Psykisk belastning i prøvetiden

[sauemor]

Hei alle kjære prøvere. Lurer litt på hvordan dere har det i prøvetiden? Jeg har "bare" prøvd i to år, men kjenner for hver måned som går nå at det blir tyngre og tyngre psykisk. Merket det etter ett år, men nå er det i en helt annen liga om man kan si det sånn. Er veldig nedstemt og har utfordringer med å fungere optimalt på jobb. Ble sykemeldt fra forrige fryseinnsett og to uker frem i tid. Gråt hele tiden og var helt utenfor. Jobben venter igjen på mandag, og jeg kjenner meg overhodet ikke klar etter nok en negativ smell. Sjefen har kommet med ytringer som at det ikke alltid er best å sitte hjemme å synes synd på seg selv. Den svei...

Hvordan holder dere andre motet oppe?

 

[Hemmeligfrøken]

Huff.. hørtes virkelig ikke ut som en ok sjef vi takler alle slike situasjoner ulikt og det må det være rom for!! Jeg f.eks synes ikke den prosessen var såå hard psykisk (men hadde også ett barn fra før, så var først på nr 2 vi begynte å slite), men har jo full forståelse for at prosessen er utrolig tung og altoppslukende for andre! Ikke minst blir gjerne følelsene enda mer altoppslukende når man starter på hormoner!

trenger du sykmld så tar du det med god samvittigheten - ikke la noen gi deg dårlig samvittighet for det!

Har lite råd å komme med - men sender deg en klem

 

[Veslejinta]

Etter 13 år i gamet, så er det fortsatt drømmen om barn som holder det gående
Jeg nekter å leve som barnløs resten av livet, så jeg har aldri gitt opp håpet.

 

[Atila]

Hei alle kjære prøvere. Lurer litt på hvordan dere har det i prøvetiden? Jeg har "bare" prøvd i to år, men kjenner for hver måned som går nå at det blir tyngre og tyngre psykisk. Merket det etter ett år, men nå er det i en helt annen liga om man kan si det sånn. Er veldig nedstemt og har utfordringer med å fungere optimalt på jobb. Ble sykemeldt fra forrige fryseinnsett og to uker frem i tid. Gråt hele tiden og var helt utenfor. Jobben venter igjen på mandag, og jeg kjenner meg overhodet ikke klar etter nok en negativ smell. Sjefen har kommet med ytringer som at det ikke alltid er best å sitte hjemme å synes synd på seg selv. Den svei...

Hvordan holder dere andre motet oppe?

Synes det er ekstremt tøft både psykisk og fysisk. Mest fysisk forrige gang da jeg ble overstimulert. Prøver å ikke la det psykiske knekke meg helt, og prøver å holde meg opptatt med andre ting hele tiden. Likevel er det veldig tøft å få påpekt gang på gang at vi rett og slett ikke får det til. Har begynt å snu litt på det, så jeg ikke føler meg så mislykket. Jeg prøver tenke at det er «situasjonen» som er urettferdig og håpløs - vi gjør jo tross alt alt i vår makt for å få det til, mer enn det vi allerede gjør kan vi ikke gjøre. Så vi må bare stå på. Jeg synes jobben er god å ha for å få tankene over på andre ting, men dersom du føler at du trenger sykemelding må du ta deg det. Det kjenner du på selv, viktig å lytte til kroppen

 

[Vårsol2022]

Tenker at den kommentaren kunne sjefen din ha spart seg for! Ingen vet hvor tungt det er før man har vært i samme situasjon selv, og alle reagerer ulikt! Det handler også mye om hormoner og alt kroppen skal gjennom, så det er jaggu ikke bare psyken det går utover! Det å gi noen dårlig samvittighet på toppen av det hele gjør alt bare verre! Jeg jobber selv i helsesektoren og ville anbefalt deg å snakke med en profesjonell om dette, om du ikke allerede har. Det å få lufte tanker, følelser og få sette ord på det til en utenforstående kan være utrolig befriende, og kan kanskje hjelpe deg gjennom prosessen. Det verste er å late som om alt er greit om det ikke er det! Det kan opprettholdes en stund, men ikke i lengden. Så ta dette på alvor og søk hjelp, jo før jo heller, det er forståelig hvordan du har det og helt legitimt! Lykke til!

