Psykisk syk mor

[Fru T]

Jeg vet ikke helt hva jeg vil, men føler bare for å lufte litt frustrasjon anonymt.

Min mor har i alle år slitt psykisk med tilbakevendende depresjoner. Hun går på medisiner og til psykolog men jeg føler ikke det hjelper så veldig. De siste årene har hun riktignok ikke vært innlagt, men det er andre vanskelig utfordringer. Hun ser ikke at det er vanskelig for oss rundt, for det er jo hun som har det verst og er syk.

Jeg har etter selv å ha blitt mor måtte sette mer grenser for meg selv og føler behov for å prioritere min familie mest. Samtidig orker jeg ikke å dra lasset like mye og hele tiden være den som drar mest av lasset.

Min mor har perioder hvor hun ringer sine barn og skjeller oss ut for "dårlige" valg vi har tatt og måten vi lever livene våre på. Dette gjelder både små og store valg. Det oppleves som at vi ikke får støtte og at vi skal trykkes ned. Neste gang hun ringer er alt bra og hun nevner ikke et ord om forrige utblåsning.

Vi søsken har utviklet oss til å bli veldig sterke og har utenfra sett klart oss veldig godt på alle områder. Men det er etter hennes mening ting vi burde gjort annerledes. Det virker som hun fremdeles vil bestemme over oss.
Hun fremhever også valg spesielt en av oss har tatt som bedre enn oss andre på en måte som gjør at det føles som hun ønsker å skape konflikter mellom oss. Dette bidrar jo selvfølgelig til avstand og at vi trekker oss unna. Og da klager hun på manglende kontakt og for lite besøk og at de ikke blir invitert.

Skal også sies at det ikke er spesielt godt samhold mellom søsknene og jeg tror mye skyldes at alle trekker seg unna, men føler vi burde snakket mer om alt i voksen alder. Men jeg har bare brødre og alle er godt etablert og henvender seg mer til sin egen familie.

Sier jeg fra er jeg dramaqueen, selv om jeg selv føler jeg er konstruktiv og rettferdig og da blir hun så lei seg. Hevder jeg er sint, selv om jeg ikke er det.
Det virker umulig å få henne til å se min side.

Jeg har snakket med min far om dette og han ber meg hele tiden om å se det gode i henne, men det har forsvunnet litt for meg. Han ser at det er vanskelig, men synes det er vanskelig å få noen endring. Jeg klarer ikke lengre å skille hva som er sykdom eller hennes personlighet. Alt blir bare så dysfunksjonelt og vanskelig.
Selvfølgelig har hun også gode sider, så alt er jo ikke bare negativt. Men de vanskelige tingene har vært mer fremtredende, så blir mest fokus på de...
Jeg har tenkt på å oppsøke en psykolog selv for å bearbeide alt og få råd. Men har ikke gjort noe med det.

Har andre noen erfaringer å dele?

 

[SoonToBeMama]

Ville bare først si det er utrolig trist du har det slik. ❤ og så si at dette høres ut som personlighet og er ikke ting som kjennetegner en som sliter med depresjoner.

Hilsen en som har slitt med depresjoner i 2/3 av livet sitt og gått til behandling i 8 år med flere rundt meg som også sliter/har slitt psykisk.

Ingen jeg kjenner som sliter/har slitt oppfører seg slik. Syns det er trist å lese om når depresjoner blir en diagnose man skjuler dårlig oppførsel bak.

Håper du finner ut hva som blir best for deg og familien å gjøre❤

 

[Fru T]

Ville bare først si det er utrolig trist du har det slik. ❤ og så si at dette høres ut som personlighet og er ikke ting som kjennetegner en som sliter med depresjoner.

Hilsen en som har slitt med depresjoner i 2/3 av livet sitt og gått til behandling i 8 år med flere rundt meg som også sliter/har slitt psykisk.

Ingen jeg kjenner som sliter/har slitt oppfører seg slik. Syns det er trist å lese om når depresjoner blir en diagnose man skjuler dårlig oppførsel bak.

