Permisjonstiden er beintøff

[Linemoora]

Hei.
Lurer egentlig bare på om det er flere som har det eller hatt det sånn som meg tidligere.
Jeg syns permisjonstiden har vært helt grusom.. jeg virkelig misliker denne tiden. Jeg elsker barnet mitt mer enn alt og ville ikke vært foruten henne, men det har vært så tøft! Hun hadde kolikk og nakkelåsninger første 4 mnd av livet og gråt derfor veldig mye. Kolikken er nå over men hun sutrer/klager hele dagen lang!! Noen perioder er bedre der hun smiler mer enn hun sutrer, men det er så få av de gode dagene. Hun er forresten 6,5 måned nå. Jeg føler meg så innesperret. Jeg orker ikke å ta med henne bort uten samboer, for da må jeg gå rundt med henne hele tiden for hun vil det skal skje noe absolutt hele tiden. Å sitte på fanget er kjedelig. Så jeg blir helt svett når vi er borte for jeg får ikke kommunisert med de jeg er hos fordi hun bare sutrer hvis jeg sitter. Hun kan leke på gulvet i 1 minutt alene, og så er sutringa i gang. Etter hvert utvikler det seg til gråt. Dagene går ut på å sjonglere mellom å sitte på gulvet med henne, ligge på sofaen, sitte på fanget, i vippestol eller å gå rundt i huset. Dette må jeg gjøre hele tiden hver eneste dag. Dagene er så ensformige og pappaen kommer hjem ca kl 17-18 og hun legger seg kl 19. Jeg føler meg som verdens dårligste mamma for det føles ut som jeg hele tiden feiler. Jeg gråter nesten daglig for jeg er så frustrert og lei. Jeg bare går å venter på at pappaen skal komme hjem fra jobb.. nå driver vi med husbygging også, så han er borte noen kvelder etter jobb og hele helga. Vet ikke om det er jeg som takler mammarollen dårlig eller om jeg rett og slett kan si det er en krevende tid.. gleder meg til å begynne å jobbe igjen.

 

[Kiiwi]

Høres veldig slitsomt ut. Har du bæretøy til henne? Hvis ikke ville jeg skaffet det. Da får hun være nær deg og du kan gjøre litt ting samtidig.

Jeg ble smågal av å bare sitte inne, så vi måtte alltid ut i løpet av dagen når jeg hadde permisjon. Om det var tur, litt shopping eller en tur på butikken var ikke så nøye. Måtte bare «bryte opp» dagen litt.

 

[Neidajoda]

Jeg hadde det ganske likt, og kvier meg som en hund til jeg skal ut i permisjon igjen i februar med nr 2.

Har du lest om high need baby? Din passer kanskje i den beskrivelsen også? På min passet det ekstremt bra..

Blant kjennetegnene er et voldsomt behov for fysisk kontakt, bevegelse, og stimuli - samtidig som de blir raskt overstimulert... Jeg måtte bære min og gå og gå og gå, hele tiden. Kunne ikke sette meg ned i sofaen med ham, da var det hyyyling. Bæretøy var uaktuelt, der prøvde vi flere varianter, og han hatet alt, for han skulle henge over skulderen min så han fikk sett ting. Så da var jo armene mine låst, og jeg fikk ikkke gjort en dritt.

Kunne ikke sosialisere, for jeg måtte jo bare vandre omkring, og han sutret og var misfornøyd om jeg prøvde prate med noen. Det var bare stress og ukoselig å prøve å være sosial. Så alt av babysang og barseltreff og sånt utgikk.

Sove gjorde han bare i vogn, ute, i konstant bevegelse, våknet bare jeg måtte vente på å krysse veien. Så jeg fikk ikke sovet eller gjort noe annet som ga meg pause på dagtid heller.

Sov dårlig om natten. Ekstremgulper, så de første 6-7 månedene var det så ekstremt mye jobb med vasking av klær og møbler og skifting og styring, og vanskelig å komme seg ut, for han gulpet selvsagt alltid i det vi skulle til å gå så vi måtte vaske og skifte, og så gulpet han gjerne ned hele vognen og bilstolen...

Jeg holdt på å bli gal, og talte sekundene til mannen kom hjem fra jobb.

Det var himmelen å få begynne i jobb igjen da han var 8 mnd, og hadde det ikke vært for ammedrittet, skulle jeg begynt tidligere neste gang. Dessverre funker pumping dårlig for mine pupper, og produksjonen dalte voldsomt sist da jeg begynte i jobb, så om jeg begynner tidligere, går nok ammingen til helvete lenge før han blir året.

Det er ganske normalt å mislike baby- og permisjonstiden. Det finnes ganske så mange tråder her inne om det.

Dessverre overøses man av idiotiske (men jeg antar velmente) kommentarer som "nyyyyyt denne fantastiske tiden, du får den ALDRI igjen"... og da er det jo lett å få inntrykk av at dette er noe alle nyter og kooooser seg med, og at det er noe galt med en om en ikke trives. Og så er man jo utakknemlig, må vite, for permisjonen er jo en helt fantastisk gode.. jojo, det er den jo, men den er også et helvete..

