Jeg lurer på om det er flere her som er litt på felgen psykisk om dagen?
Min fysiske form er veldig bra, men psykisk har jeg aldri vært så langt nede før. Barnet i magen prøvde vi lenge å få, og er veldig ønsket, så hvorfor jeg er så nedfor skremmer meg litt.
Jeg er vanligvis alltid positiv, blid, tar utfordringer på strak arm og bryr meg aldri om småting og bagateller. Men nå ser jeg så mye hindringer i hverdagen, finner ikke glede i like mye lenger, blir fort påvirket av dårlig energi og sinte/irriterte mennesker rundt meg. Jeg skulle tro at jeg ville vært i en lykkerus av å bære et barn i magen, men er mer apatisk til det hele.
Å være gravid er virkelig ikke for pyser!
Min fysiske form er veldig bra, men psykisk har jeg aldri vært så langt nede før. Barnet i magen prøvde vi lenge å få, og er veldig ønsket, så hvorfor jeg er så nedfor skremmer meg litt.
Jeg er vanligvis alltid positiv, blid, tar utfordringer på strak arm og bryr meg aldri om småting og bagateller. Men nå ser jeg så mye hindringer i hverdagen, finner ikke glede i like mye lenger, blir fort påvirket av dårlig energi og sinte/irriterte mennesker rundt meg. Jeg skulle tro at jeg ville vært i en lykkerus av å bære et barn i magen, men er mer apatisk til det hele.
Å være gravid er virkelig ikke for pyser!