Psyken i graviditeten

Iceicebaby

Glad i forumet
FebbisBebbis2021 ❄️
Jeg lurer på om det er flere her som er litt på felgen psykisk om dagen?

Min fysiske form er veldig bra, men psykisk har jeg aldri vært så langt nede før. Barnet i magen prøvde vi lenge å få, og er veldig ønsket, så hvorfor jeg er så nedfor skremmer meg litt.

Jeg er vanligvis alltid positiv, blid, tar utfordringer på strak arm og bryr meg aldri om småting og bagateller. Men nå ser jeg så mye hindringer i hverdagen, finner ikke glede i like mye lenger, blir fort påvirket av dårlig energi og sinte/irriterte mennesker rundt meg. Jeg skulle tro at jeg ville vært i en lykkerus av å bære et barn i magen, men er mer apatisk til det hele.

Å være gravid er virkelig ikke for pyser!
 
Jeg lurer på om det er flere her som er litt på felgen psykisk om dagen?

Min fysiske form er veldig bra, men psykisk har jeg aldri vært så langt nede før. Barnet i magen prøvde vi lenge å få, og er veldig ønsket, så hvorfor jeg er så nedfor skremmer meg litt.

Jeg er vanligvis alltid positiv, blid, tar utfordringer på strak arm og bryr meg aldri om småting og bagateller. Men nå ser jeg så mye hindringer i hverdagen, finner ikke glede i like mye lenger, blir fort påvirket av dårlig energi og sinte/irriterte mennesker rundt meg. Jeg skulle tro at jeg ville vært i en lykkerus av å bære et barn i magen, men er mer apatisk til det hele.

Å være gravid er virkelig ikke for pyser!


Du er så absolutt ikke alene.
Jeg har ikke tenkt så mye på det her en dag, når vi så på noe jeg virkelig syntes var moro og lo lenge.
Da slo det meg at det er lenge siden jeg har følt at jeg har hatt det gøy. Eller følt stor lykke. Har bare følt meg helt ok, eller kanskje litt under.
Håper dette bedrer seg når formen blir bedre etter uke 12. Jeg tror det gjorde det sist..
 
Du er så absolutt ikke alene.
Jeg har ikke tenkt så mye på det her en dag, når vi så på noe jeg virkelig syntes var moro og lo lenge.
Da slo det meg at det er lenge siden jeg har følt at jeg har hatt det gøy. Eller følt stor lykke. Har bare følt meg helt ok, eller kanskje litt under.
Håper dette bedrer seg når formen blir bedre etter uke 12. Jeg tror det gjorde det sist..
Det er "godt" å høre. Ikke at du føler det sånn, men at jeg ikke er alene. Det er fint å høre at det ble bedre for deg sist. Jeg er førstegangs og vet ikke hva jeg skal forvente.

Jeg synes psyken må settes mer på dagsorden i graviditet (og forsåvidt ellers også). Når jeg googler fysiske gravidsymptomer dukker det opp titalls artikler osv, men når jeg googler det psykiske er det litt mer tvetydig.
 
Det er hormonene, det er et HÆLVETE. For min del hjalp det forrige gang å tenke at det var alt som skjedde i kroppen som gjorde at jeg hadde det sånn, at jeg ikke var gal og ustabil. Og det gikk seg til, men det tok litt tid. Denne gangen kjenner jeg ikke så mye på det enda, men jeg er klar over at det kan komme. Jeg sliter mye med at hormonene påvirker psyken rundt eggløsning også, det er utrolig slitsomt!
 
Ja, jeg er også mentalt (og fysisk) veldig sliten. Gleder meg til å bli i form til å kunne komme meg litt ut av huset. Gå små turer og være sosial. Det rammer selvfølelsen å være så ubrukelig. Høydepunktet i løpet av dagen er når ett-åringen har lagt seg og jeg og sambo ser på en episode med britisk krim. Da klarer jeg å koble av.
 
