Beklager på forhånd for er langt og rotete innlegg, men det var ikke så lett å formulere dette. 
Jeg sitter her og føler at verden har rast sammen rundt meg. Jeg og mannen min har et barn på 1,5 år, og jeg er 11 uker gravid med nr 2. I går fant jeg ut (etter å ha sett på mobilen hans pga en vond følelse) at mannen min har innledet et forhold til en yngre kollega i starten av 29-årene som har pågått i flere måneder. Jeg fikk totalt sjokk, og har egentlig fortsatt ikke helt innsett hva som har skjedd. Det begynte på en jobbreise, og etter det har de blant annet hatt sex på jobb og snakket mye på telefon (hun har vært en del bortreist). Han sier at han er forelsket i henne, men også i meg og at han er villig til å gi slipp på henne. Mens "forholdet" hans har pågått, har vi aktivt gått inn for å prøve på barn nr 2, og jeg kan ikke fatte hvordan han har tenkt at det har vært en god idé samtidig som han har ført meg så til de grader bak lyset. Han har også fortsatt forholdet med kollegaen etter han fikk vite at jeg var gravid.
Forholdet vårt har ikke vært så bra på ganske lenge, etter vi fikk det første barnet vårt egentlig, men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle oppleve dette. Han mener at jeg har nedprioritert han og gitt han for lite bekreftelse/oppmerksomhet etter jeg ble mor, og jeg mener at han bare har prioritert jobben og vært veldig lite hjemme. Jobb og trening hver dag har vært det viktigste. Når han har vært hjemme har det også virket som det har vært mer av plikt, og alt av stell og aktiviteter sammen helt fra barnet vårt var nyfødt har virket som Ikke har gitt han noe. Noe som sikkert igjen har ført til at jeg har skjøvet han bort. Han har ekstremt mye ansvar på jobb, alt for mye for én person, og ingen av oss har egentlig hatt det bra i forholdet. Han hadde også en psykisk knekk sist sommer hvor han fikk angstanfall og trodde selv han skulle dø, dette var utløst av både stress på jobb og at han ikke følte at han strakk til hjemme. I går fikk jeg også vite at han hadde hatt lyst til å ta livet sitt da anfallene stod på som verst. Da han hadde sammenbruddet var jeg selvfølgelig der for han og støttet han på alle måter, og jeg trodde nesten at vi ble enda sterkere knyttet sammen selv om det var tungt med et lite barn vi måtte ta oss av oppi det hele.
Det er tydelig at kollegaen hans har gitt han den bekreftelsen han føler at han ikke har fått fra meg, og jeg vet ikke om det kan ha bidratt til at forelskelsen har blitt sterkere og mer oppslukende. Han har et veldig stort behov for bekreftelse på utseendet og kropp, selv om han er en veldig kjekk mann som gjør det bra på veldig mange måter i livet. Jeg har prøvd å forstå hvordan han har kunnet svikte meg og det vi har sammen så ekstremt, når jeg oppi det hele er gravid, men det er tydelig at det er totalt kaos i følelsene hans. Han sa også i går at han har tenkt at han kanskje ikke skulle være her så lenge (som i å leve), og at det er derfor han har levd et dobbeltliv helt uten tanke på konsekvenser. Han sier at han vil ha en familie med meg og prøve å bygge oss opp igjen, men jeg kan ikke forstå hvordan jeg noen gang skal klare å tilgi. Det eneste jeg har ønsket har vært at vi skal være en familie og gi barna våre en trygg og god oppvekst. Jeg elsker mannen min, og hadde trodd at det alltid skulle være oss.
Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal klare å stole på han igjen, og hvordan jeg skal komme gjennom dette spesielt nå som jeg er gravid. Han sier som sagt at han vil satse på oss og familien vår, men at han også kommer til å få kjærlighetssorg og kommer til å synes det er tøft å bryte av med hun andre. Det vet jeg heller ikke hvordan jeg skal takle. Er det noen som har vært i en liknende situasjon, eller har klart å komme over utroskap og fått det til å fungere? Er jeg dum som i det hele tatt tenker at det er noe håp?
Vi har oppi det hele bestilt en sydentur om en måneds tid, men jeg klarer ikke å se for meg å reise på ferie med han nå som om ingen ting har skjedd. Akkurat nå hater jeg han, jeg hater hun som han har vært utro med, og jeg hater meg selv for at jeg har sittet hjemme og ventet på han mens han har hatt et forhold bak ryggen min.
