Jeg er plutselig livredd for at noe har gått galt nå.. At det plutselig bare har sluttet å vokse eller noe.
Jeg var på ul 7+3 og da så vi hjerte slo og alt. Men nå klarer jeg plutselig ikke kjenne på gleden, fordi det "er typisk meg" at noe er galt nå. Nå som man har begynt å planlegge litt. Skal på ny UL 12+1. Men nå føles det som en evighet til. Er 10+3 nå.
Har ikke blødd en dråpe eller noe annet som tilsier at noe er galt. Det er bare den angsten.. flere? Eller er jeg bare hysterisk?
Jeg var på ul 7+3 og da så vi hjerte slo og alt. Men nå klarer jeg plutselig ikke kjenne på gleden, fordi det "er typisk meg" at noe er galt nå. Nå som man har begynt å planlegge litt. Skal på ny UL 12+1. Men nå føles det som en evighet til. Er 10+3 nå.
Har ikke blødd en dråpe eller noe annet som tilsier at noe er galt. Det er bare den angsten.. flere? Eller er jeg bare hysterisk?
legen min har alltid sagt til meg:de barna,de bekymrer oss fra de er en blå strek på en test og helt til vi dør