Ja, jeg er også mentalt (og fysisk) veldig sliten. Gleder meg til å bli i form til å kunne komme meg litt ut av huset. Gå små turer og være sosial. Det rammer selvfølelsen å være så ubrukelig. Høydepunktet i løpet av dagen er når ett-åringen har lagt seg og jeg og sambo ser på en episode med britisk krim. Da klarer jeg å koble av.
Ja virkelig, det der med å føle seg ubrukelig har jeg tatt ganske hardt. Jeg synes det er ubehagelig å være såpass hjelpesløs og samtidig sårbar. Så godt å høre at du kan finne øyeblikk i løpet av dagen hvor du kobler av :D
 
Det er hormonene, det er et HÆLVETE. For min del hjalp det forrige gang å tenke at det var alt som skjedde i kroppen som gjorde at jeg hadde det sånn, at jeg ikke var gal og ustabil. Og det gikk seg til, men det tok litt tid. Denne gangen kjenner jeg ikke så mye på det enda, men jeg er klar over at det kan komme. Jeg sliter mye med at hormonene påvirker psyken rundt eggløsning også, det er utrolig slitsomt!
Ja de hormonene er ikke til å spøke med altså. At man skal bli så tullete av dem! Det er godt at man faktisk kan tenke seg rasjonelt frem til bedre psykisk helse. Kanskje jeg får til det nå som jeg vet at det vil bli bedre. Uff, jeg føler med deg som har det sånn rundt eggløsning også! Det er jo hver måned!!
 
Det er "godt" å høre. Ikke at du føler det sånn, men at jeg ikke er alene. Det er fint å høre at det ble bedre for deg sist. Jeg er førstegangs og vet ikke hva jeg skal forvente.

Jeg synes psyken må settes mer på dagsorden i graviditet (og forsåvidt ellers også). Når jeg googler fysiske gravidsymptomer dukker det opp titalls artikler osv, men når jeg googler det psykiske er det litt mer tvetydig.

Jeg er helt enig. Det er fokus på postpartum, men ingen prater om hvor tungt det er kan være prepartum.
Med tanke på hvor tungt det er for kroppen fysisk, så er det rart at vi ikke prater mer om det mentale.
Man kan prate med jordmor om problemer, men det er jo ikke helt det samme.
 
Du er så absolutt ikke alene.
Jeg har ikke tenkt så mye på det her en dag, når vi så på noe jeg virkelig syntes var moro og lo lenge.
Da slo det meg at det er lenge siden jeg har følt at jeg har hatt det gøy. Eller følt stor lykke. Har bare følt meg helt ok, eller kanskje litt under.
Håper dette bedrer seg når formen blir bedre etter uke 12. Jeg tror det gjorde det sist..
Samme her. Har vært veldig mye nedstemt, følt meg alene og trist. Er nok hormonene som tuller med oss.
 
Jeg lurer på om det er flere her som er litt på felgen psykisk om dagen?

Min fysiske form er veldig bra, men psykisk har jeg aldri vært så langt nede før. Barnet i magen prøvde vi lenge å få, og er veldig ønsket, så hvorfor jeg er så nedfor skremmer meg litt.

Jeg er vanligvis alltid positiv, blid, tar utfordringer på strak arm og bryr meg aldri om småting og bagateller. Men nå ser jeg så mye hindringer i hverdagen, finner ikke glede i like mye lenger, blir fort påvirket av dårlig energi og sinte/irriterte mennesker rundt meg. Jeg skulle tro at jeg ville vært i en lykkerus av å bære et barn i magen, men er mer apatisk til det hele.

Å være gravid er virkelig ikke for pyser!
Ja, du er nok normal :playful: man er jo ofte sliten og kanskje kvalm etc også. Bare tenk de gangene man hangler over tid - da blir man jo litt smådeppa også. Og nå har man hormoner i tillegg. Og hjelper heller ikke om man har sluttet å snuse ( husker ikke om du snuset).. jeg syns første trimester bare er dritt, men nå visste jeg hva som kom og d hjalp :playful: og jeg blir ikke så lei meg for kiloene denne gangen heller, for vet at de kommer uansett :joyful: sender deg en stor «du er normal»-klem
 
Ja, du er nok normal :playful: man er jo ofte sliten og kanskje kvalm etc også. Bare tenk de gangene man hangler over tid - da blir man jo litt smådeppa også. Og nå har man hormoner i tillegg. Og hjelper heller ikke om man har sluttet å snuse ( husker ikke om du snuset).. jeg syns første trimester bare er dritt, men nå visste jeg hva som kom og d hjalp :playful: og jeg blir ikke så lei meg for kiloene denne gangen heller, for vet at de kommer uansett :joyful: sender deg en stor «du er normal»-klem
Ja det er slitsomt psykisk å slite fysisk også altså. Nei jeg snuset ikke fra før :) takk for klemmen, det hjelper :D
 