Håper du finner ut hva som blir best for deg og familien å gjøre❤

Takk for omtanken. ❤
Jeg håper du får god hjelp.

Jeg synes det du skrev om at det er trist når depresjoner blir en diagnose man skjuler dårlig oppførsel bak. Det var en fin måte å uttrykke det på.

 

[B]

Jeg vet ikke helt hva jeg vil, men føler bare for å lufte litt frustrasjon anonymt.

Min mor har i alle år slitt psykisk med tilbakevendende depresjoner. Hun går på medisiner og til psykolog men jeg føler ikke det hjelper så veldig. De siste årene har hun riktignok ikke vært innlagt, men det er andre vanskelig utfordringer. Hun ser ikke at det er vanskelig for oss rundt, for det er jo hun som har det verst og er syk.

Jeg har etter selv å ha blitt mor måtte sette mer grenser for meg selv og føler behov for å prioritere min familie mest. Samtidig orker jeg ikke å dra lasset like mye og hele tiden være den som drar mest av lasset.

Min mor har perioder hvor hun ringer sine barn og skjeller oss ut for "dårlige" valg vi har tatt og måten vi lever livene våre på. Dette gjelder både små og store valg. Det oppleves som at vi ikke får støtte og at vi skal trykkes ned. Neste gang hun ringer er alt bra og hun nevner ikke et ord om forrige utblåsning.

Vi søsken har utviklet oss til å bli veldig sterke og har utenfra sett klart oss veldig godt på alle områder. Men det er etter hennes mening ting vi burde gjort annerledes. Det virker som hun fremdeles vil bestemme over oss.
Hun fremhever også valg spesielt en av oss har tatt som bedre enn oss andre på en måte som gjør at det føles som hun ønsker å skape konflikter mellom oss. Dette bidrar jo selvfølgelig til avstand og at vi trekker oss unna. Og da klager hun på manglende kontakt og for lite besøk og at de ikke blir invitert.

Skal også sies at det ikke er spesielt godt samhold mellom søsknene og jeg tror mye skyldes at alle trekker seg unna, men føler vi burde snakket mer om alt i voksen alder. Men jeg har bare brødre og alle er godt etablert og henvender seg mer til sin egen familie.

Sier jeg fra er jeg dramaqueen, selv om jeg selv føler jeg er konstruktiv og rettferdig og da blir hun så lei seg. Hevder jeg er sint, selv om jeg ikke er det.
Det virker umulig å få henne til å se min side.

Jeg har snakket med min far om dette og han ber meg hele tiden om å se det gode i henne, men det har forsvunnet litt for meg. Han ser at det er vanskelig, men synes det er vanskelig å få noen endring. Jeg klarer ikke lengre å skille hva som er sykdom eller hennes personlighet. Alt blir bare så dysfunksjonelt og vanskelig.
Selvfølgelig har hun også gode sider, så alt er jo ikke bare negativt. Men de vanskelige tingene har vært mer fremtredende, så blir mest fokus på de...
Jeg har tenkt på å oppsøke en psykolog selv for å bearbeide alt og få råd. Men har ikke gjort noe med det.

Har andre noen erfaringer å dele?

Jeg har erfaring med psykisk syke familiemedlemmer ja, men ikke foreldre. Jeg tror at de tingene jeg har lært av det er at det er fint å forsøke å hjelpe, men du må ikke utslette deg selv. Det betyr både at du ikke kan være der 100% av tida, men at du må tro at det er andre som tar hovedansvaret her sånn at du ikke jobber deg u hjel, og det betyr samtidig at når den personen sin atferd begynner å gå ut over din egen helse så må du ta grep. Det er tydelig at din mor sliter med mer enn depresjon, kanskje en eller annen personlighetsforstyrrelse også, men hvem vet. Poenget mitt er at selv om det jo er synd på henne og hun kanskje heller ikke kan noe for at hun er som hun er, så må du ta vare på deg selv og din familie.