 

[Løvepote]

Vi har selv prøvd siden september 2018, og jeg fikk i mai 2019 konstantert tette eggledere samt pcos-eggstokker. Dette ga meg en liten knekk.. Jeg gikk fortsatt på jobb, men tankene var kun fokusert på dette med at det ville bli vanskelig for oss å få barn. Første ferskforsøket september samme år som ble negativt slo meg skikkelig ut og jeg var helt nede. Redningen her var også at jeg var opptatt med jobb, men sleit med å nesten få gråteutbrudd flere ganger i uken. Fryseforsøket var enklere å takle, da jeg ikke hadde for store forhåpninger/visste at det hadde dårligere forutsetninger enn ferskt (ifølge legen på Riksen), og fokuserte her mer på neste ferskforsøk.
Psyken har fått kjørt seg ved å være fullstending fokusert på babytanker, og alt har på en måte omhandlet det.

Holder motet oppe ved å tenke at "det skal gå, det kommer til å gå". Hadde innsett for 6 dager siden av en blasto (privat), og holder den knapp på at det vil utgjøre en forskjell.

Håper du klarer holde motet oppe <3

 

[Snurri]

Hei alle kjære prøvere. Lurer litt på hvordan dere har det i prøvetiden? Jeg har "bare" prøvd i to år, men kjenner for hver måned som går nå at det blir tyngre og tyngre psykisk. Merket det etter ett år, men nå er det i en helt annen liga om man kan si det sånn. Er veldig nedstemt og har utfordringer med å fungere optimalt på jobb. Ble sykemeldt fra forrige fryseinnsett og to uker frem i tid. Gråt hele tiden og var helt utenfor. Jobben venter igjen på mandag, og jeg kjenner meg overhodet ikke klar etter nok en negativ smell. Sjefen har kommet med ytringer som at det ikke alltid er best å sitte hjemme å synes synd på seg selv. Den svei...

Hvordan holder dere andre motet oppe?

Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg var langt nede selv da vi ble lastet opp på ivf-samlebåndet. Jeg fikk også en sykemelding her og der på en uke eller to. Det hjalp kun der og da. Jeg ba om henvisning til psykolog. I mitt tilfelle fikk jeg desverre ikke forståelse fra psykolog på den vanskelige prosessen jeg var i. Men jeg har tidligere gått til psykolog og funnet stor hjelp i det å få pratet ordentlig ut, og kanskje også få hjelp til hvordan sortere tanker og hvordan hjelpe seg selv når det blir mørkt.
Så jeg vil anbefale deg en psykolog. Kanskje i kombinasjon med en lengre sykemelding. Og det kan virkelig være verdt pengene å gå til en privat psykolog, ettersom de med avtale har som regel sykt lang ventetid. Ikke rent sjeldent føler man seg bedre etter kun 3-5 timer med psykolog, og da varig bedre.

 

[FrøkenMG]

Hei alle kjære prøvere. Lurer litt på hvordan dere har det i prøvetiden? Jeg har "bare" prøvd i to år, men kjenner for hver måned som går nå at det blir tyngre og tyngre psykisk. Merket det etter ett år, men nå er det i en helt annen liga om man kan si det sånn. Er veldig nedstemt og har utfordringer med å fungere optimalt på jobb. Ble sykemeldt fra forrige fryseinnsett og to uker frem i tid. Gråt hele tiden og var helt utenfor. Jobben venter igjen på mandag, og jeg kjenner meg overhodet ikke klar etter nok en negativ smell. Sjefen har kommet med ytringer som at det ikke alltid er best å sitte hjemme å synes synd på seg selv. Den svei...

Hvordan holder dere andre motet oppe?

Vi har vært prøvere i noen år, og etter å ha mistet et par ganger i løpet av det siste halve året har jeg hatt det verre enn noen sinne. Jeg har vært gjennom en depresjon for 4-5 år siden, så veien tilbake er relativt kort sammenlignet med om man ikke har hatt psykiske lidelser tidligere.