Ja det er slitsomt psykisk å slite fysisk også altså. Nei jeg snuset ikke fra før :) takk for klemmen, det hjelper :D
Da har vi en positiv ting da - du slapp å slutte å snuse :hilarious: tror det foresten er lett å bli litt lei seg fordi man føler man skal sveve rundt i lykke og tror det er normalen. Akkurat som når baby kommer; nesten ett press om at man bare skal nyte, være hodestups forelsket og ingenting skal være vanskelig :wacky: mens sannheten er at for de fleste er det lite søvn, såre brystvorter, melskespreng og amming døgnet rundt :joyful: men forelskelsen er heldigvis sant for de fleste <3
 
Var også veldig langt nede psykisk, særlig de første ukene.. Mye tanker og bekymringer, egentlig lite glede.. Har alltid tenkt jeg kom til å synes det ville være fantastisk å være gravid, men følte meg mer likegyldig og nedstemt. Var også vanskelig dette med at kroppen endret seg og jeg hadde ikke kontroll over ting.. Fikk ikke gjort ting jeg pleier, følte meg ikke som meg selv rett og slett. Tenkte også mye på at jeg ikke syntes det var riktig at jeg skulle bli uplanlagt gravid, når det er så mange som prøver å årevis (selv om det ikke var noen selvfølge for meg å bli gravid heller). En periode håpet jeg faktisk at det skulle ende i en SA. Det har heldigvis snudd og jeg er mye mer positiv og mer meg selv nå (12+2 i dag) :) Det er supertøft å ha det slik, det kom veldig overraskende på meg, jeg var redd for at det ikke skulle endre seg og at jeg ikke skulle klare å knytte meg til babyen i graviditeten. Sender deg og alle dere andre som kjenner på tunge følelser en klem, heldigvis er det stor sjanse for at det snart endrer seg :happy::Heartred
 
Var også veldig langt nede psykisk, særlig de første ukene.. Mye tanker og bekymringer, egentlig lite glede.. Har alltid tenkt jeg kom til å synes det ville være fantastisk å være gravid, men følte meg mer likegyldig og nedstemt. Var også vanskelig dette med at kroppen endret seg og jeg hadde ikke kontroll over ting.. Fikk ikke gjort ting jeg pleier, følte meg ikke som meg selv rett og slett. Tenkte også mye på at jeg ikke syntes det var riktig at jeg skulle bli uplanlagt gravid, når det er så mange som prøver å årevis (selv om det ikke var noen selvfølge for meg å bli gravid heller). En periode håpet jeg faktisk at det skulle ende i en SA. Det har heldigvis snudd og jeg er mye mer positiv og mer meg selv nå (12+2 i dag) :) Det er supertøft å ha det slik, det kom veldig overraskende på meg, jeg var redd for at det ikke skulle endre seg og at jeg ikke skulle klare å knytte meg til babyen i graviditeten. Sender deg og alle dere andre som kjenner på tunge følelser en klem, heldigvis er det stor sjanse for at det snart endrer seg :happy::Heartred
Uff, det må ha vært tøft. Men det er veldig godt å høre at det har snudd for deg, og at du nå kan glede deg. Det gir meg håp om at det faktisk skal med med meg og alle oss andre her også :Heartred
 
Uff, det må ha vært tøft. Men det er veldig godt å høre at det har snudd for deg, og at du nå kan glede deg. Det gir meg håp om at det faktisk skal med med meg og alle oss andre her også :Heartred
Ja det var det. Det var vel fra uke 6-9 ca det var verst, om jeg husker rett. Etterhvert som formen saakte har blitt bedre, har jeg også begynt å glede meg mer og har ikke disse tunge tankene lenger :happy: Ikke noen spøk å være gravid, særlig ikke første gang :dead: Krysser fingrene :Heartred
 
Ja det var det. Det var vel fra uke 6-9 ca det var verst, om jeg husker rett. Etterhvert som formen saakte har blitt bedre, har jeg også begynt å glede meg mer og har ikke disse tunge tankene lenger :happy: Ikke noen spøk å være gravid, særlig ikke første gang :dead: Krysser fingrene :Heartred
Nei dette er virkelig ingen spøk. Siden vi prøvde såpass lenge (10 mnd), var jeg forberedt på å være i dårlig form og tenkte jeg tar imot alt bare jeg kan bli gravid, men det psykiske var jeg ikke engang klar over! Det kom som ei låvedør i fleisen altså.
 
