
Jeg tenker at de kan slutte å bruke så sinnssykt lang tid på å behandle saker. Det er ingenting som er så vaskelig som å ikke kunne betale regningene, ha råd til mat, forsørge ungene sine etc. Mange går bare hjemme og det er viktig at de kan få komme ut blant folk og bli satt i et tiltak de kan fungere i. Samtidig er attføringen så lav her til lands, at folk sulter, fryser eller er husløse i de månedene det tar å behandle søknadene. Blir helt dprlig når jeg tenker på hva mange må igjennom.
 
You must log in or register to reply here.
Back
Topp