Når det kommer til jobb har jeg nå vært klokkeklar på at jeg vil jobbe, så jeg jobber 50% av min 80% stilling. Grunnen til det er at terskelen for å komme tilbake til jobben blir høyere og høyere for hver dag man er borte. Dette er ikke noe jeg finner på, forskning viser det samme. Jeg antar at sjefen din mente noe lignende, men noen mennesker er ikke så gode til å formulere seg.... om du klarer å jobbe litt er det i de aller fleste tilfeller bedre enn å gå hjemme hele tiden. Men, om du og legen din blir enige om at det beste for deg nå er å være 100% sykmeldt, så er du det.

Jeg får hjelp av psykolog. Jeg har ikke giddet å bli henvist via det offentlige, og betaler alt selv. Grunnen til det er at jeg sannsynligvis vil få avslag på henvisning, og om jeg mot all formodning skulle få innvilget psykolog ville jeg nok ventet en god stund. Og da er det ikke noen vits. Jeg er godt fornøyd med å gå til psykolog, og hun har hjulpet meg med en del ting som gjør hverdagen min enklere. Likevel har jeg en vei å gå. Jeg tenker også at det er nyttig å få hjelp nå, før en ev graviditet. Jeg tror ikke ting vil bli enklere om jeg skulle passere alle milepæler i et svangerskap. Derfor er det nyttig å være godt forberedt før ev. svangerskap, fødsel og barselstid.

 

[sauemor]

Etter 13 år i gamet, så er det fortsatt drømmen om barn som holder det gående
Jeg nekter å leve som barnløs resten av livet, så jeg har aldri gitt opp håpet.

Ikke alltid rettferdig dette livet.. Men nå ser det endelig ut som om du får til drømmen

 

[sauemor]

Synes det er ekstremt tøft både psykisk og fysisk. Mest fysisk forrige gang da jeg ble overstimulert. Prøver å ikke la det psykiske knekke meg helt, og prøver å holde meg opptatt med andre ting hele tiden. Likevel er det veldig tøft å få påpekt gang på gang at vi rett og slett ikke får det til. Har begynt å snu litt på det, så jeg ikke føler meg så mislykket. Jeg prøver tenke at det er «situasjonen» som er urettferdig og håpløs - vi gjør jo tross alt alt i vår makt for å få det til, mer enn det vi allerede gjør kan vi ikke gjøre. Så vi må bare stå på. Jeg synes jobben er god å ha for å få tankene over på andre ting, men dersom du føler at du trenger sykemelding må du ta deg det. Det kjenner du på selv, viktig å lytte til kroppen

Takk for svar Ja, jobben har vært et «fri sted» hvor jeg har kunne hvilt hodet litt fra alt som foregår, bare vært litt vel utfordrende med siden alt har blitt så negativt i det siste.. men vært på jobb siden mandag og det går ok heldigvis!

 

[Veslejinta]

Ikke alltid rettferdig dette livet.. Men nå ser det endelig ut som om du får til drømmen

Det er veldig uvirkelig enda, men etter 13 år så er dette veldig godt nå <3

 

[sauemor]

Tenker at den kommentaren kunne sjefen din ha spart seg for! Ingen vet hvor tungt det er før man har vært i samme situasjon selv, og alle reagerer ulikt! Det handler også mye om hormoner og alt kroppen skal gjennom, så det er jaggu ikke bare psyken det går utover! Det å gi noen dårlig samvittighet på toppen av det hele gjør alt bare verre! Jeg jobber selv i helsesektoren og ville anbefalt deg å snakke med en profesjonell om dette, om du ikke allerede har. Det å få lufte tanker, følelser og få sette ord på det til en utenforstående kan være utrolig befriende, og kan kanskje hjelpe deg gjennom prosessen. Det verste er å late som om alt er greit om det ikke er det! Det kan opprettholdes en stund, men ikke i lengden. Så ta dette på alvor og søk hjelp, jo før jo heller, det er forståelig hvordan du har det og helt legitimt! Lykke til!