Det finnes jo to måter å sette grenser i slike situasjoner som dette, og det er mental distansering eller en faktisk/fysisk distansering. Du kan ikke oppdra et voksent menneske, og en del av erkjennelsen som er så vond for oss som er pårørende er å innse at kanskje ikke alle kan bli friske heller. At kanskje er det slik personen er, og de blir ikke plutselig å "våkne opp" og innse hva de påfører andre med å være kritisk, aggressiv og ustabil. Det er for meg i alle fall det vondeste. Samtidig kan det være en lettelse å komme til punktet der man "gir opp" å reparere et annet menneske, å legge fra seg det ansvaret man føler for å hele tiden være tilgjengelig, hele tiden være forståelsesfull og tolerere alt som kommer. Når du innser at det ikke er noe du kan fikse, er det vondt, men også godt fordi du kan gi litt slipp.

Når du gir slipp er det lettere å distansere seg litt mentalt. Vonde ord får ikke så stor betydning, for du vet på en måte at det er sykdommen, og du regner med det fremfor å håpe på eller forvente en bedring i oppførselen deres. Hvis du kan bli så avslappet at fornærmelsene går inn ene øret og ut andre, og du ikke tar det så tungt, så kan du ha et greit forhold til din mor. Er du av typen som bare ikke klarer gi slipp på vonde ord og som dveler, så er det verre. Og hvis personen er ut over ustabil atferd med humørsvingninger der de er blid og sur om hverandre, og det dreier seg om psykisk nedtrykking, vold eller andre slike ting, da må du nok heller ha en fysisk distanse så du skjermer deg selv. Og for å være ekstra tydelig: hvis det er ustabil og fornærmende oppførsel overfor barna dine må du skjerme dem med fysisk distanse, de er unge og har ikke lært seg å bare børste av seg vonde ord osv.

Nei, den situasjonen du har er ikke enkel. Man skal ikke slå hånda av psykisk syke personer. Samtidig så er det situasjoner der det er riktig å redusere eller kutte kontakt, ikke for å straffe den personen, men for å kunne ivareta seg selv. På samme måte som den som er syk er et menneske som må forstås og godtas, så er også du et menneske som må forstås og som har dine reaksjoner.

Dette er i alle fall mine tanker rundt det å ha alvorlig psykisk syke mennesker rundt seg. Og så er det greit å huske, som hun over skriver, at ikke all dårlig oppførsel skyldes sykdommen. En drittsekk er en drittsekk, også om de er psykisk syke.

 

[Mymlen93]

Min mor har vert psykisk syk hele mitt liv nesten, begynte fast på antidepressiva når jeg var 6år gammel, hun går fortsatt på det. Jeg opplever henne som veldig egoistisk i perioder, og jeg kan ikke stole på henne til å være der for meg om jeg trenger det, selv om hun sier hun er der. Jeg har lært meg å leve med det, å bare ignorere de tingene som kan være vanskelig med henne å heller fokusere på de gode sidene av henne og ta det jeg får når hun har gode perioder. Jeg har 2 yngre søsken som har bodd i fosterhjem lenge, men som nettopp er blitt myndige. Vi har godt forhold å kan snakke om det vi irriterer oss om med vår mor, de har annen far, og han er 100 ganger verre, så glad jeg vertfall har en vanlig forelder.

 

[Fru T]

Jeg har erfaring med psykisk syke familiemedlemmer ja, men ikke foreldre. Jeg tror at de tingene jeg har lært av det er at det er fint å forsøke å hjelpe, men du må ikke utslette deg selv. Det betyr både at du ikke kan være der 100% av tida, men at du må tro at det er andre som tar hovedansvaret her sånn at du ikke jobber deg u hjel, og det betyr samtidig at når den personen sin atferd begynner å gå ut over din egen helse så må du ta grep. Det er tydelig at din mor sliter med mer enn depresjon, kanskje en eller annen personlighetsforstyrrelse også, men hvem vet. Poenget mitt er at selv om det jo er synd på henne og hun kanskje heller ikke kan noe for at hun er som hun er, så må du ta vare på deg selv og din familie.

