Monique33
Gift med forumet
Ble mye tenking frem og tilbake sist uke, om jeg skulle tørre å prøve meg på en setefødsel eller ta keisersnitt? Har ønsket meg en naturlig fødsel hele svangerskapet, og var spent på hvordan smertene av riene skulle kjennes ut siden dette var min føste. Så jeg var veldig i tvil, hadde ikke lyst til noen av delene, da over 40% av setefødsler ender i hastesnitt. Men jeg måtte ta et valg, og da falt valget til slutt på det jeg følte var det beste for lille, et planlagt keisersnitt. Så fikk jeg heller lide meg gjennom alt det jeg gruet meg til og smertene etterpå. Har aldri operert noe før, aldri ligget på sykehus og hatt sprøyteskrekk hele livet. Så nå måtte jeg bare bite tenna sammen, og fokusere på premien, for jeg ante jo ikke hva jeg gikk til selv om jeg hadde lest alt som var om keisersnitt!
Men med tårer i øynene kan jeg si at jeg hadde egentlig ikke hatt noen grunn til å grue meg, ble utrolig godt tatt vare på av alle på sykehuset, jordmødrene på fødeavdelingen som tok i mot oss og forberedet meg på kvelden og morgenen før operasjonen. Fødselslegene, sykepleierene, ja hele teamet under og etter operasjonen var bare helt fantastiske, de fikk meg til å føle meg trygg og avslappet hele veien. Og selvfølgelig min kjære som var med hele veien! Klart var det litt ubehagelig å sette kateter, få kanyler i hendene, spinalbedøvelse...osv eller spinalbedøvlsen kjente jeg nesten ikke, men var så nærvøs at beina mine skalv da. Helt uten grunn egentlig! Så den var ingen grunn å grue seg til! Så lå jeg der da å ventet spent og lurte på hva som skjedde, kjente ingenting lenger... pratet litt med min kjære som satt ved siden av, og pluselig hørte jeg henne og tårene trillet! Fikk se henne med en gang, så tørket de av henne og la henne på brystet mitt mens de avsluttet. Hun var perfekt, jeg mistet minimalt med blod og hadde fantastiske sykepleiere som passet på meg etterpå! Kunne ikke fått en bedre fødselsopplevelse, og føler absolutt jeg tok det rette valget for meg og lille
Men med tårer i øynene kan jeg si at jeg hadde egentlig ikke hatt noen grunn til å grue meg, ble utrolig godt tatt vare på av alle på sykehuset, jordmødrene på fødeavdelingen som tok i mot oss og forberedet meg på kvelden og morgenen før operasjonen. Fødselslegene, sykepleierene, ja hele teamet under og etter operasjonen var bare helt fantastiske, de fikk meg til å føle meg trygg og avslappet hele veien. Og selvfølgelig min kjære som var med hele veien! Klart var det litt ubehagelig å sette kateter, få kanyler i hendene, spinalbedøvelse...osv eller spinalbedøvlsen kjente jeg nesten ikke, men var så nærvøs at beina mine skalv da. Helt uten grunn egentlig! Så den var ingen grunn å grue seg til! Så lå jeg der da å ventet spent og lurte på hva som skjedde, kjente ingenting lenger... pratet litt med min kjære som satt ved siden av, og pluselig hørte jeg henne og tårene trillet! Fikk se henne med en gang, så tørket de av henne og la henne på brystet mitt mens de avsluttet. Hun var perfekt, jeg mistet minimalt med blod og hadde fantastiske sykepleiere som passet på meg etterpå! Kunne ikke fått en bedre fødselsopplevelse, og føler absolutt jeg tok det rette valget for meg og lille