Tenker at den kommentaren kunne sjefen din ha spart seg for! Ingen vet hvor tungt det er før man har vært i samme situasjon selv, og alle reagerer ulikt! Det handler også mye om hormoner og alt kroppen skal gjennom, så det er jaggu ikke bare psyken det går utover! Det å gi noen dårlig samvittighet på toppen av det hele gjør alt bare verre! Jeg jobber selv i helsesektoren og ville anbefalt deg å snakke med en profesjonell om dette, om du ikke allerede har. Det å få lufte tanker, følelser og få sette ord på det til en utenforstående kan være utrolig befriende, og kan kanskje hjelpe deg gjennom prosessen. Det verste er å late som om alt er greit om det ikke er det! Det kan opprettholdes en stund, men ikke i lengden. Så ta dette på alvor og søk hjelp, jo før jo heller, det er forståelig hvordan du har det og helt legitimt! Lykke til!

Ja, det er ganske heftig å være i en sånn prosess. Kun de som er en del av den forstår hvordan det tar på.. Har vært inne på tanken om jeg trenger noen å snakke med om alle følelser, hjelp til å sortere litt. Tusen takk for råd

 

[sauemor]

Vi har selv prøvd siden september 2018, og jeg fikk i mai 2019 konstantert tette eggledere samt pcos-eggstokker. Dette ga meg en liten knekk.. Jeg gikk fortsatt på jobb, men tankene var kun fokusert på dette med at det ville bli vanskelig for oss å få barn. Første ferskforsøket september samme år som ble negativt slo meg skikkelig ut og jeg var helt nede. Redningen her var også at jeg var opptatt med jobb, men sleit med å nesten få gråteutbrudd flere ganger i uken. Fryseforsøket var enklere å takle, da jeg ikke hadde for store forhåpninger/visste at det hadde dårligere forutsetninger enn ferskt (ifølge legen på Riksen), og fokuserte her mer på neste ferskforsøk.
Psyken har fått kjørt seg ved å være fullstending fokusert på babytanker, og alt har på en måte omhandlet det.

Holder motet oppe ved å tenke at "det skal gå, det kommer til å gå". Hadde innsett for 6 dager siden av en blasto (privat), og holder den knapp på at det vil utgjøre en forskjell.

Håper du klarer holde motet oppe <3

Fin tankegang etter mye strev! Håper virkelig den lille blastoen graver seg ned hos deg og blir der nå! Så får kanskje hodet hvile seg litt
Jobben har vært et «fri sted» for meg og, elsker jobben min, men jeg har bare vært helt i kjelleren.. prøver å kravle meg opp og prøver å se positivt på neste forsøk uansett for vanskelig det er! Vil ha premien! Tusen takk for svar!

 

[sauemor]

Jeg skjønner deg veldig godt. Jeg var langt nede selv da vi ble lastet opp på ivf-samlebåndet. Jeg fikk også en sykemelding her og der på en uke eller to. Det hjalp kun der og da. Jeg ba om henvisning til psykolog. I mitt tilfelle fikk jeg desverre ikke forståelse fra psykolog på den vanskelige prosessen jeg var i. Men jeg har tidligere gått til psykolog og funnet stor hjelp i det å få pratet ordentlig ut, og kanskje også få hjelp til hvordan sortere tanker og hvordan hjelpe seg selv når det blir mørkt.
Så jeg vil anbefale deg en psykolog. Kanskje i kombinasjon med en lengre sykemelding. Og det kan virkelig være verdt pengene å gå til en privat psykolog, ettersom de med avtale har som regel sykt lang ventetid. Ikke rent sjeldent føler man seg bedre etter kun 3-5 timer med psykolog, og da varig bedre.

Takk for svar og råd Tenker selv at det hadde vært godt å få snakket ut med noen. Må bare finne troen på at det kan fungere for meg i det svarte hullet jeg er i!

 

[sauemor]

Vi har vært prøvere i noen år, og etter å ha mistet et par ganger i løpet av det siste halve året har jeg hatt det verre enn noen sinne. Jeg har vært gjennom en depresjon for 4-5 år siden, så veien tilbake er relativt kort sammenlignet med om man ikke har hatt psykiske lidelser tidligere.

Når det kommer til jobb har jeg nå vært klokkeklar på at jeg vil jobbe, så jeg jobber 50% av min 80% stilling. Grunnen til det er at terskelen for å komme tilbake til jobben blir høyere og høyere for hver dag man er borte. Dette er ikke noe jeg finner på, forskning viser det samme. Jeg antar at sjefen din mente noe lignende, men noen mennesker er ikke så gode til å formulere seg.... om du klarer å jobbe litt er det i de aller fleste tilfeller bedre enn å gå hjemme hele tiden. Men, om du og legen din blir enige om at det beste for deg nå er å være 100% sykmeldt, så er du det.