Det finnes jo to måter å sette grenser i slike situasjoner som dette, og det er mental distansering eller en faktisk/fysisk distansering. Du kan ikke oppdra et voksent menneske, og en del av erkjennelsen som er så vond for oss som er pårørende er å innse at kanskje ikke alle kan bli friske heller. At kanskje er det slik personen er, og de blir ikke plutselig å "våkne opp" og innse hva de påfører andre med å være kritisk, aggressiv og ustabil. Det er for meg i alle fall det vondeste. Samtidig kan det være en lettelse å komme til punktet der man "gir opp" å reparere et annet menneske, å legge fra seg det ansvaret man føler for å hele tiden være tilgjengelig, hele tiden være forståelsesfull og tolerere alt som kommer. Når du innser at det ikke er noe du kan fikse, er det vondt, men også godt fordi du kan gi litt slipp.

Når du gir slipp er det lettere å distansere seg litt mentalt. Vonde ord får ikke så stor betydning, for du vet på en måte at det er sykdommen, og du regner med det fremfor å håpe på eller forvente en bedring i oppførselen deres. Hvis du kan bli så avslappet at fornærmelsene går inn ene øret og ut andre, og du ikke tar det så tungt, så kan du ha et greit forhold til din mor. Er du av typen som bare ikke klarer gi slipp på vonde ord og som dveler, så er det verre. Og hvis personen er ut over ustabil atferd med humørsvingninger der de er blid og sur om hverandre, og det dreier seg om psykisk nedtrykking, vold eller andre slike ting, da må du nok heller ha en fysisk distanse så du skjermer deg selv. Og for å være ekstra tydelig: hvis det er ustabil og fornærmende oppførsel overfor barna dine må du skjerme dem med fysisk distanse, de er unge og har ikke lært seg å bare børste av seg vonde ord osv.

Nei, den situasjonen du har er ikke enkel. Man skal ikke slå hånda av psykisk syke personer. Samtidig så er det situasjoner der det er riktig å redusere eller kutte kontakt, ikke for å straffe den personen, men for å kunne ivareta seg selv. På samme måte som den som er syk er et menneske som må forstås og godtas, så er også du et menneske som må forstås og som har dine reaksjoner.

Dette er i alle fall mine tanker rundt det å ha alvorlig psykisk syke mennesker rundt seg. Og så er det greit å huske, som hun over skriver, at ikke all dårlig oppførsel skyldes sykdommen. En drittsekk er en drittsekk, også om de er psykisk syke.

Tusen takk for at du tok deg tid til å skrive så langt om dine tanker. Jeg synes du har veldig mange gode innspill. Hun er litt unnvikende om diagnose, men hun har gått i behandling i mange år. Og det er kun dette hun sier hun har. Nå har jeg begynt å tenke på om det er mer. Jeg synes det hadde vært bedre å vite alt, enn å på en måte skulle forholde seg til at det "kun" er depresjon. For det er på en måte "enkelt" å forholde seg til. Det er resten av oppførselen som er vanskelig, hvis du skjønner hva jeg mener.
Det med å ta fullstendig avstand synes jeg blir vanskelig men det handler nok mye om å lære seg å akseptere at noe bare er sånn. Og at det ikke er noe jeg kan endre. Men jeg kjenner meg veldig igjen i at jeg må ta aller mest hensyn til meg selv og min familie. Og det har jeg også sagt fra om.


Hun er veldig glad i barnebarna og vil gjøre alt for de. Når de treffer henne elsker hun å leke med de. Og lese for de og snakke med de.
Hennes store frykt nå er at hun skal se lite til de. Noe hun gjør med ett av barnebarna allerede, fordi de har trukket seg en del vekk.
Ovenfor barna er det også oppførsel som er provoserende, men da går det mest på å "trigge" meg. Hun tilbyr de gjerne mat og drikke vi synes er unødvendig, eksempelvis brus. Men det har bedret seg noe, spesielt fordi vårt barn virkelig ikke vil ha det. Jeg har prøvd å si at vårt barn ikke bryr seg om sånt eller blir glad av å få godteri, det er mye viktigere med opplevelser og å bli sett. Det settes pris på gaver, men det er ikke det viktigste.
Å spille, leke og oppleve noe sammen er mye høyere verdsatt.