Jeg sitter her og føler at verden har rast sammen rundt meg. Jeg og mannen min har et barn på 1,5 år, og jeg er 11 uker gravid med nr 2. I går fant jeg ut (etter å ha sett på mobilen hans pga en vond følelse) at mannen min har innledet et forhold til en yngre kollega i starten av 29-årene som har pågått i flere måneder. Jeg fikk totalt sjokk, og har egentlig fortsatt ikke helt innsett hva som har skjedd. Det begynte på en jobbreise, og etter det har de blant annet hatt sex på jobb og snakket mye på telefon (hun har vært en del bortreist). Han sier at han er forelsket i henne, men også i meg og at han er villig til å gi slipp på henne. Mens "forholdet" hans har pågått, har vi aktivt gått inn for å prøve på barn nr 2, og jeg kan ikke fatte hvordan han har tenkt at det har vært en god idé samtidig som han har ført meg så til de grader bak lyset. Han har også fortsatt forholdet med kollegaen etter han fikk vite at jeg var gravid.
Forholdet vårt har ikke vært så bra på ganske lenge, etter vi fikk det første barnet vårt egentlig, men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle oppleve dette. Han mener at jeg har nedprioritert han og gitt han for lite bekreftelse/oppmerksomhet etter jeg ble mor, og jeg mener at han bare har prioritert jobben og vært veldig lite hjemme. Jobb og trening hver dag har vært det viktigste. Når han har vært hjemme har det også virket som det har vært mer av plikt, og alt av stell og aktiviteter sammen helt fra barnet vårt var nyfødt har virket som Ikke har gitt han noe. Noe som sikkert igjen har ført til at jeg har skjøvet han bort. Han har ekstremt mye ansvar på jobb, alt for mye for én person, og ingen av oss har egentlig hatt det bra i forholdet. Han hadde også en psykisk knekk sist sommer hvor han fikk angstanfall og trodde selv han skulle dø, dette var utløst av både stress på jobb og at han ikke følte at han strakk til hjemme. I går fikk jeg også vite at han hadde hatt lyst til å ta livet sitt da anfallene stod på som verst. Da han hadde sammenbruddet var jeg selvfølgelig der for han og støttet han på alle måter, og jeg trodde nesten at vi ble enda sterkere knyttet sammen selv om det var tungt med et lite barn vi måtte ta oss av oppi det hele.
Det er tydelig at kollegaen hans har gitt han den bekreftelsen han føler at han ikke har fått fra meg, og jeg vet ikke om det kan ha bidratt til at forelskelsen har blitt sterkere og mer oppslukende. Han har et veldig stort behov for bekreftelse på utseendet og kropp, selv om han er en veldig kjekk mann som gjør det bra på veldig mange måter i livet. Jeg har prøvd å forstå hvordan han har kunnet svikte meg og det vi har sammen så ekstremt, når jeg oppi det hele er gravid, men det er tydelig at det er totalt kaos i følelsene hans. Han sa også i går at han har tenkt at han kanskje ikke skulle være her så lenge (som i å leve), og at det er derfor han har levd et dobbeltliv helt uten tanke på konsekvenser. Han sier at han vil ha en familie med meg og prøve å bygge oss opp igjen, men jeg kan ikke forstå hvordan jeg noen gang skal klare å tilgi. Det eneste jeg har ønsket har vært at vi skal være en familie og gi barna våre en trygg og god oppvekst. Jeg elsker mannen min, og hadde trodd at det alltid skulle være oss.
Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal klare å stole på han igjen, og hvordan jeg skal komme gjennom dette spesielt nå som jeg er gravid. Han sier som sagt at han vil satse på oss og familien vår, men at han også kommer til å få kjærlighetssorg og kommer til å synes det er tøft å bryte av med hun andre. Det vet jeg heller ikke hvordan jeg skal takle. Er det noen som har vært i en liknende situasjon, eller har klart å komme over utroskap og fått det til å fungere? Er jeg dum som i det hele tatt tenker at det er noe håp?
Vi har oppi det hele bestilt en sydentur om en måneds tid, men jeg klarer ikke å se for meg å reise på ferie med han nå som om ingen ting har skjedd. Akkurat nå hater jeg han, jeg hater hun som han har vært utro med, og jeg hater meg selv for at jeg har sittet hjemme og ventet på han mens han har hatt et forhold bak ryggen min.