Jeg får hjelp av psykolog. Jeg har ikke giddet å bli henvist via det offentlige, og betaler alt selv. Grunnen til det er at jeg sannsynligvis vil få avslag på henvisning, og om jeg mot all formodning skulle få innvilget psykolog ville jeg nok ventet en god stund. Og da er det ikke noen vits. Jeg er godt fornøyd med å gå til psykolog, og hun har hjulpet meg med en del ting som gjør hverdagen min enklere. Likevel har jeg en vei å gå. Jeg tenker også at det er nyttig å få hjelp nå, før en ev graviditet. Jeg tror ikke ting vil bli enklere om jeg skulle passere alle milepæler i et svangerskap. Derfor er det nyttig å være godt forberedt før ev. svangerskap, fødsel og barselstid.

Ja, vet at jo lenger en er borte fra jobb jo "verre" blir det. Elsker virkelig jobben min, så er heldigvis ikke noe problem der. Vil jobbe og det hjelper jo på ett sett med å få tankene på noe annet en stund. Problemet mitt er at jeg sklir vekk oftere og oftere, og i mitt yrke må jeg være PÅ konstant. Er ikke rom for å trekke seg unna når jeg kjenner tårene presse eller sinnet bruse. Kom meg på jobb på mandag og vært der siden. Krysser fingrer for at det holder seg sånn
Ser flere tipser om psykolog her, det er under vurdering. Er også litt skummelt å måtte sette ord på alle følelser en har i en sånn prosess. Men er det det som må til så! Er nok lurt å nøste opp i det før tiden som forhåpentligvis kommer ja, godt poeng.

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare, det hjelper også mye Håper virkelig vi lykkes begge to!

 

[FrøkenMG]

Ja, vet at jo lenger en er borte fra jobb jo "verre" blir det. Elsker virkelig jobben min, så er heldigvis ikke noe problem der. Vil jobbe og det hjelper jo på ett sett med å få tankene på noe annet en stund. Problemet mitt er at jeg sklir vekk oftere og oftere, og i mitt yrke må jeg være PÅ konstant. Er ikke rom for å trekke seg unna når jeg kjenner tårene presse eller sinnet bruse. Kom meg på jobb på mandag og vært der siden. Krysser fingrer for at det holder seg sånn
Ser flere tipser om psykolog her, det er under vurdering. Er også litt skummelt å måtte sette ord på alle følelser en har i en sånn prosess. Men er det det som må til så! Er nok lurt å nøste opp i det før tiden som forhåpentligvis kommer ja, godt poeng.

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare, det hjelper også mye Håper virkelig vi lykkes begge to!

Det er kjempetungt å sette ord på ting, men det er samtidig så vanvittig godt å få ting sagt! Psykologen er stedet hvor jeg tillater meg selv å si de tingene som jeg føler at jeg ikke kan si til noen andre. Der kan jeg diskutere for eksempel unngåelsesstrategiene mine når det kommer til andres graviditeter, og bli tatt alvorlig på det. Hun møter meg ikke med «ærlig talt, skjerp deg og slutt og vær så selvsentrert!». Det er så deilig, selv om det koster meg ekstremt mye.

Siden du skriver inne på assistert, er dere i gang med ivf e.l.? Eller sitter du og venter på hjelp?

Send meg gjerne en PM om det skulle være noe. Jeg er sporadisk innom forumet, har en liten pauseperiode nå gjennom den tyngste tida og fram mot en operasjon jeg venter på. Men jeg titter innom nå og da.

 

[sauemor]

Det er kjempetungt å sette ord på ting, men det er samtidig så vanvittig godt å få ting sagt! Psykologen er stedet hvor jeg tillater meg selv å si de tingene som jeg føler at jeg ikke kan si til noen andre. Der kan jeg diskutere for eksempel unngåelsesstrategiene mine når det kommer til andres graviditeter, og bli tatt alvorlig på det. Hun møter meg ikke med «ærlig talt, skjerp deg og slutt og vær så selvsentrert!». Det er så deilig, selv om det koster meg ekstremt mye.