Men også i forhold til barnebarna kan hun fremheve noen ovenfor andre til meg. Og det har jeg også måtte gi beskjed om at ikke er greit. Jeg synes vi skal ha stor forståelse for forskjellige måter å gjøre ting på. Og barn er også barn og kan være litt uforutsigbare.

 

[Fru T]

Min mor har vert psykisk syk hele mitt liv nesten, begynte fast på antidepressiva når jeg var 6år gammel, hun går fortsatt på det. Jeg opplever henne som veldig egoistisk i perioder, og jeg kan ikke stole på henne til å være der for meg om jeg trenger det, selv om hun sier hun er der. Jeg har lært meg å leve med det, å bare ignorere de tingene som kan være vanskelig med henne å heller fokusere på de gode sidene av henne og ta det jeg får når hun har gode perioder. Jeg har 2 yngre søsken som har bodd i fosterhjem lenge, men som nettopp er blitt myndige. Vi har godt forhold å kan snakke om det vi irriterer oss om med vår mor, de har annen far, og han er 100 ganger verre, så glad jeg vertfall har en vanlig forelder.

Jeg skjønner godt hva du mener med å føle hun er egoistisk. Det føler jeg også på. Men samtidig har jeg tenkt at det er en del av sykdommen. Enig i det du skriver om å ta de gode periodene. Problemet synes jeg blir når alt sklir litt mer inn i hverandre. At det ikke er de sammen skillene, hvis du skjønner hva jeg mener.

Godt å høre at dere søsken har det fint sammen nå. Håper de har hatt en god oppvekst tross alt.

 

[1zzyMarena]

Det som hjalp for meg er å lære om mentalisting. For da ble det lettere å sette avstand og reagere på en bedre måte slik at det gikk så personlig innover meg selv.

Når du er deprimert er det veldig vanskelig å mentalisere, altså lese hva andre mennesker tenker og føle. Du kan se noen gråte og være helt sikker på at det skjer fordi den personen er så gørrlei deg, men så kan det være at personen hadde lest en fin historie og fikk noen lykkelige tårer i øynene.

Og når du er dårlig til å mentalisere er det vanskelig å se hvordan egen oppførsel påvirker andre. Derfor kan noen deprimerte være egoistiske eller oppfattes som det.

Kan godt være at når din mor ringer å skjeller deg ut for et tidligere veivalg så tror hun der og da (sykdommen varier gjerne i styrke, slik at denne oppfatningen ikke er der hele tiden) at det er kjempe hjelpsomt, eller at det valget ble gjort for du skulle være stygg med henne. Det ligger ikke nødvendigvis en logikk bak disse tankene for hjernen prøver å finne en sammenheng uten å ha verktøyet som mentalisering gir.

Bare for å understreke. Det er ikke mangel på empati, men vanskeligheter med å lese andre.

 

[Lykkekløver]

Jeg kuttet ut min mor i 2015 og har det utrolig mye bedre.

det å unnskyld oppførsel med depresjon er jeg helt imot- man kan sette krav og grenser selv om.

Ikke mye hjelpsomt men hun er ikke ditt ansvar, hennes liv og hennes valg. Du er barnet selv om du er voksen og du skal gjøre de tiltak som må til for å ha det bra i hverdagen. Det er som oftest hva som er best for en også.

lykke til jeg føler med deg

 

[Fru T]

Jeg kuttet ut min mor i 2015 og har det utrolig mye bedre.

det å unnskyld oppførsel med depresjon er jeg helt imot- man kan sette krav og grenser selv om.

Ikke mye hjelpsomt men hun er ikke ditt ansvar, hennes liv og hennes valg. Du er barnet selv om du er voksen og du skal gjøre de tiltak som må til for å ha det bra i hverdagen. Det er som oftest hva som er best for en også.

lykke til jeg føler med deg

 

[Fru T]

Jeg kuttet ut min mor i 2015 og har det utrolig mye bedre.

det å unnskyld oppførsel med depresjon er jeg helt imot- man kan sette krav og grenser selv om.