 

[Annemor93]

Hei.
Lurer egentlig bare på om det er flere som har det eller hatt det sånn som meg tidligere.
Jeg syns permisjonstiden har vært helt grusom.. jeg virkelig misliker denne tiden. Jeg elsker barnet mitt mer enn alt og ville ikke vært foruten henne, men det har vært så tøft! Hun hadde kolikk og nakkelåsninger første 4 mnd av livet og gråt derfor veldig mye. Kolikken er nå over men hun sutrer/klager hele dagen lang!! Noen perioder er bedre der hun smiler mer enn hun sutrer, men det er så få av de gode dagene. Hun er forresten 6,5 måned nå. Jeg føler meg så innesperret. Jeg orker ikke å ta med henne bort uten samboer, for da må jeg gå rundt med henne hele tiden for hun vil det skal skje noe absolutt hele tiden. Å sitte på fanget er kjedelig. Så jeg blir helt svett når vi er borte for jeg får ikke kommunisert med de jeg er hos fordi hun bare sutrer hvis jeg sitter. Hun kan leke på gulvet i 1 minutt alene, og så er sutringa i gang. Etter hvert utvikler det seg til gråt. Dagene går ut på å sjonglere mellom å sitte på gulvet med henne, ligge på sofaen, sitte på fanget, i vippestol eller å gå rundt i huset. Dette må jeg gjøre hele tiden hver eneste dag. Dagene er så ensformige og pappaen kommer hjem ca kl 17-18 og hun legger seg kl 19. Jeg føler meg som verdens dårligste mamma for det føles ut som jeg hele tiden feiler. Jeg gråter nesten daglig for jeg er så frustrert og lei. Jeg bare går å venter på at pappaen skal komme hjem fra jobb.. nå driver vi med husbygging også, så han er borte noen kvelder etter jobb og hele helga. Vet ikke om det er jeg som takler mammarollen dårlig eller om jeg rett og slett kan si det er en krevende tid.. gleder meg til å begynne å jobbe igjen.

Jeg kjenner meg veldig igjen så sender deg en klem

Det er et helt annet liv å være hjemme i permisjon! Mulig er det bare noen barn som er mer "krevende" og/eller er vi voksne veldig innstilt på vår egen hverdag og dens flyt slik den var før og dermed blir det en kjempe stor overgang å rett og slett BARE skulle være den lille sin underholdning og alt annet hele døgnet.

Selv om det var krevende følte jeg personlig det heldigvis lettet litt etter lille fylte året. Selv om det var en stor omveltning så hadde jeg henne faktisk likevel hjemme nesten ett år ekstra før hun begynte i barnehagen. Og da igjen, en HELT NY hverdag! Plutselig ble dagene mer "normale" igjen. Altså, applaus til alle som jobber i barnehager i tillegg!
Jeg elsker henne høyere enn alt og alle men det er ikke nok stimuli og ting som skjer her hjemme i forhold til i barnehagen. I mitt tilfelle har vi også bodd over noen som hater barnebråk så lille har ikke fått utfolde seg nok, noe som har gitt meg mye stress det 1,5+ året jeg var i permisjon.

Ikke så mye råd men ville i hvertfall fortelle at du ikke er alene og at permisjonslivet ikke er for alle, og det er helt greit. Noen ganger er det noe spesielt som gjør tiden krevende, andre tilfeller så er det rett og slett bare vaner og ensformigheten.

Å være hjemme med et barn, spesielt et lite barn er virkelig en 24/7 jobb. Jeg har aldri sett ned på hjemmeværende foreldre men har fått enda mer respekt for alle som er hjemme med barn etter jeg selv fikk oppleve det. Kan ærlig innrømme at det ikke frister veldig med enda en runde i fremtiden om det skulle bli aktuelt...

 

[Augustspire]

Hva med å la andre underholde når dere er borte på besøk?

 

[Matja]

Sender deg masse gode tanker! Husk at du er en flink mamma, selv om du ikke alltid trives i rollen. Har du snakket med mannen din om det? Har du venner/familie som kan avlaste deg litt? For min del er det helt fantastisk å kunne gå tur med bikkja uten baby, bare meg selv og frisk luft. Utrolig viktig å prioritere seg selv innimellom også, for å kunne fungere mest mulig

 

[Pipps]

Kjenner meg veldig igjen der. Hatet alle som sa at jeg måtte nyte permisjonstiden. Hadde ikke noe avlastning fra familie eller venner, og satt kun hjemme og tellet minutter til mannen kom hjem fra jobb. Men pga oppussing av hus var det ikke mye avlastning fra han heller. Hadde betennelse i foten, så kunne heller ikke ta henne med på trilletur. Var tungt fysisk å begynne på jobb igjen, men følte at jeg fikk mer glede og overskudd ovenfor ungen når jeg var hjemme. Og hun ble enklere å håndtere da hun ble rundt et år. Hold ut sier jeg bare du er ikke en dårlig mor, du er bare sliten, og di som har drømmebabyer som sover masse og som er så blid, som sier denne tiden skal nytes, kan ta seg en bolle

 

[Marty94]

Huff, så trist det er trist, vi sleit veldig med amminga de første mnd og hu vår og måtte konstant bæres, underholdes eller ammes. Husker jeg var helt utslitt og ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg. Redningen her ble avlastning, far tpk henne i helgen så jeg fikk slappe av og sove ut på morgene. Også kom svigermor og trillet på formiddagen i uka noen ganger, en god tur så jeg fikk et par timer til å senke pulsen. Jeg fikk også en dags pause når moren min passet henne en hel dag. Så om du har familie så hva med å la dem passe en dag eller trille tur? Bar en time eller to gjør mye. Eller om far tar fulle ansvaret en helg eller ettermiddag etter jobb? Skjønner det er mye med husprosjekt, men en dag i ny og ned burde gå.

Også ville jeg bare si at jeg synes permisjonstiden også har hvert veldig vanskelig på grunn av koronaen, jeg hadde masse planer om både det ene og det andre når jeg fant ut jeg ventet barn, reise ut med venniner, lunsjer, masse babyklasser osv. Slik ble det ikke. Og jeg har følt i perioder at jeg har blitt litt låst hjemme og det har hvert spesielt tøft