Siden du skriver inne på assistert, er dere i gang med ivf e.l.? Eller sitter du og venter på hjelp?

Send meg gjerne en PM om det skulle være noe. Jeg er sporadisk innom forumet, har en liten pauseperiode nå gjennom den tyngste tida og fram mot en operasjon jeg venter på. Men jeg titter innom nå og da.

Bra du har møtt en så god psykolog. Kan vel være en utfordring å møte en en får kjemi med også vil jeg tro.
Hadde første egguttak i høst som endte med totalfrys, og to negative fryseforsøk siden. Nytt innsett neste uke. Prøver så godt jeg kan å tenke positivt, men har ikke helt troen dessverre..

 

[Spøkelse]

Jeg syns det er kjempetøft hele greia, vanskelig å forklare folk som ikke har slitt før. Så bare vit at du ikke er alene om å synes at dette er tøft, men vi prøvedamer er jammen meg gode som står på og står på! Vi gir aldri opp

 

[Bjørka]

Hei alle kjære prøvere. Lurer litt på hvordan dere har det i prøvetiden? Jeg har "bare" prøvd i to år, men kjenner for hver måned som går nå at det blir tyngre og tyngre psykisk. Merket det etter ett år, men nå er det i en helt annen liga om man kan si det sånn. Er veldig nedstemt og har utfordringer med å fungere optimalt på jobb. Ble sykemeldt fra forrige fryseinnsett og to uker frem i tid. Gråt hele tiden og var helt utenfor. Jobben venter igjen på mandag, og jeg kjenner meg overhodet ikke klar etter nok en negativ smell. Sjefen har kommet med ytringer som at det ikke alltid er best å sitte hjemme å synes synd på seg selv. Den svei...

Hvordan holder dere andre motet oppe?

Ja, det er tøft å få flere smeller sånn. Jeg var gjennom 8 ivf-ferske forsøk uten å få noe til frys. Fikk ut ett til to egg av gangen som ble satt inn. Alle negative. 3 år av mitt liv med bare ivf.

Etter 8. Forsøk fikk vi beskjed om at vi trolig ikke kunne få barn på mine egg. Over 90%sannsynlig for at det ikke ville bli noe..

Eneste løsning var eggdonasjon.

Jeg hadde det veldig vondt... gråt mye rett etter. Det eneste som fikk meg til å glemme situasjonen jeg var i var trening og jobb. Jeg gravde meg ned i begge deler. Når jeg følte meg klar for det begynte jeg å se etter løsninger for hvordan vi kunne få vårt drømmebarn.

Booket møter med eggdonasjonsklinikker for å få mer info. Sakte men sikkert klarte jeg å forsone meg med at jeg ikke kunne få barn selv..

Så tok vi beslutningen , skummel å ta på alle måter... , om å ta eggdonasjon.

Reiste ned til klinikken, fikk satt inn egg og en uke senere testet jeg positivt.

Det høres fantastisk ut når man leser det sånn.. men i realiteten var jeg livredd. Livredd for å miste hele tiden. Han er i dag 2,5 år. Utrolig nydelig gutt.

For meg ble det mye jobb med hvordan akseptere at det er noe galt med meg som gjør at vi ikke får barn.

I retrospekt vet jeg at venner har sett at jeg ikke hadde det spes bra. De så jeg hadde det virkelig vondt.

Trening hjalp veldig. Og det å komme seg på jobb, få normalisert hverdagen. Selv om det høres brutalt ut... hjemme ble jeg bare gående å se rundt meg alt jeg manglet.. Det var godt å komme seg ut av den sirkelen man hadde inne.

Men gråt gjerne litt da, det er ikke det jeg sier at man ikke skal lytte til følelsene sine.. De er der uansett. Rett etter et forsøk er man gjerne veldig hormonell.. Man har gått på hormoner som gir en fake følelse av å være gravid ..

Det er veldig lurt å ha planer som man legger frem i tid uansett utfall av forsøk.. sånn at man har noe å glede seg til. Selv om noe går skeis..

Vi gikk så langt at vi planla hva vi skulle gjøre om vi ikke fikk barn.

Ivf-livet er hardt og brutalt uten sidestykke. Alle negative forsøk innebærer tapte forhåpninger og drømmer/ønsker.