Ikke mye hjelpsomt men hun er ikke ditt ansvar, hennes liv og hennes valg. Du er barnet selv om du er voksen og du skal gjøre de tiltak som må til for å ha det bra i hverdagen. Det er som oftest hva som er best for en også.

lykke til jeg føler med deg

Jeg føler med deg. For uansett om du har det bedre er det vel også en slags sorg i det å kutte kontakten med en forelder?

Jeg leste nettopp om hvit sorg og det gikk på en måte opp noe for meg da. Jeg føler forholdet til min mor er sånn for meg. Jeg tenker at det kunne vært så uendelig mye bedre og hun kunne valgt å være en helt annen for meg. Jeg synes det er vanskelig å kutte kontakten totalt. Også i forhold til resten av familien som jeg ønsker å ha kontant med.
Men jeg vet ikke om hun vil forstå problemet og klare å endre seg. Om det skulle bli en bedring er det så skjørt synes jeg.
Nå har jeg satt foten veldig ned og begge foreldrene mine savner besøk. Jeg tenker jeg får prøve å ta en prat. Men jeg vet ikke hvordan det vil gå...

 

[Lykkekløver]

Jeg føler med deg. For uansett om du har det bedre er det vel også en slags sorg i det å kutte kontakten med en forelder?

Jeg leste nettopp om hvit sorg og det gikk på en måte opp noe for meg da. Jeg føler forholdet til min mor er sånn for meg. Jeg tenker at det kunne vært så uendelig mye bedre og hun kunne valgt å være en helt annen for meg. Jeg synes det er vanskelig å kutte kontakten totalt. Også i forhold til resten av familien som jeg ønsker å ha kontant med.
Men jeg vet ikke om hun vil forstå problemet og klare å endre seg. Om det skulle bli en bedring er det så skjørt synes jeg.
Nå har jeg satt foten veldig ned og begge foreldrene mine savner besøk. Jeg tenker jeg får prøve å ta en prat. Men jeg vet ikke hvordan det vil gå...

Min mor forfulgte meg på ferie, stjal pass og visumet mitt, overfalt pg forsøkte å knivstikke meg for deretter å få meg kidnappet og voldtatt til døde.
Så nei ingen sorg. Bare lettelse. Jeg går sjeldent steder alene, jeg har vakthund for å føle meg helt trygg og gleder emg til den dagen hun er 6 for under bakken rett og slett.

 

[Miss_30]

Min mor forfulgte meg på ferie, stjal pass og visumet mitt, overfalt pg forsøkte å knivstikke meg for deretter å få meg kidnappet og voldtatt til døde.
Så nei ingen sorg. Bare lettelse. Jeg går sjeldent steder alene, jeg har vakthund for å føle meg helt trygg og gleder emg til den dagen hun er 6 for under bakken rett og slett.

Whaat Sykeste jeg har lest.

 

[Lykkekløver]

Whaat Sykeste jeg har lest.

Ja du skulle tro det.
Dessverre mange barn i Norge som vokser opp under grusomme kår, mye verre enn jeg. Vi liker bare ikke å forholde oss til det.

Om det er en ting jeg har lært så er det at familie er de som elsker deg og bringer deg fram. Joda man krangler man er uenig, støtte går begge veier. Men å kutte bånd for egen helse ja det gjør jeg glatt nå. Mye verre når jeg car yngre. Nå har jeg familie selv og vil ikke la mine barn oppleve slik sykdom.

 

[Fru T]

Min mor forfulgte meg på ferie, stjal pass og visumet mitt, overfalt pg forsøkte å knivstikke meg for deretter å få meg kidnappet og voldtatt til døde.
Så nei ingen sorg. Bare lettelse. Jeg går sjeldent steder alene, jeg har vakthund for å føle meg helt trygg og gleder emg til den dagen hun er 6 for under bakken rett og slett.

Det er det villeste jeg var lest. Tragisk. Da har jeg jo virkelig full forståelse for totalt brudd. Trist at du fremdeles skal leve i frykt.