Du er ikke alene!

Psyken har vært veldig opp og ned de siste ukene, føler heldigvis det begynner å bli litt mer stabilt nå. Masse hormoner i sving som også kan skape litt katastrofetanker og unødige bekymringer. Det har hjulpet meg litt å meditere (bruker appen Headspace) for å bare holde teite tanker i sjakk. Vet det ikke fungerer for alle, men kan være verdt å prøve.

Håper og tror at det blir bedre for oss alle når vi kommer over i andre trimester, og man begynner å kjenne liv i magen og blir litt «kjent» med den lille i magen.
 
Jeg var veldig forberedt på en skikkelig nedtur psykisk, så ble overrasket over at det ble motsatt for meg. Jeg var inne i en ganske tung periode før spira endelig satt, men da gravidhormonene kom var det akkurat som om noen dro fra gardinene. Så jeg undres jo på om jeg har hatt en hormonell ubalanse i tiden før og under prøvingen. (Skulle hvertfall trodd det ut fra syklusen)

Tror hormonene spiller inn både ene og andre veien uten at man alltid tenker over at de kan være grunnen. Bare se på all forskningen som kommer rundt p-piller og depresjon.

Og det er veldig godt å vite - at man ikke er gal og i psykisk ubalanse på ordentlig, men at det bare er hormonene som spiller et puss ❤️

Og blir det ordentlig ille, så husk at det å unngå svangerskaps- og fødselsdepresjon er et fokusområde på helsestasjonen, og de står klar til å hjelpe om det trengs!
 
Jeg lurer på om det er flere her som er litt på felgen psykisk om dagen?

Min fysiske form er veldig bra, men psykisk har jeg aldri vært så langt nede før. Barnet i magen prøvde vi lenge å få, og er veldig ønsket, så hvorfor jeg er så nedfor skremmer meg litt.

Jeg er vanligvis alltid positiv, blid, tar utfordringer på strak arm og bryr meg aldri om småting og bagateller. Men nå ser jeg så mye hindringer i hverdagen, finner ikke glede i like mye lenger, blir fort påvirket av dårlig energi og sinte/irriterte mennesker rundt meg. Jeg skulle tro at jeg ville vært i en lykkerus av å bære et barn i magen, men er mer apatisk til det hele.

Å være gravid er virkelig ikke for pyser!

jeg føler meg deg, jeg hadde det sånn i første svangerskap. Jeg hadde lenge ønsket meg barn, men svangerskapet var uplanlagt og jeg opplevde ikke den lykkerusen alle snakket om. Gledet meg over babyen i magen, men samtidig så klarte jeg ikke helt å glede meg. Var en merkelig greie.

denne gangen var svangerskapet planlagt, men kjenner likevel på at jeg ikke er så glad som alle er, men etter ultralyd så slapp det litt. Nå tillater jeg meg selv å tenke at vi skal få en til og begynner å planlegge litt rundt det.

jeg er i elendig form, denne gang og forrige, og det påvirker meg veldig. Samtidig kjenner jeg veldig på humøret, påvirkes veldig av andres negativitet og blir stresset av overpoisitivitet. Ikke lett med andre ord..

Regner med ting roer seg litt når magen kommer frem og jeg kjenner liv hver dag :)
 
Du er ikke alene!

Psyken har vært veldig opp og ned de siste ukene, føler heldigvis det begynner å bli litt mer stabilt nå. Masse hormoner i sving som også kan skape litt katastrofetanker og unødige bekymringer. Det har hjulpet meg litt å meditere (bruker appen Headspace) for å bare holde teite tanker i sjakk. Vet det ikke fungerer for alle, men kan være verdt å prøve.

Håper og tror at det blir bedre for oss alle når vi kommer over i andre trimester, og man begynner å kjenne liv i magen og blir litt «kjent» med den lille i magen.
Takk for tips. Det er absolutt verdt å prøve :)
 
Back
Topp