Men det positive Når et forsøk går dårlig kan man leve litt som man vil en periode.. Fikk beskjed av min ivf-gynokolog om å leve litt, nyte livet.

 

[SmerteiHjerte]

Hei alle kjære prøvere. Lurer litt på hvordan dere har det i prøvetiden? Jeg har "bare" prøvd i to år, men kjenner for hver måned som går nå at det blir tyngre og tyngre psykisk. Merket det etter ett år, men nå er det i en helt annen liga om man kan si det sånn. Er veldig nedstemt og har utfordringer med å fungere optimalt på jobb. Ble sykemeldt fra forrige fryseinnsett og to uker frem i tid. Gråt hele tiden og var helt utenfor. Jobben venter igjen på mandag, og jeg kjenner meg overhodet ikke klar etter nok en negativ smell. Sjefen har kommet med ytringer som at det ikke alltid er best å sitte hjemme å synes synd på seg selv. Den svei...

Hvordan holder dere andre motet oppe?

Hei jeg er helt i startfasen på min IVF reise, har uttak denne uken på mitt første forsøk. Så jeg vet ikke så mye om det tunge i IVF prosessen, men jeg synes prøvetiden fram mot IVF var ufattelig tung.

Jeg arbeidet 40% og studerte 100% da vi fik vite vi trengte hjelp, og jeg var helt knust. Følte meg ikke som en ordentlig kvinne. Kjente jeg var en mislykket kone og at det var noe fryktelig galt med meg. Det var så mye vonde følelser som jeg ikke viste hvordan jeg skulle takle. Jeg hadde ikke tid til å prosessere, tok meg ikke tid. Jobben og skolen tok all min tid og energi. Jeg tok på en maske ute blant folk og tårene presset konstant hard på. Jeg endte med å si opp jobben for å konsentrere meg om skolen, men måtte utsette skolen også. Hodet fungerte ikke slik som før. Og selv om jeg elsket å studere ble det for altoppslukende. Alle sa til meg at jeg måtte tenke mindre på det, leve livet som vanlig. Men klarte ikke spole tilbake å late som ingenting. Mitt største ønske i hele verden er å bli mamma og plutselig var mitt værste mareritt virkelig, hva om det aldri kom til å skje.

Jeg delte ikke noe med noen og gikk rundt uten å være helt tilstedet. Isolerte meg og unngikk alle følelser jeg hadde. Heldigvis har jeg vært gjennom en depresjon for 10 år siden, og jeg gjenkjente faretegnene. Så jeg tok kontakt med en samtaleterapaut jeg hadde gått til tidligere i forhold til arbeidsveiledning som jeg fikk god kjemi med. Jeg gjorde så mye jeg kunne for å akseptere følelsene mine, tillate megselv å sørge. For det tok litt tid for meg å forstå at det var en sorg jeg hadde bært på, en sorg over en framtid som ikke ble slik jeg hadde tenkt.

For noen er det kanskje overdrevet eller ikke veldig forståelig at vi «overdramatiserer». Men vi må være rause med oss selv, senke forventningene og forstå at ting har endret seg, man har endret seg og en må jobbe med å akseptere den en nå er. Heldigvis er det mange som når målet og blir mamma, noen må gjennom et helvete, mens andre kommer raskere i mål. Vi reagere og prosesserer ting ulik, men likevel bør en akseptere de andres opplevelse, respektere deres sorg.

For min del har det å snakke med noen, både samtaleterapaut, folk her inne på forumet og familien min vært avgjørende. Vi endte opp med å ville være åpne om det, vet at det ikke er alle som ønsker det, men for meg har det vært så godt å ha familie og nære venner som vet hva vi går gjennom. Det er fremdeles tungt, sorgen er der, men jeg tar meg selv og mine følelser på alvor og tror at det at jeg arbeider gjennom litt grums nå vil være med å forebygge at jeg skulle havne i en ny depresjon og gjøre meg sterkere i møte med hverdagslige utfordringer som jeg bare kan forestille meg at livet med barn innebærer.

Håper du kan finne noe som virker for deg, at du er tålmodig og raus med deg selv! Og så håper jeg at det snart klaffer for dere